Subjekt har vært et friskt pust i norske medier. Under Danby Chois ledelse har de skapt det som kanskje er det viktigste kulturmediet i Norge, og de har ikke vært villige til å følge strømmen.

Derfor ble jeg litt overrasket da jeg leste en artikkel i Subjekt nylig hvor hele kjønnsideologien brettes ut. Men jeg tror nok Subjekt kun er ute etter å slippe til ulike stemmer, og det er jo bra ut fra et ytringsfrihetsperspektiv.

Så min kritikk rettes mot artikkelforfatteren, ikke mot dem som publiserte.

Les også: Danby Choi: Ung redaktør som tar opp kampen mot galskapen

Allerede ingressen forteller hvor det bærer hen:

Når man(n) er vant til privilegier og forsprang, oppleves likestilling som en trussel, skriver samfunnsdebattant Maria Steen Sydow.

Det er egentlig ikke noen vits i å lese videre. Her er det strukturer og patriarkatet som skal angripes, nok en gang.

Sydow har sett en tv-serie på NRK som fokuserer på problemer gutter opplever, og som tar opp temaer som kvinners hat mot gutter. Men hvis man er hvit, «cis» og mann, så bør man egentlig bare holde kjeft.

«Jeg hadde fått mer respekt om jeg var skeiv» ble det sagt i serien. OK, mener du respekten du føler på som homo når homse nok en gang blir brukt som skjellsord på en fest? Eller når du som transkvinne blir kasta ut av jentedoen av ciskvinner? Når du som transmann blir spurt hva du har mellom bena? Eller når du som en skeiv kid blir infiltrert med heteronormativitet gjennom kunst, kultur og pensum?

Alle de transkorrekte ordene brukes. Ikke-binær. Kjønnsnormativ. To-kjønnsmodellen! Ved å forandre språket forsøker man å forandre virkeligheten. Men det virker ikke, slik Finn-Erik Vinje, professor emeritus i moderne nordiske språk, presist beskriver det.

«Jeg er for min del skeptisk til resonnementet og til troen på språklige reformers reformatoriske kraft; kvinnene forbedrer ikke sin stilling et døyt ved språklige manipulasjoner.»

Til informasjon: Det finnes faktisk bare to kjønn. Dette er et biologisk faktum. Det er noen ytterst få som blir født som intersex, men dette er en anomali. Dette endres ikke ved å iføre seg et regnbueflagg på Instagram.

Så finnes det gutter som liker gutter, og jenter som liker jenter. En rosa skjorte kan selv en antifeminist som meg selv ta på meg, siden min kone i ren ondskap kjøpte en slik til meg som julegave, og dessuten bryr jeg meg minimalt om hva jeg har på meg så lenge det er rent.

Sydow maser om respekt. Jeg har ingen respekt å tilby etter salver som dette:

‍En rekke hvite, heterofile cismenn anerkjenner ikke at vi lever i et samfunn der de er den mest privilegerte gruppen. De er hverken verdiløse eller straffet av samfunnet slik det påstås i NRK-serien. La meg minne deg på hvorfor.

‍Privilegium er å se folk som deg positivt representert gjennom historiske-, religiøse og vitenskapelige verk – mens kvinner og andre marginaliserte grupper er tvunget til å bla side etter side med hvite menn i sentrum.

Søppeltømmere,  stranda i Normandie i 1944, gutta i skyttergravene ved Somme i 1916, 60 timer ukentlig i kullgruvene, død før du er 40, uten tenner før du er tretti? Privilegert?

Barnevernet, omsorg for barna, som så å si alltid tildeles mødrene. Privilegert?

Skoletapere, nedprioritert, utkvotert, hånet. Privilegert?

At menn står bak de fleste historiske fremskrittene, skyldes selvsagt at i gamle dager var det menn som jobbet, mens kvinnene tok seg av barna. Du vet, de små cis-barna som skal vokse opp som gutter eller jenter. Hvis vi bare klarer å beskytte dem mot indoktrinering som Rosa kompetanse og kritisk raseteori.

OK, fortiden sugde, men hva med nåtiden? De patriarkalske strukturene fra fortiden – lagd for hvite, heterofile menn stopper ikke plutselig en dag å virke inn på samfunnet idet vi får litt stemmerett her, ekteskapslov der og rasismeparagraf der.

For det første vet Sydow ingenting om fortiden. Hun har bare latt seg indoktrinere av rådende filosofier og historieomskrivninger.

Fortiden, hele historien, handler i stor grad om at de aller fleste levde i undertrykkelse og dyp fattigdom, og en liten elite nøt fruktene. Det var ikke kvinner mot menn, det var elite mot undersåtter.

Det er transaktivister, antirasister og woke-mafiaen som står bak mye av nåtidens undertrykkelse. Det er ikke J.K. Rowling, som påpeker selvsagte ting som at kun kvinner menstruerer.

Men heldigvis hater ikke Sydow menn, nei da: Hun hater bare patriarkatet.

Jeg hater ikke menn, men jeg hater patriarkat, strukturell rasisme og heteronormativitet – systemer som gir hvite, heterofile cismenn et forsprang.

Det er ikke rart at såkalte incels vokser i antall. Og ingen ekte menn ved sine fulle fem vil omtale seg selv som cismenn. Alle mine mannlige venner er menn, også de med en annen legning enn meg.

Alle må starte likt på startstreken, krever Sydow. Vel, dream on.

Noen er født med høyere intelligens og bedre fysikk. Jeg kunne aldri bli en stjerne i basketball, med mine ynkelige 175 cm. Men fotball og ishockey? Der kunne jeg skinne.

Noen har foreldre som har spinket og spart hele livet for å gi barna sine et godt utgangspunkt. Skal disse oppsparte midlene overleveres til barna til foreldrene som alltid reiste på ferier de ikke hadde råd til, og alltid hadde nabolagets feteste bil? Mens f.eks. jeg kjøpte min første nybil, av den billige sorten, etter at jeg hadde fylt 40 og hadde råd til det?

Vi starter ikke likt. Men vi har det samme menneskeverdet. Vår lodd i livet er å gjøre det beste ut av ressursene vi har blitt tildelt.

I bunn og grunn står vi alle overfor en felles fiende, altså patriarkatet og andre undertrykkende systemer – du og jeg er ikke fiender.

Jo, vi er fiender. For du står for en filosofi som jeg ikke kan tolerere. Og det forsøket på å skape sympati fra oss menn, med din påstand om at vi også lider på grunn av tankekonstruksjonen patriarkatet, den imponerer ikke noe særlig.

Og til gutten i NRK-serien som sa «Hvis jeg har det dritt, så er det min egen feil». Nei, det er ikke din feil – det er systemet sin feil, og derfor er det ditt ansvar å ikke nøre opp under, men jobbe imot undertrykkende systemer slik at du og alle oss andre kan få det bedre.

Hvis man skylder på systemet, omstendighetene og verden, så kommer man seg aldri videre. Dette er omtrent som å si inshallah. Hvis man ikke tror på individets kraft, så er alt bestemt av skjebnen. Da mister våre gjerninger mening, siden de ikke kan endre på noen ting.

Jeg velger å tro at jeg selv kan påvirke min skjebne. Da finnes det faktisk håp. Og jeg er far til to gutter, ikke to «humans under five», som Bidens pressetalsperson Jen Psaki omtaler sine barn.

Subjekt
Jeune

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!