PST uttalelser om at høyreekstremisme, herunder anti-statlige holdninger og pandemivold, er den største trusselen mot vårt samfunn, setter hele sikkerhetstjenesten i skammekroken. De vet at islamismen blomstrer i Norge, men tar den likevel ikke alvorlig. Nå må de spise i seg sine egne ord.

 – Det er mange som inngår i dette nettverket, det er mange med den type holdninger i Norge, og vi lever i et liberalt demokrati, vi kan ikke overvåke alle, vi kan ikke følge med på alle, så da blir det hele tiden en vurdering om å beskytte oss mot de farligste, sa fungerende PST-leder Berg til NRK.

Og hvem er de farligste ifølge PST? Jo, høyreekstreme. Den 16.juni sa PST at sannsynligheten for et høyreekstremt terrorangrep var 20 prosent mer sannsynlig enn et islamistisk terrorangrep. Samtidig sier de altså at det er så mange islamister med islamistiske «holdninger», eller tankegods om du vil, i Norge at de ikke kan overvåke alle. Les det en gang til: Det er så mange med islamistiske holdninger i Norge at de ikke kan overvåke alle. Men trusselen fra anti-statlige er altså størst.

Vi må stille spørsmålet: Hvem er det PST måler trusselnivået for? Er det deg og meg, eller er det trusler mot staten?

Tilliten til PST er borte. Den er fullstendig ødelagt og føyer seg inn i rekken av etater og myndigheter man ikke lenger kan stole på, for å ivareta folkets interesser er åpenbart ikke deres primære oppgave.

Nå mangler det bare at PST slenger seg på den tilsynelatende sentimentaliteten som politikere uttrykker på kryss og tvers i Norge, og i verden forøvrig: Terrorangrepet var et angrep på kjærligheten. Før kroppene til dem som fikk fraranet livet en fuktig sommerkveld på lokalpuben rakk å bli kalde, har en hel nasjon konkludert med at terroristen ville skeive til livs. Det er bare ett problem: islamister vil alle som ikke underkaster seg deres ideologi til livs.

Det kan vi ikke snakke om. Det islamistiske tankegodset skal beskyttes for enhver pris. Det går ikke lenger. Når Stortingspresident Masud Gharahkhani går ut og sier at terroren ikke har noe med bakgrunn eller religion å gjøre, Abid Raja peker på kristne som det store problemet og en horde av kommentatorer sidestiller kritikk av seksualisering av barn med terrorisme, ja, da ser vi hvor ille vi faktisk står stilt.

Hvor mange kropper må ligge i gaten før islamisme tas seriøst? Hvor mange lærere må bli halshugget på åpen gate? Hvor mange torturfester utført av islamister i den vestlige verden skal vi tåle?

Ofre for Bataclan-terroren.

Hvor mange ektemenn, koner, mødre, fedre, døtre, sønner, søstre, brødre, kjærester og venner skal gå ut døren hjemme for å aldri returnere som følge av voldelige idealisters selverklærte rett til å slakte uskyldige mennesker i Allahs navn?

Ikke før terrorangrepet var tatt til inntekt for Pride-bevegelsen, til tross for at angrepet startet på en helt vanlig pub, var jaggu terroristen psykisk syk og. Men det er ikke en hvilken som helst psykisk sykdom, nok en gang er det snakk om paranoid schizofreni. Å stigmatisere schizofrene er det ingen som ofrer en tanke i denne forskrudde verden vi lever i, hvor subjektive følelser trumfer alt, utrolig nok.

Å feie islam under teppet var en enklere øvelse når det handlet om fjorårets terrorist Espen Andersen Bråthen. Han var nemlig hvit og hadde ikke kulturell forankring i islam, derfor led han altså av «religiøse vrangforestillinger» ifølge de sakkyndige. At han selv definerte seg som muslim og sa han hadde utført jihad måtte kveles for enhver pris.

I denne runden er det vanskeligere: terroristen har kulturell forankring i islam. Han er islamist. Og PST kjente godt til ham. Men det er en ting til som gjør det vanskelig å bortforklare islam i dette terrorangrepet: Zaniar Matapour var ingen ensom ulv. Han kom fra en flokk.

Når Gharahkhani forteller VG på direktesendt TV at vi må ivareta fellesskapet og «ta et oppgjør med hatet» faller det for døve ører. Hvilket fellesskap er det her snakk om? Hva slags fellesskap har vi med islamister? Hvilke verdier deler vi? Og hvilket hat skal vi «ta et oppgjør» med når alle vegrer seg for å ta tyren ved hornene?

Det finnes slett inget fellesskap med islamisme. Ikke en gang islamister klarer å etablere et fellesskap, faktisk kriger de med hverandre. De slakter hverandre. Det er bare å se til Afghanistan i dette øyeblikk.

Hatet islamismen forfekter er som et glatt såpestykke, i den grad noen i det hele tatt plukker det opp, men hatet som predikeres i islams navn er dødens alvorlig. Hatet islam predikerer tar liv hver eneste dag. Hver dag. Likevel skal PST og norske myndigheter ha oss til å tro og etterleve at det er «tastaturkrigere» med «anti-statlige holdninger» som utgjør den største trusselen mot vårt fellesskap, et fellesskap ingen lenger kan definere.

Forsøkene på å frikjenne islam faller på stengrunn; islam har vist sitt grusomme ansikt.

Bråthen og Breivik – det usagte stikker dypest