De selvutnevnte elitenes krig mot sannhet og fornuft har gått for langt. Kanskje er en mann som hevder å amme et barn, dråpen som endelig får begeret til å flyte over?

Dette spørsmålet stiller Brendan O’Neill i en artikkel i Spiked.

Surely the breastfeeding bloke will be the last straw? All last week, institutions of repute – ITV, the TUC, sections of the Labour Party – insisted that Mika Minio-Paluello is a mum. In truth, he’s a man.

Jeg må umiddelbart si at jeg tviler, siden jeg husker at Douglas Murray for noen år siden antok at menn i kvinneidrett ville få translobbyen til å miste støtte.

Men dét skjedde jo ikke. I stedet fikk vi Lise Klaveness som fotballpresident og fotballandslag som bar regnbuefarger under fotball-VM. Nå ser kvinneidretten ut til å ofres på transaktivismens alter, men heldigvis finnes det tegn på motstand.

Minio-Paluello er en tidligere spesialrådgiver for Labour, som er infisert av transaktivister. Nå jobber han for fagforeningen Trades Union Congress (TUC) og er altså en mann som later som han er en kvinne og en ammende mor, noe som støttes fullt ut av TUC.

Vitenskap, fornuft og alle kromosomene i kroppen hans avviser påstanden, men allikevel lar ITV denne mannen si at økende levekostnader – som politikerne har påført vanlige folk (og Minio-Paluello) på grunn av en annen bløff, klimatrusselen – gjør det «tøft å være en mamma som meg».

Når ekte kvinner protesterer mot galskapen, blir de skjelt ut og erklært som transfobiske udyr av blant annet TUC, som erklærer sin støtte av kjønnsforvirring allerede på forsiden av sin hjemmeside.

‘Mika’s a mum!’, cried the elites in a frenzy of unreason.

Mika la ut et bilde av seg selv hvor han later som han ammer et barn. Kun kreften stanset hans heltemodige innsats, da han ikke ville «forgifte» barnet.

Denne historien – gal som den er – betyr noe, mener O’Neill. Fordi den representerer nok en provokasjon fra elitens side. Det er virkelig ingen grenser for hvilke løgner de er villige til å fortelle oss.

Det er som om disse elitene følger lydig i fotsporene til Goebbels, som forsto at en effektiv løgn må være en så åpenbar løgn at folket føler seg totalt ydmyket. Noe lignende forsto også de kommunistiske terrorveldene i forrige århundre.

Nå er det woke som benytter den samme metoden, med solid støtte fra kulturliv, politikere, medier og akademia.

Kvinner som føder barn, kan ikke lenger kalles mødre, men denne gubben er kvinne. Ingen vet hva en kvinne egentlig er, bortsett fra når det er en mann. Vanlige kvinner nedgraderes til fødeforeldre og cis-kvinner. Men Mika er åpenbart både en kvinne og en mor.

Actual breastfeeding should be called ‘chestfeeding’, they suggest, but this man putting a desiccated teat in a newborn’s mouth? That’s breastfeeding. Seriously – for how much longer are we going to tolerate this gaslighting?

Denne historien avslører tiden vi lever i, og det er få positive nyheter å fortelle, skriver O’Neill. Vi beveger oss inn i en verden verre enn det Orwell beskrev så dystopisk i klassikeren «1984».

These people are doing a real-life version of 2 + 2 = 5. Just as that fraudulent equation in Orwell’s dystopia spoke to the Party’s despotic conviction that it had the authority to remake the world in its own ideological image, so the cry of ‘Mika’s a mum’ plays a similar role today.

Målet er å provosere og ydmyke oss, og våre eliter er fullstendig bevisste om dette. De som våger å protestere mot at deres døtre blir voldtatt i jentegarderoben, siden menn i skjørt har fri adgang, erklæres som «innenlandske terrorister». Voldtektsforbryteren flyttes til en annen skole og finner nye ofre.

Et økende antall unge jenter som egentlig bare er lesbiske, opererer bort brystene sine fordi de er overbevist om at de må bli menn for å få draget på andre unge jenter. Skattebetalerne får regningen.

Så de som sier at kulturkrigen er en konspirasjonsteori og en myte skapt av høyrevridde homofober, tar feil.

For a war that’s supposedly an illusion, the culture war certainly feels real. Its victims – breastless young women with broken voices; women-only spaces; scientific truth – feel real, too.

Of course the culture war is happening. A new battlefront in their encroachment on reason opens every week.

Provokasjonene er endeløse og blir stadig verre. Drag Show, indoktrinering av barn, Pride året rundt og ellers fornuftige folk som erklærer at det burde være straffbart å brenne et Pride-flagg.

Konverteringsterapi forbys, men å konvertere barn til avvikende seksualitet, promoteres av en korrupt likestillingsminister som Trettebergstuen, som ble så høy på seg selv at hun ignorerte åpenbare brudd på habilitetsreglene. Men hun kommer nok tilbake, merk mine ord.

Det stanser liksom aldri.

Your children will be lectured about ‘white privilege’, whether you like it or not.

Sadiq Khan, Londons muslimske borgermester, skal dekolonisere hovedstaden. Alle muséer skal fokusere på sosial rettferdighet og mangfoldets velsignelse. Og de som stiller spørsmål ved dette, kanselleres i vilden sky.

De som benekter vitenskap, sannhet og sunn fornuft, anklager dem som protesterer for å stå bak kulturkrigen. Vi skal bare akseptere ydmykelsene. Et eksempel O’Neill nevner, er historien om en skoleelev som nektet å akseptere at en annen elev var en katt, noe Document også omtalte.

Engelsk jente argumenterer imot «kattekjønn» ved kristen skole – må sitte igjen

Hvis en jente erklærer at hun er en katt, vil da foreldrene kreve at hun lever av kattemat og bruker kvelder og netter til å jakte etter mus, fugler og rotter?

Læreren som tok katteelevens parti, er et nydelig eksempel på den kulturelle eliten som driver Vesten mot avgrunnen.

When a 55-year-old member of the cultural elite is sneering at kids whose only offence was to defend scientific truth, you know that not only is the culture war real, but that it’s also getting batshit crazy.

Det er derfor i dagens sinnssyke verden enkelt å bli erklært som kjetter. Man trenger bare å nekte for å akseptere at en mann kan være en lesbisk mor, som Christina Ellingsen og Tonje Gjevjon ble politianmeldt for.

Det er akkurat slike kjettere som kreves overfor tidsånden vi lever i.

Se også:

Doc-TV spesial: Intervju med Christina Ellingsen og Tonje Gjevjon

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.