Feminister flommer over av sympati med middelklassekvinner som ble flørtet med for tretti år siden. Men omsorgen for voldtektsofre fra arbeiderklassen er fraværende, særlig hvis gjerningsmennene er innvandrere og muslimer.

Vi ser det gang etter gang, i land etter land. Da Trump skulle utnevne Brett Kavanaugh til ny høyesterettsdommer, kom anklagene umiddelbart. Noen hadde gjort noe for tretti år siden. Ingen kunne bevise noe som helst, men det er som regel ikke nødvendig. Anklagen er en dom i seg selv. Men Kavanaugh overlevde stormen, og ble omsider utnevnt.

I Norge ble den mektige Ap-kronprinsen Trond Giske detronisert ved hjelp av anklager, som ble oppbevart omtrent som hyllevare og tatt frem etter behov. Qui bono?

Nå nylig opplevde vi saken med den vrakede stortingspresidenten Sverre Myrli, som måtte forklare seg om et helt normalt heterofilt forhold i ungdommen, og om noen grove vitser han angivelig skal ha fortalt i lystig lag.

Les også: Forstår ikke Støre hvilket land han lever i? 

I Storbritannia rulles det nå opp en skandale som handler om faren til Boris Johnson, som visstnok skal ha gitt parlamentsmedlemmet Caroline Nokes en klaps på rumpa for 20 år siden.

Vi får høre at det er kvinnefiendtlig å tvile på historiene. Som om prinsippet om uskyldig inntil det motsatte er bevist, bare gjelder når kriminaliteten kun involverer menn. Som om lover og regler bør praktiseres annerledes etter kjønn.

Annet er vel ikke å forvente i land som har juridiske systemer som per definisjon praktiserer ulikhet for loven. Paragraf 185 er en nasjonal skamplett og bør «jevnes med jorden», for å parafrasere Cato den eldre.

Men det blir verre. Roseana Allin-Khan fra Labour sliter med å komme over at en frisør kom borti puppen hennes for et antall år tilbake. At samtalen startet opp som en diskusjon om drapet på Sarah Everard, gjør det hele nokså pikant: Drapet var ikke skrekkelig nok, sammenlignet med puppeberøring og rumpeklasking.

I forbindelse med at titusenvis av sårbare unge jenter ble serievoldtatt av pakistanske muslimer, delte Naz Shah fra Labour i Bradford West en tweet som sa at de voldtatte jentene burde holde kjeft for mangfoldets skyld:

‘Those abused girls in Rotherham and elsewhere just need to shut their mouths. For the good of diversity.’

Dagen før angrep Shah Sarah Champion for å sette fokus på Rotherham-ofrene.

In the letter, published in The Sun, Ms Shah accused Ms Champion’s comments of being ‘blanket, racialised loaded statements’ which stigmatised the Pakistani community.

She added that the article was ‘irresponsible’ and set a ‘dangerous precedent’.

Det er noe grotesk ved et samfunn som svermer for mikroskopiske krenkelser mot privilegerte kvinner, men glatt overser massive overgrep mot sårbare unge jenter.

The chattering classes’ refusal to talk about the grooming-gang problem has always been deeply disturbing. This is a country in which a politician fleetingly putting his hand on a posh journalist’s knee causes more outrage than revelations that scores of men sexually degraded hundreds of girls for years and years.

Siden antall kjønn øker omtrent for hver eneste dag, har en ny konfliktsone åpnet seg. For hvem kan definere hvem som er en kvinne?

Mange feminister har hoppet på transtoget og mener at alle som ønsker å være kvinner, skal få lov til å være kvinner. Men noen protesterer.

J.K. Rowling er lagt for hat av de sinnssyke transaktivistene. Hun ble ikke invitert da Harry Potter-filmene feiret et jubileum nylig! Hennes synd var å antyde at kun kvinner menstruerer.

IOC har opphevet skillet mellom kvinner og menn, noe som garantert vil bety slutten for kvinneidretten. Vi har en likestillingsminister som er i lomma på Foreningen Fri. Men klassiske feminister som f.eks. Tonje Gjevjon har ingen planer om å akseptere premisset at hvem som helst kan definere seg som kvinne. Hun skriver på Facebook:

Det kanskje mest usympatiske med likestillingsminister Anette Trettebergstuen sitt mangfold og mantraet om at alle skal få være den de er, er at lesbiske ikke skal kunne avvise enhver mann som kaller seg lesbisk eller kunne si at menn ikke kan være lesbiske uten at det får enorme konsekvenser.

Det Likestillingsministeren fra Arbeiderpartiet gjør er å peke på lesbiske som hevder homofili handler om likekjønnstiltrekning og så advare samfunnet mot oss. Hva slags jævla likestillingsminister er det? Kim Friele kalte skeiv teori intellektuell runking, Trettebergstuen hyller Friele, men avviser fundamentet for at kvinner som henne selv har kunnet være åpen om sin lesbiske legning.

Se på J.K. Rowling og hva som skjer med henne? Ikke et ord fra kvinner som lever på toppen av samfunnsstigen, som Hadia Tajik, Tonje Brenna, Anniken Huitfeldt og Ingvild Kjerkol. Men når de selv utsettes for trusler og blir kalt alt mulig, da vil de at samfunnet skal reagere. Da mobiliseres politiet og diverse ressurser. Klasseskillet er til å ta og føle på.

Disse kvinnene på toppen av samfunnsstigen beskytter seg selv og hverandre ved å sammen føre en politikk som undertrykker den delen av befolkningen som ikke er med i «rikmannsklubben», og de bruker det skeive patriarkatet og aggressiviteten som ligger bak kvinnehatende og autoritære strømninger som transaktivismen til å kvele all motstand.

Dette er ikke sosialisme, dette er ikke kvinnekamp eller likestilling/mangfold. Det er den rike og privilegerte klassen som bruker sin makt til å slukke alt liv i arbeiderklassen og de få frie stemmene i det privilegerte segmentet av befolkningen.

Hvordan kan man kjempe for likestilling og kvinners rettigheter når hvem som helst kan definere sitt eget kjønn etter dagshumøret?

Å protestere skal gjøres straffbart, via fascistiske hatpratlover som sprer seg over hele Vesten. I Canada klubbes snart to nye lover igjennom i parlamentet, Bill C-10 og Bill C-36. Disse lovene vil gjøre det ulovlig å uttrykke uenighet i det falske prinsippet om at hvem som helst kan være en kvinne, også på egne blogger og på sosiale medier.

Megan Murphy ble møtt av 700 rasende demonstranter da hun holdt en tale i Toronto Public Library i 2019.

In my apparently controversial talk, I spoke about the actual threats made against women who attempt to protect women’s spaces and sex-based rights, who dare to say ‘women are adult human females’, or who challenge the notion that a preference for dolls and dresses makes a boy a girl.

I argued that gender-identity ideology was sexist and regressive, and that trans activists had made it their priority to erase women by altering sexed language, pushing terms like ‘menstruators’, ‘pregnant people’ and ‘non-males’ so as to avoid offending a small cadre of narcissists who will apparently drop dead if we acknowledge that only females menstruate and give birth.

‘On what basis’, I asked, ‘do women’s rights exist, if the word “woman” is meaningless?’.

Hvorfor reagerte ikke disse feministene, som sier at de bryr seg om kvinner, da lesbiske kvinner sto frem i BBC og fortalte at de følte seg presset til å ha sex med menn som definerer seg som kvinner?

Disse kvinnene ble, akkurat som Rotherham-ofrene, bedt om å holde kjeft.

 ‘Take down this heretical article!’, woke mobs yelled at the Beeb.

I det ene øyeblikket får vi høre at vi må tro på kvinnene, og i det neste øyeblikket låter det helt annerledes:  ‘Won’t someone shut these bitches up?’.

Så mens en berørt pupp for tyve år siden fører til massiv sympati fra uspiselige feminister, så blir noen skarve serievoldtekter ignorert høylytt. Og mediene spiller selvsagt på lag med mobben.

The liberal press has taken up their cause. They’ve trended. In a good way, that is. Very much unlike the lesbians who told their stories about being pressured into having sex with ‘women with penises’ (ie, blokes). They trended in the bad way. Hashtag STFU.

Venstreliberale The Guardian behandlet Nokes med stor sympati da hun hevdet å ha blitt kalt «en skitten hore» i en e-post. Men den samme avisen brukte masse energi på å latterliggjøre en kvinne som opplevde å møte en mann med en halvveis erigert penis i kvinnegarderoben på WiSpa i Los Angeles.

Following the worldwide sharing of a video featuring a woman complaining about seeing a person with a semi-hard dick (what we used to call a man) parading around in front of women and a minor, the Guardian sent a couple of reporters to call bullshit on the woman’s claims.

‘Her social-media page frequently features Bible quotes’, they said with a nudge and a wink. In short: are you really gonna believe this crazy Christian?

Jeg er ingen feminist. Min holdning er at alle skal ha de samme rettighetene, så langt biologien tillater. Menn kan ikke få barn. Kvinner er i gjennomsnitt fysisk svakere. Det er kognitive ulikheter også, ikke i gjennomsnitt, men i ytterkantene. Dette er biologiske fakta vi ikke kan endre på.

Men spesielle rettigheter, kvotering og det idiotiske kravet om likelønn? Der melder jeg meg ut. Lik lønn for likt arbeid, selvsagt. Det er faktisk lovfestet i Norge. Men at alle skal ende opp på nøyaktig samme sted, uten hensyn til evner, valg og prioriteringer? Nei takk, dette er ren kommunisme og umulig å gjennomføre uten massiv undertrykkelse.

Det er noe patetisk med menn som kaller seg feminister, skrev Virginia Ironside i The Spectator for noen år siden. Hun beskrev tre grunner til at menn erklærte seg som feminister:

1. De er så livredde for kvinner at de vil forsikre dem om at de ikke er ute etter å undertrykke dem, og legger seg flate på forhånd, som skyldige hunder: Ikke slå meg! Jeg er harmløs, jeg er feminist!
2. De hater seg selv, og forstår ikke hvor lite attraktivt det er med slik falsk ærlighet. De fortjener kun avsky og motvilje, ifølge Virginia. Sannsynligvis drømmer de skitne drømmer om å overfalle kvinner, men er livredde for å bli oppdaget. Derfor aksepterer de premisset om at alle menn har en slags kollektiv skyld.
3. Til slutt har vi dem som erklærer seg som feminister for å hevde seg og etablere en slags mannlig overlegenhet de ikke klarer å skaffe seg i kraft av personligheten. De er beta-menn. En alfa-mann vil aldri erklære seg som feminist.

Kvinner er sterke nok til å klare seg helt fint i vår tid, særlig i de vestlige samfunn (enn så lenge). Feminisme er et sidespor. Like rettigheter for alle er en selvfølge, men den første som foreslo kvotering og forskjellsbehandling, slo den første spikeren i kista på det gode forholdet mellom menn og kvinner.

Å definere kvinner som hjelpeløse ofre, og menn som kollektivt skyldige undertrykkere som har skapt fantasiproduktet patriarkatet, er ikke positivt, hverken for kvinner, menn eller (særlig) barn.

Moderne feminisme handler ikke om rettferdighet, men om hevn. Denne hevnen bygger på sinne, bitterhet, mannshat og evig sutring.

Jeg anser ikke meg selv som mannssjåvinist. Men én ting er like sikkert:  Jeg er absolutt ikke en feminist.

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!