Transaktivistene er woke-elitens fotsoldater, kapitalismens moralske tungvekter, som hjelper til med å holde ‘Karens’, den hvite arbeiderklassen og andre foraktede grupper på plass.

Dette skriver Brendan O’Neill i Spiked.

Her er et tips til ambisiøse radikaler. Hvis din politiske overbevisning kan knyttes til den illiberale saken med å disiplinere arbeidere, så er du ikke radikal.

Hvis synspunktene dine kan bli omfavnet med glede av HR-byråkratiet, og brukes til å angripe arbeiderklassen, så er de sannsynligvis regressive, ikke revolusjonerende.

Transaktivistene er kanskje de verste. O’Neill beskriver disse LGBTQ+-religiøse kamphanene som «post-sex agitators». De bøyer på begrepet kjønn, og alle som ikke aksepterer galskapen er transfobe. De er de ultimate fotsoldatene.

Men dette er vel fotsoldater som ikke ofrer seg selv. De fremstår som en helt overlegen styrke som består av noen promiller av befolkningen, men som ved hjelp fra politikere og medier kan undertrykk og bekjempe et massivt flertall.

Britiske myndigheter har overvurdert hvor mange som er transer

O’Neill peker på The Telegraph, som avslørte hvordan woke indoktrinering sprer seg på offentlige arbeidsplasser. Offentlige ansatte ble sterkt oppfordret til å kle seg opp for Pride, og bombarderes med informasjon om «hvite privilegier».

De må tåle å bli undervist i radikal kjønnsideologi og raseideologi. Dermed må tiden brukes på sånt sludder i stedet for å forsøke å redde en britisk økonomi i krise, etter nedstengninger, masseinnvandring og klimagalskap.

Ansatte ved justisdepartementet blir f.eks. opplært i at det å tro på biologiske kjønn er rasistisk. You can’t make this shit up.

You think biology is real? That a person with a dick is a man, not a woman, no matter how many pills he pops or TikTok transition videos he makes? Then you’re basically Cecil Rhodes.

De lærer at de ikke skal bruke begreper som Ladies and gentlemen, noen ikke-binære kan vel bli såret. Det samme gjelder begrep som mor og far. Noen gale mennesker på internett kan jo reagere.

Vi bør alle være bekymret for at woke har blitt sluppet løs i embetsverket, mener O’Neill. For dette rammer offentlige etater som ideelt sett skal være nøytrale. I kjønnsdebatten finnes det ingen nøytrale. Derfor er dette religiøs indoktrinering.

Let’s be clear: this is religious indoctrination.

Et eksempel er at justisdepartementet har sendt ut et brev til sine byråkrater hvor de hevder at folk som identifiserer seg med et annet kjønn enn sitt biologiske tradisjonelt har blitt «assosiert med hellige krefter».

Dermed tvinges offentlige ansatte å akseptere det som fremstår som en religion for folk med mentale lidelser, gjerne også med en iboende tyrann i sjelen.

We cannot just watch as the civil service becomes a neo-theocracy full of zealots who think saying ‘dad’ is tantamount to blasphemy.

De som utfører blasfemiske handlinger mot denne nye religionen, f.eks. ved å bruke begreper som mor og far, de skal straffes. Transreligionen aksepterer dermed ikke religionsfrihet.

Det samme gjelder for kvinner som ikke ønsker menn hjertelig velkommen til dametoalettet. Dette har transmafiaen faktisk laget video om, noe de også har gjort om en resepsjonist som feilkjønner en person.

Som Document har skrevet om flere ganger, så er transideologien et massivt angrep på kvinners rettigheter. Dette peker også O’Neill på, da han oppfatter at kvinners rett til å arbeide er under trussel.

This is a rank moral inversion. A key demand of the second wave of feminism – the last good wave, in my view – was that women should have the right to work.

Da kan ikke arbeidsplassene være fiendtlig innstilt mot kvinner, slik begge videoene ovenfor er et eksempel på.

Også kvinner i arbeiderklassen opplever dette presset fra sine ledelser, som klippet med resepsjonisten demonstrerer. Men den kapitalistiske eliten snur alt på hodet.

The workers are oppressing us, cries the woke boss class.

Det postmoderne består blant annet av et helt nytt språk som elitene tilegner seg på de forfalte universitetene. Arbeiderklassen forstår ikke dette språket, og er dermed lett å identifisere og de tråkker ofte feil i forhold til de siste variantene av tillatt språk.

No wonder capitalism loves transgenderism.

The great irony of the woke set’s use of the ageist, sexist slur of ‘Karen’ is that there are no bigger ‘Karens’ than these people.

Særlig transaktivister er de egentlige ‘Karens’, som til stadighet ber om å få snakke med sjefen hvis noen bruker et såkalt feil språk. De som rammes er gjerne vanlige arbeidsfolk.

Som da performeren Dev Mistry gikk i fistel på et hotell i Manchester, etter å ha overhørt en ansatt si at «menn er menn og kvinner er kvinner». Eller da sosialisten og aktivisten Billy Bragg støttet at barnebokforfatter Gillian Philip fikk sparken kun for å uttrykke støtte til J.K. Rowling. Bragg mente dette var helt kosher.

– I believe that employers have a right to act in such circumstances.

Woke-venstre er ekstremt illiberale, men kaller seg liberals i USA og UK. De er som Rousseau, som sier mennesker må tvinges til frihet.

Når identitetspolitikken erobrer statsapparatet, politiet, Forsvaret, barnehager og skoler, så er fenomenet ikke lenger redusert til et lite problem blant forvirrede studenter med blått hår og piercinger overalt. Nå er hele samfunnet under angrep.

Derfor bør arbeidere og andre motstandere av denne galskapen stå sammen, sier O’Neill til slutt, i en åpenbar henvisning til Marx.

Workers of the world, unite – you have nothing to lose but your pronoun badges.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.