Kommentar

Mor og sønn, en klassisk historie om kjærlighet og omsorg. Selvsagt med visse unntak. Foto: Pixabay

I dag er det valentinsdagen, og inntil nylig var denne søndagen også morsdag. Dette henger for så vidt litt sammen: Valentinsdagen kan ha røtter i romersk feiring av gudinnen Juno, som representerte kvinner og ekteskap, og starten på lupercaliafestivalen, en fruktbarhetsfest som begynte 15. februar.

Morsdagen har vært en dag hvor man ga mødre i alle aldre litt ekstra oppmerksomhet, for å vise sin takknemlighet for at de faktisk har skapt og formet liv. Men nå er begrepet «mor» kansellert. Å si mor har blitt krenkende.

Noe av det første Nancy Pelosi gjorde etter at Demokratene fikk kontroll over Kongressen, var å gå til angrep på morsbegrepet. Abigail Shrier skrev i New York Post at dette ikke kunne sammenlignes med innføringen av kjønnsnøytrale titler (talsperson, leder, etc), det stikker langt dypere.

But “mother” is a fundamental biological, emotional, familial reality. It captures the irreplaceable bond between a baby and the woman who bore her in her womb. That others can be excellent guardians — a fact no one disputes — can’t justify extirpating Mom from our vocabulary. (For that matter, the political erasure of “dad” is also dehumanizing, because it ­entails the loss of our capacity to describe relationships that define what it means to be fully human.)

Shrier ble nylig utsatt for cancel culture, i form av transaktivister med støtte fra Big Tech.

I en utredning om den nye barneloven foreslås det å bytte ut ordet «mor» med «fødeforelder», og reaksjonene lot (heldigvis) ikke vente på seg. Men dette går nok gjennom allikevel, til tross for at det innføres for å tilfredsstille en mikroskopisk gruppe transaktivister som utgjør en liten andel av noen få promille som kaller seg transpersoner.

Det er ikke transer som ber om disse idiotiske tiltakene, men trans-aktivister, som jeg har uttrykt min forakt for tidligere.

Etter at jeg skrev denne artikkelen fikk jeg sjokkerende nok støtte fra radikale feminister i blant annet kvinnegruppa Ottar. Jeg skjønte ingenting den gang, men jeg skjønner mer nå. Ottar har i hele sin virketid kjempet for kvinners rettigheter, og nå blir disse rettighetene annektert av «kvinner» med skjegg og penis. De som protesterer, som blant annet Tonje Gjevjon, blir betegnet som TERF: Trans-exclusionary radical feminist. Nok et ord vi ikke visste vi hadde behov for, som medmor, forelder 1 og 2, og nå fødeforelder.

Helt idiotisk

Jeg har to sønner, født i 2008 og 2010. Da jeg fortalte guttene om denne nye idéen om å avskaffe begrepet mor og erstatte det med fødeforelder, holdt de på å le seg i hjel.

– Men det er jo helt idiotisk, pappa! sa min yngste.

Ja. Man må faktisk være politiker, aktivist eller byråkrat for å tro at dette er noe annet enn idiotisk. Som min tidligere kollega Maria Zähler sier det:

Som transkvinne er jeg lei av at helt virkelighetsfjerne og marginale synspunkter på kjønn og identitet presses på allmenheten i transpersoners navn. Jeg, og de aller fleste transpersoner, har aldri bedt om at ordet «mor» skal byttes ut med «fødeforelder», hverken i lovverket eller i samfunnet generelt. Å brukes som påskudd for å dekonstruere kjønn og normer er ikke det vi trenger for å kunne leve verdige liv.

Så hvem skal vi gratulere i dag? Det er ikke utenkelig at noen vil bli krenket hvis vi sier «Gratulerer med fødeforelderdagen». For i en verden hvor også menn kan bli mødre, uten at de har født, så er det vel kun et spørsmål om minutter før en av disse transkvinnene, som definerer seg som mødre, finner det krenkende at kun de som faktisk har født kan kalle seg fødeforelder. Så kanskje transkvinner vil gjeninnføre begrepet mor, men kun hvis det refererer til menn som ikke har født et barn?

Man blir helt svimmel. Koko? Ja. Utenkelig? Absolutt ikke.

La oss hylle mødrene

Jeg vil heller benytte dagen til å hylle mødrene. I alle fall de mødrene som faktisk tar vare på sine barn, noe som vel gjelder de aller fleste.

Min egen mor døde for et år siden. Hun var alene med tre små barn etter at mine foreldre ble skilt. Hun var ikke særlig rik, hun var heller ikke spesielt intellektuell, men hun var en god mor. Hun tok vare på oss, og prioriterte alltid barnas behov foran sine egne. Hun jobbet hele livet, uten noe støtte fra staten.

Selv om vi vokste opp med relativt dårlig økonomi, manglet jeg aldri noe vesentlig. Ok, jeg hadde ikke de kuleste merkeklærne. Men jeg fikk akkurat de skøytene jeg ønsket meg for å spille ishockey på høyt nivå. Min far sørget for alt nødvendig utstyr til friluftsliv, skiaktivitet etc. Vår foreldregenerasjon (født ca. 1935–55)  smurte et tynt lag med smør på tykke skiver av kneipbrød, og brukte heller pengene på barna sine, ikke på «selvrealisering». De realiserte seg selv ved å ta vare på barna.

Nylig feiret jeg 19 års bryllupsdag. Jeg møtte min kone i 1994, og fridde omtrent umiddelbart. Hun var dog en fornuftig ung dame den gangen, som ventet mange år før hun ga sitt ja. Vi giftet oss i 2002.

Hun er en klassisk mor, av den gamle skolen. Hun sørger for at ungene spiser sunt og godt, at de har på seg nok klær og at de oppfører seg skikkelig. Hun er så vesentlig for barna at de som regel tiltaler også meg med introen: «Mamma, jeg mener pappa.» Hun lager mat etter eldgamle lokale oppskrifter fra sin mors kokebok, sirlig nedskrevet av mormor over mange år i en liten notatblokk, et klenodium.

Det er hennes fang guttene søker til når noe er tungt, eller de bare vil kose litt (helst uten våte kyss, selvsagt, dette vet jo alle gutter). Kosingen må ikke ta overhånd, tross alt.

En god mor har empati, og kan trøste sine barn i alle situasjoner. Men hun kan også være streng. Jeg trodde lenge at det var min rolle å være den strenge, men mistet alle illusjoner da min eldste sønn forklarte problemet:

– Men pappa, du er jo snill selv når du er sint!

Men når moren er sint, da er det alvor. Selvsagt ikke i form av vold og trakassering. Men en mors skuffelse er tung å bære.

Det første ordet mine gutter roper i gangen, hver dag når de kommer hjem fra skolen, er mamma. Jeg gjorde et uhøytidelig eksperiment på en hyttetur, hvor jeg fant ut at en gutt på omtrent fem år sa ordet «mamma» 176 ganger i timen.

For øvrig, slik at ingen misforstår: Min kone har jobbet så å si hele livet, faktisk allerede som barn. Hun har høy utdannelse og tjener mye bedre enn meg. Så dette handler ikke om en drøm om 1960-tallet og hjemmeværende mødre. Det handler om mødre som oppdrar og tar vare på barn.

Den grusomme mor fins, men det er ikke henne vi hyller i dag

Selvsagt finnes de onde mødrene. Dette er en erketypisk historie, gjerne fremstilt ved den onde stemor. Som i eventyret om Snehvit. Misunnelse, sjalusi, konflikter og kamp om oppmerksomhet.

Eller den klamme og kvelende omsorgen fra såkalte Smothering Mothers, overbeskyttende monstre som ble godt beskrevet av Pink Floyd i låta Mother.

Mama’s gonna make all of your nightmares come true
Mama’s gonna put all of her fears into you
Mama’s gonna keep you right here under her wing
She won’t let you fly but she might let you sing
Mama’s gonna keep baby cosy and warm
Ooh baby
Ooh baby
Ooh baby, of course mama’s gonna help build the wall

Og det finnes mange stygge historier, om misbruk, mishandling og neglisjering. Om mødre som nekter faren samvær med barna, med full støtte fra et feministisk og til tider menneskefiendtlig statsapparat.

Men dette er unntakene. De fleste mødre gjør så godt de kan – og elsker sine barn. Kjærligheten er en viktigere motivator for normale mennesker enn makt. De som søker makt i stedet for kjærlighet, ender gjerne opp som politikere, barnløse. Disse barnløse politikerene, som f.eks. Angela Merkel, virker nesten besatt av å ødelegge framtiden for våre barn. Det er ingen tvil om at afghanske, syriske og somaliske barn er langt høyere prioritert enn norske, svenske og tyske barn.

De bekymrer seg voldsomt over såkalt enslige mindreårige flyktninger, som i de aller fleste tilfellene klarer å trylle frem en storfamilie med en gang de har fått oppholdstillatelse og dermed rett til familiegjenforening. Men de nekter pressen å referere fra en rettssak hvor en norsk jente blir utsatt for grove, gjentatte gjengvoldtekter av «nye landsmenn».

For norske kvinner gjelder det å sørge for størst mulig rettigheter til å unngå å bli mor, eller «fødeforelder». En bitteliten innskrenkning i abortloven, forbud mot såkalte tvillingaborter, fikk «feminister» som Sigrid Bonde Tusvik til å klikke fullstendig og vasse rundt i Handmaid’s Tale-kostymer. Ved å fjerne en rettighet som ingen andre europeiske kvinner hadde, ble vi et fascistisk samfunn over natten, hvor kvinner var redusert til fødemaskiner. Veldig balansert. Og menn er jo tross alt ubrukelige, ifølge Tusvik.

 

Foto: Heiko Junge / NTB

Men de fleste mødre har ikke tid til sludder som dette. De må jobbe, hente og levere i barnehagen, forsøke å få ekteskapet eller samboerskapet til å fungere, eller gjøre det beste ut av situasjonen for barna etter et samlivsbrudd.

Selvsagt fortjener massevis av fedre hyllest for sin innsats. Men i dag er det morsdag. Så det koster meg ingenting å gratulere alle Norges velfungerende mødre med dagen. Det er det svært mange mødre som fortjener.

Men de jeg hyller, kaller seg neppe fødeforeldre, og de er heller ikke biologiske menn. Man kan ikke avskaffe virkeligheten ved byråkratiske vedtak.

Så til dere ekte mødre: Gratulerer med dagen! Til dere som blir krenket av begrepet mor: God bedring!

Men vi vanlige folk kan allikevel tillate oss en liten advarsel: Pink Floyd fremfører hymnen Mother.

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.

Les også

-
-
-
-
-
-