Ny bok av feminist fører til Pink Floyd versjon 2: «Leave us men alone»

I årevis har vi blitt plaget av feminister som babler om «giftig maskulinitet». Feminister som sier at vi må snakke mer om «følelser». Nå tror en feminist at hun kan redde den moderne mannen. Brendan O’Neill er ikke spesielt begeistret.

I en artikkel i Spiked sier han det enkelt og greit: Leave men alone. Dette fikk meg til å tenke på Pink Floyd Another Brick in the Wall: Leave us kids alone!

O’Neill spår at woke-eliten snart vil angre dypt på deres kulturkrig mot maskulinitet.

Vi ser tegnene allerede. Masseinnvandring, elendige skoler, synkende produktivitet og klimahysteriet: Alt dette skyldes blant annet feminister som har støttet galskapen. Refugees Welcome, indeed!

Utgangspunktet til O’Neills utbrudd er dog en ny bok av Caitlin Moran.

Men, I have bad news: Caitlin Moran is coming for us. She comes not to man-bash, not to holler: ‘All men are rapists!’ It’s worse than that. She feels sorry for us.

Han beskriver boken What about Men? som «a very bad book». Moran ønsker å redde oss fra de gjeldende reglene for hvordan en mann skal opptre. Hun vil selvsagt at vi skal bli mer «sårbare» og slippe unna vår giftige «stoisisme».

O’Neill vil heller ha gammeldags, aggressiv feminisme enn dette mølet her.

By the end I found myself pining for some good ol’ angry feminism. Give me Andrea Dworkin’s anti-fella fury over this matrician tripe any day of the week.

Dworkin var for øvrig en amerikansk radikal feministisk forfatter og aktivist som var kjent for sin analyse av pornografi. Hun var i tillegg en alliert med transbevegelsen.

Moran hevder hun har skjønt alt når det gjelder vagina, og at hun har fullført feminismen. En viss selvtillit, altså. Men hennes beskrivelse av menn er egentlig en beskrivelse av hennes egen omgangskrets, mener O’Neill.

What she says about us is almost too daft for words. You realise by about page 22 that she’s never met a bloke from outside the media-luvvie, ageing rock-chick, ‘Glasto’-loving circle she famously inhabits.

O’Neill ramser opp på sin sedvanlige måte ting Moran mener menn anno 2023 bedriver tiden med, og hvordan de kler seg. Men hele boken tyder på at hun aldri har møtt noen utenfor den feministiske woke kultureliten.

Hun beskriver de mennene hun møter i sin boble, og har tydeligvis ikke møtt vanlige menn, mener O’Neill.

The problem here isn’t men – it’s Moran’s man-friends. She could have saved herself the trouble of this entire book by befriending some normal blokes.

Hun skriver dette selv i boken: Hennes mannlige venner er middelaldrende, middelklasse, vinkjennere, de kildesorterer søpla og har meninger om tankefulle romaner, og ville trolig gråte hvis de så en hund som haltet litt.

Dette er «mennene» som gir henne grunn til å skrive en bok fra mennenes perspektiv. Det blir som å skrive en bok om kvinner fra perspektivet til prinsesse Anne.

«Patriarkatet» skader menn like mye som kvinner, hevder Moran. Vel, så slutt å mase om dette patriarkatet da, og la oss menn være menn!

Morans mannlige venner klager med tårer i øynene fordi de ble mobbet på skolen. Men herregud, for det første: Hvorfor gjorde de ikke motstand? Det måtte jeg gjøre, hver gang jeg begynte på en ny skole. Og jeg var alltid den minste i klassen. Mine foreldre hørte aldri noe fra meg om dette.

Dessuten: Hvis man er i middelalderen, så er det vel på tide å slutte å sutre over noe som skjedde for 30-40 år siden? Get over it!

Så tar hun for seg Hollywood.

Men are being conditioned, says Moran, by language, peer pressure and Hollywood, which, according to one of her interviewees, dictates that blokes ‘are only worthy if they have money, muscles and Megan Fox’.

Hun har tydeligvis ikke fulgt filmbransjen så godt de siste årene, hvor nesten alle filmer infiltreres av woke, trans og alt mulig annet sludder. Selv Anne Boleyn har jo blitt mørkhudet. Og hvem bryr seg om Megan Fox lenger?

Hun er besatt av språk, slik alle postmoderne idioter er. Språket skaper menneskene, og for menn er dette ekstra ille, ifølge Moran.

Infant males are bombarded with linguistic cues that tempt them towards ‘alpha-ness’.

Å, så noen ønsker at deres sønner skal vokse opp som sterke menn? Oh, the horror!

Ifølge O’Neill er Morans kapittel som tar for seg språket, The Conversations of Men, noe av det tristeste han har lest.

Hun snakker om banter, og bruker begrepet Banterbury Tales.

«Banter» betyr at man tuller litt med hverandre, uten at dette er basert på ondskap. Det dreier seg om tullprat, humor, noen ganger grov, men som regel vennligsinnet, uten at noen egentlig blir krenket. Bortsett fra Moran og de «mennene» hun omgås, kanskje.

For Moran dreier derimot tullprat seg om på tvinge patrialkalske forventninger på guttebabyer!

When boys are born, their dads will say of their penises: ‘Well, he’s got nothing to be ashamed of.’

And when a boy child is potty-trained, he’s told: ‘Imagine your winkie is a little gun, mate… Pow! Pow!’

Hvem i all verden sier noe slikt til spebarn og småunger? Det viser nok en gang at disse woke-idiotene lever i en helt annen verden enn oss vanlige folk. En ren fantasiverden, etter min mening.

Slik blir gutter hjernevasket fra de er født, mener Moran.

Det er et klasseskille i holdningene til Moran, skriver O’Neill. Vanlige folk, som arbeidere, er foraktelige (deplorables), mens de infiserte «mennene» hun møter daglig, gjerne fra øvre middelklasse med en eller annen bullshit-jobb, er idealet.

Kan hun ikke bare la oss menn være i fred? Ta med resten av gjengen også, det finnes mange som Moran.

Why won’t they leave us alone? I find the chattering-class crusade against ‘toxic masculinity’ deeply unsettling.

Tross alt er det maskuline menn fra arbeiderklassen og middelklassen som får samfunnet til å gå rundt. De tømmer søpla di, fikser kloakken, sørger for at det er strøm i huset ditt, selv om feministiske klimaphysterikere gjør alt de kan for å forhindre dette.

Det er stort sett menn som forsvarer gata du bor i fra kriminelle, eller landet du bor i fra invasjon. Det er menn som slukker branner og redder unger som er sperret inne av ilden.

The irony is too much: it is their masculinity that sustains the social conditions in which you can moan about their masculinity. You’re welcome.

Kvinner som klager på at menn er maskuline har ikke forstått noen ting. De burde heller klage på menn som oppfører seg som pingler, og ikke klarer å utføre oppgaven sine.

Alle menn jeg kjenner vil at kvinner skal ha de samme rettighetene som menn, at de skal slippe å bli trakassert og utsatt for seksuelt press eller (enda verre) seksuell vold. Men maset om patriarkatet, foraktelig maskulinitet, likelønn (som ikke betyr lik lønn for likt arbeid) og annen bullshit får meg til å miste motet.

Vi burde laget et eget land hvor kvinner som Moran, som har millioner av allierte, kunne forsøkt å klare seg selv.