Et samlet medialt og politisk miljø konkluderte umiddelbart at terrorangrepet var et angrep på Pride og de «skeive». Kommentatorer som Gunnar Tjomlid gikk så langt at han ga blant annet Document og Subjekt-redaktør Danby Choi delansvar for drapene. Og PST virker komplett forvirret.

«PST jakter på homohatere», var overskriften på en sak i Dagbladet onsdag 29. juni.

Ekstreme islamister i Norge og utlandet skal de siste månedene ha rettet hatet mot homofile. PST jakter nå ekstremister som kan begå nye terrorhandlinger.

Etter hva Dagbladet erfarer er det ikke et konkret miljø som PST nå saumfarer. Alle som enten direkte eller via internett har hatt kontakt med Zaniar Matapour, eller personer som sikkerhetspolitiet vet deler hatet mot det skeive miljøet, blir nå saumfart.

Tjomlid forsøkte å skape en kobling mellom enhver kritikk av Pride og drap og terror, i et oppgulp av en artikkel som Document omtalte for noen dager siden. En trøst får være at reaksjonene på makkverket har vært sterke.

Vi som kritiserer Pride-ideologien begår «lavgradig terrorisme», ifølge Tjomlid.

Når den homofile redaktøren av Subjekt reagerer på slike meningsløse anklager, så klarer jaggu Tjomlid å komme med enda mer oppgulp. Danby Choi gledet seg til å feire Pride på sin måte, uten at han støttet absolutt alle deler av feiringen. Dette er i dagens klima utålelig. Tjomlid skriver i Nettavisen:

Selvsagt skal man være fri til å kritisere og stille spørsmål ved alt her i verden, men når kritikken handler om noe som direkte berører spesifikke grupper i samfunnet som allerede lider under ekstreme mengder hets og hat, bør man være bevisst på hvordan man velger å formulere seg.

Og når trykket blir for massivt mot en spesifikk gruppe bør man kanskje i blant også rett og slett innse sin privilegerte posisjon og heller holde kjeft.

Men dette er jo bare sludder. Hvis et fenomen er sterkt mislikt, så blir kritikken massiv. At dette oppleves som et press, og at man hele tiden beskriver seg selv som et offer, mens Pride-flagget vaier fra alle offentlige flaggstenger, det gir ingen mening.

Hva med å lytte til kritikken uten hysteriske tårer i øynene? Hva med å la barna våre være i fred? Hva med å ikke infiltrere skolene og regjeringen med idéer som faktisk ikke støttes av et flertall?

Hva med å slutte med å politianmelde kvinner som hevder at menn ikke kan bli lesbiske mødre, bare fordi de lider av vrangforestillinger?

Det er de kritiske stemmene som blir angrepet og utstøtt.

Tjomlid drar inn alle de vanlige sakene.

Verken Breivik eller Manshaus utførte sine handlinger i et ytringsvakuum. De var radikalisert av informasjon publisert av andre som blant annet snakket om Eurabia-teorien, «the great replacement theory», at muslimer og innvandrere er kriminelle lykkejegere som gjør Norge utrygt, og tilsvarende.

Ingen av disse to terrorhandlingene kunne ha skjedd i et debattklima hvor denne type ytringer ikke eksisterte.

Tydeligere kan det ikke uttrykkes: Hvis man har feil meninger må man bære ansvaret for all vold, selv om man aldri har skadet et annet menneske.

Men poenget er: Tjomlid er ikke alene i å likestille politisk eller ideologisk kritikk med hat. Dette er tross alt 2022. Uenighet er per definisjon hat, hvis man har andre meninger enn Marie Simonsen eller rikshomsen Morten Hegseth, som gråter sine tårer på live TV.

Jeg personlig mener homser eller lesbiske skal ha akkurat de samme rettighetene som oss som er superstraighte. Det er visstnok hatefullt å ikke mene at avvikende seksualitet skal hylles og medføre spesielle rettigheter.

Det kunne ikke falt meg inn å iføre meg tangatruse og ta med min halvnakne kone ut i gatene for å feire vår seksualitet. Vår seksualitet er uinteressant for absolutt alle andre mennesker i verden.

Ingen normale mennesker ber om adgang til barnehager for å snakke om samliv og sex mellom voksne.

Var terroren egentlig et angrep på Pride? Dagbladet er i ferd med å endre sin fortelling, siden et forvirret PST plutselig har oppdaget at konklusjoner må komme etter etterforskning, og ikke før. Man burde forvente mer av PST enn av nåværende og tidligere statsministere. Der skal jo alt spinnes, til allmenn forakt.

– Ingen homohater, skrev Dagbladet 28. juni.

Venner hevder at draps- og terrorsiktede Zaniar Matapour (43) ikke er homohater. De tror ikke Pride og feiring av skeiv kjærlighet er årsaken til masseskytingen.

Men 29. juni er PST i full jakt på homohatere?

It does not compute.

Det har kommet frem at terroristen allerede var i PSTs søkelys.

– Vi oppfattet at han rettferdiggjorde bruk av vold og sympatiserte med IS, blant annet gjennom IS-videoer, sier PST-sjefen.

Han bekrefter at de har hatt flere bekymringssamtaler med Matapour. To relativt nylig.

– Vi har hatt samtaler med ham i april og mai, sier Berg.

Allikevel fikk terroristen gå fritt rundt. PST innrømmer at de ikke har kontroll over situasjonen. Kanskje det blir bedre hvis PST retter fokuset i riktig retning?

Kanskje PST bør slutte å bekymre seg over «anti-statlige holdninger» og «pandemivold?»

– De har åpenbart tatt feil i vurderingen av voldspotensialet, sa Erna Solberg til Dagbladet.

Men selv hadde hun allerede konkludert met at angrepet var rettet mot skeiv kjærlighet. Rene Sherlock Holmes, altså.

Terror i Oslo, Støre og Solberg konkluderer før blodet er vasket bort

Alle vet at islam har et stort problem med tanke på holdninger til homofile. Men islam har problemer med så å si alt. Kvinners frihet, religionsfrihet, uskyldige tegninger, lærere, blasfemi, det er ingen grenser for hva islamister kan begrunne sine grusomheter i.

Islam er i seg selv frihetens fiende, ikke bare overfor LGBTQI+++++ miljøet, men for alle frihetselskende mennesker. Jeg er ateist, dermed dødsdømt i henhold til sharia.

Justisministeren velger å benytte anledningen til å besøke Rabita-moskéen. Hvorfor? Er det radikale muslimske miljøer som er rammet? Kom ikke denne gjerningsmannen fra en flokk med medbrakt tankegods?

Skjermdump Facebook/Rabita

Det er selvsagt mulig at angrepet var motivert av hat mot Pride. Men hvorfor må man konkludere etter et kvarter?

Dessuten: Det er mange som føler avsky for hele Pride-sirkuset, men som samtidig aldri ville finne på å bruke vold. Å sette slike mennesker i samme bås som mordere er rett og slett for drøyt.

Den norske skribenten Kathrine Jebsen Moore betrakter fenomenet fra sitt hjem i Skottland, og skriver godt om temaet i Daily Sceptic.

Why is it Okay to Blame Right-Wing Culture Warriors for the Oslo Attack but not Radical Islam?

The president of the Norwegian parliament, Masud Gharahkhani, told the VG newspaper: “This has nothing to do with religion.”

But if Zaniar acted in a void, why has the Minister for Culture and Equality, Anette Trettebergstuen, who is gay, insinuated that his actions stemmed from something she calls “hate”?

“Our inboxes are filled up with hate,“ she said in the aftermath of the tragedy. “Some people think queer people’s lives are worth less than others.”

By “some people” we are left to speculate about who she could be referring to. Could it be Islamists like Matapour, or the 352 people who reacted with a laughing emoji on the Al Jazeera English Facebook page after it reported the attack? Obviously not.

Trettebergstuen er så vag at skylden smøres tynt utover. Men folk er i ferd med å få nok av slike urettferdige anklager.

Forstår ikke Trettebergstuen at også mennesker utenfor LGBTQI-miljøet opplever hat, hets og trakassering? Men noen av oss lar slikt prelle av, slemme ord gjør ikke vondt.

En islamist begår terror. Da er løsningen å angripe de som er negative til islam. Det er skrekkelig idiotisk, men velkjent.

Det finnes håp. Reaksjonene på Tjomlids hårreisende bloggpost har vært massivt negative, fra et bredt spekter av folk med varierende politiske overbevisninger.

Ingen har vel lenger respekt for vår politikerklasse, som absolutt aldri velger løsninger som er til det beste for oss vanlige folk.

Men islamister skal det dulles med, og PST klarer å feilbedømme trusselbildet gang etter gang.

Min holdning er enklere: Terror er terror, og den heterofile familiefaren som ble drept er like mye verdt som den homofile personen som døde. Et menneskelivs verdi defineres ikke ut fra hvem man er forelsket i.

Motivet må selvsagt avdekkes, men handlingen er like grusom uansett motiv. En iraner valgte å forsøke å massakrere så mange mennesker som mulig. Om det skyldes hat mot homser eller hat mot kristne, eller hat mol alkohol? Det vet vi jo ikke. Men det har egentlig ikke så mye å si.

For de ekte pårørende er tapet av en far, kjæreste, familiemedlem og/eller venn det som smerter.

For resten av samfunnet er det kun sentimentaliteten som kommer til orde.


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.