Vi er tilsynelatende født med sølvskje i munnen. Vi har det så mye bedre enn alle andre. Vi er tilsynelatende eliten, eller kanskje “adelen”, i manges øyne.

Vi har vokst opp i møblerte hjem, med alle muligheter servert oss på sølvfat. Vi har knapt hatt behov for å møte opp til noe som helst her i livet, alt har kommet rekende på ei fjøl.

Er det faktisk slik?

Jeg er hvit.

Jeg er middelaldrende.

Jeg er mann.

Jeg er derfor en av “de” – de som stadig blir påminnet om at de er så utrolig privilegerte.

I dagens samfunn finnes det enormt mange kanaler for ytringer. Mange gode, andre ikke fullt så gode. Avisene har kommentarfelt, SoME (sosiale medier, red.anm.) gir muligheten for allverdens delinger og ytringer, debattforum finnes og så videre.

Temaene som debatteres og menes noe om er enda flere. De heteste er som oftest, når media er inne i bildet, rasisme, likestilling, innvandring, økonomi og politikk.

Diskusjoner og meningsytringer er alltid sunt. Folk er faktisk forskjellige, og godt er det.

Men nesten i samtlige diskusjoner og debatter så er det en ting som går igjen:

Uansett hvilken mening vi har om et tema, så skal vi faktisk ikke mene noe, fordi vi er hvite, privilegerte, middelaldrende menn.

Vi blir fremstilt som en overklasse som ser ned på alle andre på bakgrunn av våre meninger. Vi blir bedt om å holde kjeft fordi vi har det så bra, og våre meninger betyr nada av nettopp den grunn. Vi har tilsynelatende ikke stemmerett i diskusjoner, kun fordi vi er hvite, privilegerte og middelaldrende menn.

La oss analysere litt den båsen jeg er satt i som hvit, privilegert og middelaldrende mann.

At jeg er mann og hvit er jo bare en tilfeldighet som naturen bestemte en gang på 70-tallet, noe jeg har levd fint med i over 40 år.

At jeg er middelaldrende er jo på mange måter bare flaks. Det er jo et faktum at menn oftere dør i ung alder enn kvinner.

Jeg vokste opp i en tid der mor var hjemme og far jobbet hardt for å holde liv i familien økonomisk. Dette var helt vanlig gjennom oppveksten til meg og mine jevngamle. Tidene forandrer seg, på godt og vondt. Det er enorme forandringer fra den tiden vi var barn, og frem til i dag hvor vi er foreldregenerasjonen for våre barn.

Dagens mann skal jobbe, helst tjene godt og ha en høyt respektert jobb.

Samtidig skal man også fylle store deler av, kanskje hele, rollen som mor hadde før. En rolle som faktisk var en 100% stilling ifølge datidens kvinner.

Vi skal fortsatt være manne-menn og fikse alt som er praktisk, tungt og “macho”. I tillegg skal vi være omsorgsfulle, følge opp barna på alle områder, sørge for husarbeid og alt det medfører. Alt dette er selvsagt positive ting jeg ikke ville vært foruten, men det legger et ekstra press på oss menn som er av en tid hvor mye av dette var utenkelig. Ikke alle har hatt like flaks med sine foreldre, som har lært meg verdiene av grunnkunnskaper med tanke på oppgaver som tidligere ble utført av kvinnene i husholdningene. Allikevel føles det noen ganger som en forbannelse at man er i stand til å håndtere både den gamle farsrollen, og den gamle morsrollen. Man brenner lyset i begge ender for å beskrive det enkelt.

Som alle andre har jeg også gått på skole. Grunnskole og videregående er fullført, men det ble bare med et forsøk på høyskolen. Jeg har ikke hatt noen fordeler gjennom skolegangen sammenlignet med mine kvinnelige medelever, snarere tvert i mot. Det ble forventet mer av oss gutta på alle plan. Kroppsøving, sløyd, naturfag, matte osv. Dette var “mandige” fag i de gamle lærernes øyne. Jeg kom meg heldigvis gjennom med helt gjennomsnittlige karakterer.

Jeg har jobbet siden jeg var 12 år. Jeg har hatt flere “lavstatusjobber”, men har nå kommet meg middels opp på nedre del av rangstigen med en jobb innen kundebehandling hos et av Norges største konsern. Ingenting har kommet gratis. Lønnen er nøyaktig midt på treet, kanskje litt under, men det kan jeg leve med så lenge den kommer på konto hver måned og jobben er trygg.

Jobben måtte jeg søke på som alle andre, og jeg fikk den på bakgrunn av min erfaring, kompetanse og personlig egnethet, noe jeg er stolt av.

Jeg forstår at jeg bor i et av verdens rikeste land, og at vi har det utrolig bra her til lands i forhold til mange andre steder på jorden. Det jeg derimot sliter med er å forstå på hvilken måte jeg faktisk er privilegert i forhold til resten av samfunnet vi lever i. Altså sammenlignet med de andre menneskene i Norge. Et privilegium vil si at en person eller gruppe utstyres med flere rettigheter enn det som gjelder folk forøvrig. Dette klarer ikke jeg se at jeg har blitt utstyrt med, både dessverre og heldigvis. Om vi sammenligner med andre grupper, så kvoteres ikke menn i noen som helst sammenheng, tvert i mot. Menn har heller ingen reelle lovbeskyttede krav til noe som helst, for eksempel forskjellsbehandling. Hvor er disse ekstra rettighetene og fordelene et privilegium skal gi?

Derimot kan vi nevne følgende om menn:

  • Gutter gjør det i snitt dårligere på skolen
  • Menn har større rusproblemer
  • Menn er overrepresentert i fengslene
  • Menn dør tidligere
  • Menn er tradisjonelt blitt skjøvet ut i kulden ved samlivsbrudd
  • Menn har ofte statistisk svakere rettigheter i barnefordelingssaker
  • Menn er overrepresentert i statistikken for selvmord

Skal det vise seg at vi kanskje ikke er så privilegerte likevel?

Selv om jeg er hvit, middelaldrende mann så har jeg jobbet og kjempet for de tingene jeg har i livet mitt, og det er tusenvis av oss.

Jeg har ikke hatt det vondt og skal ikke klage, men jeg skal ikke settes i bås!

Jeg skal kunne mene hva jeg vil, om hvilket som helst tema, uten å kronisk bli avfeid som “hvit, privilegert, middelaldrende mann”.

«Glenn R.«