En historie jeg ikke har sett tidligere forteller om en far som desperat forsøker å tilpasse seg «The New Normal», med et dypt ønske om at gutten ikke skulle bli smittet av sykdommen maskulinitet. Men sønnen ville det annerledes.

All my life, I’ve prided myself on blurring gender lines. But when my young son started to gravitate toward the very things I’d shunned, I wasn’t sure what to do.

After turning 2 years old, my son, Avishai, started demanding that he only wear tractor shirts, and my mind spiraled into darkness. I catastrophized worst-case scenarios, imagining a world where he fell for everything stereotypically manly.

Tenk å få en sønn som ønsker å leke med traktorer! Dette må vel kunne beskrives som et i-landsproblem? Ikke nok med dét: Tenk hvor grusomt det vil være for denne faren om sønnen snublet over en fotballbane?

Artikkelforfatter Jay Deitcher skryter av hvor tidsriktig han var, siden han hadde sønnen på fanget kun minutter etter fødselen. Vel, guess what, det hadde jeg også. Min far var forut for sin tid og var tilstede da min yngre bror ble født på 80-tallet. Selv ville jeg egentlig slippe, men siden kona ville at jeg skulle være med, så måtte jeg selvsagt stille opp. Uten å bli feminist av den grunn.

Jay Deitcher og kona. Skjermdump Today/Deitcher

Hans syn på menn, som altså er det kjønnet han selv er født med, flommer over av skam og selvfornedrelse. Ikke bare av seg selv, men av alle menn. Mens kvinnen fremstilles som det perfekte vesen.

To me, femininity was connected to empathy and kindness while masculinity equated to being frigid. Men didn’t hug. Men didn’t say I love you. Men were angry. Aggressive. Inept as parents.

I became determined. I was going to create a bond stronger than any parent had ever achieved, but I told myself that to do so I needed to distance myself from anything deemed masculine.

Har han ikke hørt om The Terrible Mother? Kanskje han burde lese hva Jordan B. Peterson skriver om dette fenomenet i boken 12 rules for lives.

«Den grusomme mor» er moren som ikke lar barna sine vokse opp, skriver Peterson.  Hun er heksen i «Hans og Grete», som gir ungene godteri døgnet rundt, så hun kan spise dem etterhvert. Hun er moren som egentlig vil putte ungene inn der de kom i fra. Hun er den kvelende skikkelse som dreper all kreativitet, og har sønner på 30 år som bor i kjelleren og spiller PlayStation i underbuksa.

Hun er den moren Pink Floyd synger om, i klassikeren Mother.

Hush now baby don’t you cry
Mama’s gonna make all of your
Nightmares come true
Mama’s gonna put all of her fears into you

Mama’s gonna keep you right here
Under her wing
She won’t let you fly but she might let you sing
Mama will keep baby cosy and warm

Ooooh Babe Ooooh Babe Ooooh Babe
Of course Mama’s gonna help build the wall

I stedet for å vise sin sønn et godt, maskulint forbilde, så skulle han altså skifte sønnens kjønn mentalt. Ren konverteringsterapi, altså. Men denne formen er det neppe noen politikere ønsker å gjøre straffbart.

Jay ble hjemme med sønnen, siden kona tjente bedre (overrasker meg ikke). Han sov til og med sammen med sønnen. Det er noe de fleste mødre gjør helt i starten, men etterhvert må man jo lære barnet å sovne ved egen hjelp.

We co-slept, and he snoozed with his head resting on my chest, listening to the rhythm of my heartbeat.

Hele tiden var Jay på vakt mot mannlige stereotyper. Det fremstår som en psykose.

I grimaced at anyone driving a Ford car, the John Wayne of automobiles. I hated men who wore plaid. Felt ill if someone mentioned a wrench or another tool. When my mom-in-law bought Avishai a coverall with footballs on it, I shoved it into the depths of his closet, never to be found.

Han frykter maskuline stereotypier, men er ute av stand til å innse at han selv er en stereotypi av en moderne, feministisk, woke «mann».

Hva gjør folk med en slik innstilling hvis de plutselig trenger en håndverker med skiftenøkkel? Leter han desperat etter en kvinnelig rørlegger? Hva er galt med at en gutt spiller fotball? Det gjør tross alt mange jenter også? Er det å kjøre Ford virkelig et symbol på toxic maskulinity?

Tror denne forvirrede personen at fedre ikke gir barna sine klemmer? At de ikke bryr seg?

Jay forsøkte å skape en jente av sin sønn.

Once my son could walk, I paraded him through the park while he rolled his baby doll down the sidewalk in its stroller. I felt accomplished because he mirrored being a caretaker.

Men han mislyktes totalt. Traktorer var mer interessant for den lille gutten enn dokker. Etterhvert var Jay så sliten, stakkar, at han ikke klarte motstå presset lenger.

On days I was especially drained, I’d sit Avishai in front of the TV and click on “Little Baby Bum.” He fell in love with the tractor songs, and I was so worn, I didn’t care.

Til tross for stadige forsøk på å endre sønnens interesser gjennom manipulering og nudging, så gikk det ikke. Til slutt måtte Jay innse at gutten selv måtte finne ut av sin egen identitet. Merkelig nok er dette vanskelig å akseptere, så lenge man ønsker å være en normal utgave av sitt eget kjønn.

Det ender med tegn til selvransakelse, så noe positivt kommer ut av denne historien.

I realized that meant I needed to let him discover his own interests. He had to define his own identity, not influenced by my own bias of what I deemed to be too masculine.

He uses his tractors to put all his toys away. Sometimes my dad comes over and we drive tiny plastic machinery from room to room. My son beams. My dad beams. I beam, too.

Så fantastisk! Han lar gutten leke og kose slik han selv ønsker. For en prestasjon! Jay Deitcher var så stolt av seg selv at han skrev en artikkel om mirakelet.

Men sønnen får tross alt lov til å leke med traktorer nå.

I wanted my son to reject masculine stereotypes. Then he fell in love with tractors 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.