PST innrømmer at de voldelige islamistiske miljøene er utenfor etatens kontroll. Samtidig satser politiet med uforminsket styrke på å tiltale gamle damer og uføretrygdede for «hatytringer». Hvordan havnet vi der?

På ni dager gikk Norge fra lav risiko for islamistisk terror til «ekstraordinær trusselsituasjon». På ni dager gikk vi fra «lite sannsynlig» at islamister ville forsøke å gjennomføre terror i Norge, til å ha nettverk av voldsparate islamister som PST innrømmer at man ikke har kontroll på.

– Et stort antall personer er villig til å gjøre det samme som terrorsiktede Zaniar Matapour, sa PST-sjef Roger Berg i går.

Ni dager! Hvordan er det mulig?

– Dette er miljøer vi følger med på, og som vi har delvis oversikt over, men ikke kontroll på. Det er der vi er nå, la han til.

Delvis oversikt, men ikke kontroll. «Det er der vi er nå», ni dager etter.

Det er en skandale at Politiets sikkerhetstjeneste ikke har kontroll på de voldelige islamistmiljøene. Fullstendig uakseptabelt. Vi kan ikke leve med det.

Men i dag får vi høre fra PST at dét må vi: Norge er i unntakstilstand på ubestemt tid på grunn av terrortrusselen.

To menn er drept. På sykehus ligger flere ofre, hardt skadet etter å ha blitt truffet av skudd og glasskår. Mange andre er traumatisert av å ha blitt truet og siktet på.

– Kanskje vi vurderte feil

PST erklærte lørdag «ekstraordinær trusselsituasjon» og kalte angrepet «en ekstrem islamistisk terrorhandling».

Terrorsiktede Zaniar Matapour hadde vært på PSTs radar siden 2015. 43-åringen har sympatisert med IS og fremmedkrigere som har reist fra Norge. PST hadde en samtale med ham i mai «i forbindelse med at han hadde vist interesse for markeringer og ytringer som oppleves som krenkelse av islam».

– Vi hadde en samtale med ham hvor vi vurderte voldsintensjonen. Sånn sett kan man si i ettertid at vi kanskje vurderte feil, sa PST-sjef Roger Berg lørdag.

Bakgrunnen for bekymringssamtalen var Sians koranbrenninger i april, to av dem fant sted på Stovner, hvor Matapour bodde i oppveksten. Han ble i den forbindelse ifølge VG stoppet i en bil sammen med Arfan Bhatti – som senere la ut et bilde på Facebook av et brennende regnbueflagg og oppfordringer til drap på homofile.

Arfan Qadeer Bhatti oppfordrer til drap på homofile, 14. juni 2022. Skjermdump.

Og likevel ble PST tydeligvis beroliget etter å ha vurdert Matapours «voldsintensjon». Hvordan er det mulig?

Ære være PST-sjef Berg for hans åpenhet og ærlighet om feil PST har begått, men nå dreier dette seg om noe mye større: nasjonens sikkerhet.

Trusselvurderingen

Politiets sikkerhetstjeneste offentliggjorde 16. juni sin oppdaterte vurdering av terrortrusselen mot Norge, hvor det het at faren for islamistisk terror var redusert, og at den var mindre enn den fra høyreekstreme:

«PST vurderer det som LITE SANNSYNLIG, i underkant av 40 prosent, at ekstreme islamister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge de nærmeste 18 månedene.»

Ni dager senere smalt det. Og i går fikk vi vite at PST ikke har kontroll på det voldelige islamistmiljøet.

Plutselig finnes det altså voldelige islamistmiljøer i Norge! Datt de ned fra himmelen? Riskoen fra det holdet ble jo nedjustert for halvannen uke siden ..?

Dette er en ydmykende skandale, for PST, for hele politiet, for justismyndighetene, for regjeringen, Stortinget. For Norge.

Jakten på hatytringene

Betryggende, da, at politiet holder fokus på de viktige oppgavene: jakten på hatytringene.

Politiet kan gjøre feil, men de er ikke dumme, de tar politiske signaler. Hva har politikerne, både i regjering og storting messet om på inn- og utpust de siste årene? Hva er det som har vært top of the pops? Hatytringer!

Oslos politimester Beate Gangås har lært leksen, noe hun understreket på politiets pressekonferanse søndag, som vel å merke handlet om terrorangrepet:

– Vi jobber steinhardt i Oslo politidistrikt mot hatkriminalitet, og det vil vi selvfølgelig fortsette med, med styrke.

Hatytringer defineres slik av politiet:

Å true eller håne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller forakt overfor noen på grunn av deres hudfarge, nasjonal eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, eller nedsatte funksjonsevne.

Diskriminerende eller hatefulle ytringer rammes av straffeloven § 185. Strafferammen er fengsel inntil 3 år, selv om det i de fleste tilfeller gis bøter.

Paragraf 185 omtales ofte misvisende som «rasismeparagrafen». Hatefulle, rasistiske ytringer rettet mot hvite, norsk-etniske, rammes ikke. Kun minoriteter beskyttes, som denne dommen illustrerer: Ropte «Jeg hater norske folk, bror!» under grovt, voldelig overfall – IKKE dømt for rasisme.

Rammer samfunnets utslåtte

Mange hatytringssaker har ført til tiltale og dom. Jeg har lest flere av dommene. Det er ganske trist lesning.

Trist å lese om at det slenges ukvemsord, men dobbelt trist å lese om «gjerningspersonene». Mønsteret er tydelig: De er i påfallende mange tilfeller ressurssvake, noen kan sies å være blant samfunnets utslåtte. Middelaldrende, uføretrygdede menn. Arbeidsledige 30-åringer. Eldre damer på minstepensjon.

Dette er folk som ikke er godt kjent med språkets nyanser. De har hverken universitets- eller høgskoleutdannelse. De kjenner ikke de juridiske spissfindighetene og tilhørende grenser mellom det lovlige og det ulovlige hva gjelder straffelovens 185, hatparagrafen.

Selv skriver jeg mye om innvandring, integrering og problemene som følger med. Jeg kan være direkte og kvass i formuleringene, men har aldri blitt hverken anmeldt, siktet eller tiltalt for hatefulle ytringer mot «våre nye landsmenn».

Den nye klassejustisen

Mange av mine kollegaer, og mange Facebook-skribenter, er minst like skarpe i formuleringene. Men vi er journalister, skribenter. De fleste har høyere utdannelse. Vi har ordet i vår makt, vi vet nøyaktig hvor grensene går. Vi blir ikke tiltalt for hatytringer.

Hva er dette, om ikke klassejustis? Klassejustis, et populært begrep på venstresiden, betyr å bruke rettsapparatet i én klasses tjeneste (typisk borgerskapet) mot en annen klasse (typisk arbeiderklassen).

Hvor er venstresiden nå? Hvor er Dagsavisen, Dagbladet, Klassekampen, tenketanken Agenda? Hvor er deres raseri og protest over den nye klassejustisen?

«Våre nye landsmenn»

Uttrykket «våre nye landsmenn» ble introdusert av kong Olav i hans nyttårstale i 1982. Kong Harald adopterte begrepet, som var ment som en inkluderende og samlende formulering. NRK konstaterte dog på et tidspunkt i sin flerkulturelle ordliste at begrepet «stort sett [brukes] ironisk og anbefales ikke». Ordlisten er vedtatt av NRKs direktørmøte, og gjelder for alle NRKs journalister, slår forordet fast. Her kan vi blant annet lese at «etnisk opprinnelse er et meningsløst begrep».

Dette med NRKs flerkulturelle ordliste kan synes som en avsporing. Det er det ikke.

NRKs ordliste er et symptom på hvor følsomt dette området har blitt, også for ytringer som slett ikke rammes av straffeloven. Hvorfor er det så følsomt? Fordi det handler om å bevare samfunnsharmonien. Man ønsker å vedlikeholde et ferniss av fred og harmoni. Da gjelder det å undertrykke direkte tale om store, tunge samfunnsproblemer.

Det er så opplagt at det nesten er pinlig å påpeke det: Innvandring fra land i den tredje verden er en møllestein rundt halsen på vår nasjon. Den er ikke bærekraftig, hverken økonomisk, kulturelt eller sosialt. En flom av informasjon om dette er kun et tastetrykk unna. Sånn, ferdig.

Våre politikere i storting og regjering er ansvarlige for dette skårfestet vi har havnet i. Hva er da mer naturlig enn at de ønsker å kneble frimodige ytringer om både statsstyrelsen og andre ting?

Medienes løgner

Mediene og deres representanter er med på kjøret. Noen ganger lyver de, oftere er det snakk om halvsannheter og omskrivninger. Omgåelser av sannheten. Som krimjournalist støter jeg på det jevnlig: Når en somalisk statsborger siktes for kirkebrann, presenteres han som en «lokal, ung mann» fra Nord-Gudbrandsdal.

En etiopisk kvinne ble dømt til åtte og et halvt års fengsel for grov mishandling av sin tre år gamle datter, som døde av skadene.

Kvinnen var etiopisk statsborger, og likevel presterte NRK å fremstille henne som «ei 28 år gammel kvinne fra Overhalla». Øvrige medier var ikke mye bedre.

Dette var to eklatante eksempler. Jeg har mange flere.

«Hatefulle ytringer kan få alvorlige konsekvenser for den det gjelder, og i tillegg skape generell frykt og usikkerhet både blant enkeltmennesker og utsatte grupper», skriver politiet på sine nettsider.

Hva med: «Hatefulle islamister kan føre til død og ødeleggelse, og i tillegg skape generell frykt og usikkerhet både blant enkeltmennesker og utsatte grupper, som homofile og skeive.»

Men nei. Den sitter for langt inne. Da er det mer populært å ta budbringeren: Jasså, du jobber for Document, rasistbloggen?

Den bitre sannheten

Det er uakseptabelt at PST ikke har kontroll på de voldelige islamistene. Staten Norge kan ikke leve med det. Folket kan ikke leve med det.

På den annen side er det grenser for hvor mye mer kontroll man kan få for penger – og for hvilke resultater mer ressurser til politiet og PST vil gi. Vi ønsker heller ikke en politistat.

Det eneste farbare vei ut av dette uføret er å finne et annet sted: Vi må sende folk ut av landet og hindre nye i å komme hit.

Selv med relativt hardhendte tiltak er vi ille ute. Det er grenser for hva som er politisk gangbart i et demokrati som vårt.

Det er der vi er nå, som PST-sjefen sa.

Det er den bitre sannheten.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!