Kommentar

«Häng Gud» het en låt av Ebba Grön en gang på slutten av 70-tallet. -Heng ham høyt, synger de, som en annen Clint Eastwood. Den slags blasfemier var venstresidens varemerke den gangen. Spol frem til 2006, og her er helt tyst: Allah har lagt sin klamme hånd over satire og humor.

Rocken var inspirert av Dionysos: ekstatisk, dansende, stolt over sin kropp. Rock var kropp – atletiske ynglinger, shooting stars, som brant fort.

Den dionysiske rocken betød mye for ungdomskulten og tilbedelsen av den unge kropp, som ble kommersiell og tok en anorektisk retning. Mote som sykdom. Opprøret ble vendt innover.

Noe av den utålmodige opprørskheten ligger bak hos danske Kåre Bluitgen. Kanskje fordi motkulturen sto sterkere i Danmark. I København ser du fortsatt levende hippier.

Det kan være en styrke. I Norge ble ML ren puritanisme etter kort tid.

Kåre Bluitgen

Bluitgen er mannen som var opphavet til Jyllands-Postens karikaturtegninger. Det var han som skulle skrive en barnebok om Muhammed, og erfarte at det var plent umulig å få noen til å lage illustrasjoner. Tegnerne turde ikke. Dette kom en journalist i Ritzaus for øre, som lagde en story om frykten som lammer kunstnerne. Så ville Jyllands-Posten bevise at det likevel gikk an.

Bluitgen var ingen nykommer i debatten om islam og Vesten. I 2002 utkom boken «Til gavn for de sorte. Om tilslørede øjne i den danske invandrerdebat».

«De sorte» er ikke svarte afrikanere. Det er de som er sorte på sjelen: de som vil ha segregering og skarpe grenser, som er motstandere av det åpne samfunn. De finnes som kjent både blant nye og gamle dansker.

Lesningen av Bluitgen er en opplevelse, for det finnes ikke radikalere som dette i Norge, og det er få av dem i Danmark også. Bluitgen er en omstridt mann. Men han er ikke så lett å avfeie: han bor med familie på Nørrebro i Købehavn, der muslimer nå er i flertall, og har vært leder av skolestyret på Blågårdskolen. Det gir bred erfaringsflate.

Det bildet Bluitgen tegner opp er skremmende. Danmark er nok et enda mer tolerant samfunn enn det norske. Det gir tradisjonsbundet muslimsk kultur enda større spillerom. Den møter liten eller ingen motstand, og kan forme og gjenskape leveforholdene slik de var i gamlelandet.

Tilbake til fortiden

Kontrasten til tidligere tiders innvandring er slående. Da gjaldt det om å lære seg skikk og bruk i det nye landet. Den merkelige blandingen med global kommunikasjon, fly og parabol gjør det mulig å bevare tradisjoner som ble utryddet i Danmark for et par hundre år siden.

Debatten i Norge har også gått mange runder om islam og Vesten, på det generelle idéplanet. Man begynner å bli lei. Feltet er for stort. Det er lett å bli upresis. Snakke forbi hverandre. Det vi savner er en nærmere beskrivelse av møtet mellom nye og gamle landsmenn, in casu muslimer.

Det er ikke til å komme bort fra at det er religiøse muslimer som er vanskeligst å integrere. Bluitgen stikker ikke noe under en stol. Men han sier at også for ham har det vært en lang vei, å tørre å si sannheten.

Det gjør han fordi han hele tiden holder frem de idealer som har drevet frem den sosialistiske og kulturradikale bevegelsen. Det kostet. Kvinnene som nektet å reise seg for kongen, som gikk til sak for å få annullert en tvangsforlovelse. Som ble dømt til halshugging for å ha fornærmet biskopen (1586).

Fri tanke – frie mennesker

Arbeiderbevegelsen har kjempet for opplysning, for den frie tanke, for utdanning, for menneskets selvbestemmelse. Hvordan er det mulig at den samme bevegelsen i dag har gått i allianse med de mest reaksjonære kreftene Europa har sett siden nazismen og kommunismens herjinger? Spør Bluitgen.

Det er bokens styrke at den får frem at arbeiderbevegelsen var arvtaker til og bygget videre på opplysningstiden. Det er de verdiene vi lever på idag. Men vi er i ferd med å svike dem.

Dette utlegges som paranoia av det etablerte. Men Bluitgen nekter å la seg knekke. Han slynger anklagen tilbake: Det er dere som svikter og lukker øynene for at det utvikler seg to samfunn i Danmark. Verst er det for de muslimske jentene. De lever under apartheid.

Lærerne gjør en stor innsats for å nå de muslimske unge, men det er et sisyfosarbeid. Stenen rutsjer ned igjen.

En flittig, begavet og lattermild invandrerpige forlader folkeskolen med en ballast, mange ville misunde henne. Og når læreren tilfeldig møder henne efter sommerferien, er hun blevet gift eller forlovet i sine forældres, bedsteforældres eller oldeforældres oprindelsesland. Hun er blevet indelukket og har ikke lyst til at snakke. Det første barn er snart på vej. Hennes rolle er givet fremover, og det bliver hendes mands sprog, der bliver modersmålet i hjemmet.

Det springende punkt her som man skal forfølge videre: Hun mister dansk som morsmål. Der taper samfunnet, og integreringen. Prosessen nullstilles, og barna begynner på skolen uten å ha kunnet bygge videre på hennes integrasjon. Det er alvorlig.

Dette er ikke anti-muslimsk. Det springer ut av en erkjennelse av at et flerkulturelt samfunn må baseres på et ekte kulturmøte hvis det skal kunne fungere. Hvis ikke blir det ghettoer og parallelle samfunn. Det er dit vi er på vei.

Bluitgen er som mest overbevisende når han forteller om mobbingen av alt som er annerledes: de sekulære muslimene, danske barn, dansk mat, kvinner som ikke er tildekket. Alle får føle utfrysing og mobbing.

På Nørrebro har sekulære muslimer sett seg nødt til å flytte. Dette er kanskje mennesker som i sin tid flyktet fra forfølgelse. Nå blir de igjen trakassert, og det danske samfunnet løfter ikke en finger. Danske utildekkede kvinner slutter de muslimske å hilse på. Det er en effektiv utfrysing, og gjør sin virkning over tid. En danske som setter pris på sin øl får en sten gjennom vinduet.

Klansamfunnet neste

Men verst er det kanskje å lese om behandlingen av danske barn, også Bluitgens egne. Barn som bærer kors rundt halsen, får dem revet av. Ett av hans barn ble ranet for en klokke. Vennligsinnede muslimer måtte gå imellom og forhandle for å få den tilbake. Da er vi rett over i klansamfunnet. I gården de bor var det vanlig med en type tradisjonspreget lek i forbindelse med en høytid: Barna skulle stå i kø og gjøre et eller annet, krype ned i en kiste, eller noe lignende og så få en gave. Men de muslimske nektet å stå i kø. De skulle ha gavene med en gang, og oppførte seg så aggressivt at etter noe år ble det slutt på tradisjonen.

Hva sier man til et barn som før det sovner spør: Pappa, hva er et danskesvin? skriver Bluitgen. Hans datter elsker rød pølse, men hun tør ikke ha det på skolematen. Da blir hun mobbet som et svin.

De danske elevene har funnet opp ordet: matpakkereligion. Fordi det legges så stor vekt på rent og urent. Det begynner i privatskolene og forplanter seg til de offentlige. Til å begynne med var det OK med oksekjøtt i skolekantinene, helt til noen imamer begynte å snakke om halal. Nå er det halalkjøtt, også i barnehagene. Og noen elever nekter å spise med vanlig bestikk og forlanger to sett: det kan ha vært brukt til svinemat.

Ortodokse jøder har sine kosher-prinsipper. Men hva ville dansk offentlighet sagt om jødene hadde forlangt kosher-mat i skoler og barnehager?

Det som alarmerer Bluitgen er at tendesen ikke er avtagende. Tvert imot. Islamiseringen har skutt fart.

Hverdagen avgjør

Dette er ikke radikal islam. Det er tradisjonell islam, slik den praktiseres av folk fra Midtøsten og Nord-Afrika. I sentrum står en familiestruktur og en barneoppdragelse som gjør barna til tapere i det danske samfunn. De lærer ikke å være nysgjerrige og tenke kritisk, og blir holdt på avstand fra danske barn.

De danske privatskolene er et kapittel for seg. De gjør det mulig å lage muslimske skoler der religionen virkelig får prege barnas sinn. På en måte finansierer det danske samfunn sin egen undergang, for de holdninger som fremelskes her er uforenlig med et åpent samfunn slik vi kjenner det.

Jeg har mødt en invandrerpige, som udtrykte skismaet i nogle spørgsmål, hun neppe væntede, jeg skulle svare på: Hvorfor har Allah skapt de muslimske lande fattige og de kristne rige? Hvorfor er der så mange muslimer, der vil bo i et vantro land, men ingen derfra, som vil bo i vores land?

….jeg fikk aldri lettet på pigens smerte ved å svare direkte: Fordi demokrati og islam i de hidtil kendte utgaver er uforenelige. Dengang turde jeg ikke.

Undervisning

Det er det konkrete som er mest opplysende. Som historiene om litteraturundervisningen. Når det leses fra noveller av Dorte Willumsen eller H.C. Andersens eventyr, greier ikke elevene identifisere seg med eller forstå hovedpersonene. De blir provosert av familier hvor det er oppbrudd og skilsmisse, og hvor kvinnene må være aleneforsørger. Slikt er umoral og talt uakseptabelt. Det eksisterer ikke i deres forestillingsverden! I den aktuelle klassen var det mange skilsmissebarn. Det sier seg selv at det blir en uoverstigelig kløft mellom de danske og de muslimske barna.

Slike historier hører vi aldri om fra norske skoler. Men jeg vil tro de også finnes her.

Når læreren forteller elevene at det var flere tyrkiske gjestearbeidere som kom til Danmark på 70-tallet som giftet seg med danske kvinner og så ble skilt, så nekter de muslimske elvene å tro det. Det som ikke skal finnes, finnes ikke. Som homofili.

Elevene er lært opp til en autoritetstro som gjør dem sjokkert over at det spøkes og raljeres med kongehus og regjering. De muslimske elevene forstår ikke den danske humoren, ej heller danske omgangsformer. Litteraturundervisning er ikke noe man gjør for å være kulturell. Det dreier seg om å trenge inn i den danske forståelsesmåten. Hvis ikke blir kunnskapen noe utvendig. Gode karakterer sier ikke nødvendigvis noe om man har forstått kulturens symboler i dypere forstand, og likevel er det denne kunnskapen man trenger for å arbeide i et dansk miljø.

Men blir vi ikke multietniske og internasjonale? Jo, sikkert. Men samfunnet kan ikke fungere som et slikt nøytralt rom. Da forsvinner samfunnet, for det bygger på at mennesker har relasjoner til hverandre. At de utgjør et fellesskap.

Hva betyr dialog?

Det beste ved boken er at Bluitgen har forstått og greier å formidle hva et fellesskap er. I Norge terper man på ordet dialog, men jeg har aldri hørt noen definere hva det betyr i den kulturelle sammenhengen. Fremtiden avgjøres hver eneste dag i klasserommene. Hvis det ikke blir et ekte kulturmøte, vil vi ikke få noen integrering, men segregering og sterke motsetninger.

Bluitgen får frem en visjon av hvor mye et livskraftig samfunn krever. Hvor mye som står på spill hvis vi mislykkes.

Jeg tror situasjonen ikke er så fryktlig mye annerledes i Norge. Vi holder bare lokket bedre på. Men fasaden sprekker. Elevflukten fra innvandrerdominerte skoler i Groruddalen er et symptom på dette.

Sosialdemokratiet kunne blåst til kamp for de liberale verdiene, og vist at det fremdeles er noe å slåss for. Ja, at vi virkelig befinner oss på en slagmark hvor utfallet får store konsekvenser for våre barn. Men eliten har kjørt seg fast i et spor den ikke kommer ut av, og blir i stigende grad bundet opp av muslimenes respekt-kultur.

Akkurat som i Danmark er det i Norge og Sverige tegn til at de unge reagerer. Bluitgens bok er et bidrag til at deres reaksjon kan bli konstruktiv, og ikke en reaksjonær forsvarsmekanisme. Han begynner der man må: Ved å sette ord på tingene.

Kåre Bluitgen:
«Til gavn for de sorte. Om tilslørede øjne i den danske invandrerdebat»
Centrum, 177 sider
ISBN 87 583 1328 1
kr.199,-DK