Sakset/Fra hofta

Regulering av hijabbruk vil føre til svekket religionsfrihet og integrering, mener generalsekretær i Islamsk Råd i Norge (IRN), Shoaib Sultan. – Hijab er ikke et symbol slik motstanderne hevder å tro, men en religiøs plikt, sier han til Dagbladet, og gjør oppmerksom på at det er viktig at de som tilhører den islamske tro får lov til å bruke hijab på jobben.

Også leder av Muslimsk studentsamfunn, Bushra Ishaq, mener at forbud mot hijab i praksis utgjør et yrkesforbud for en gruppe, og hevder i Dagsavisen at justisminister Knut Storbergets og politidirektør Ingelin Killengrens avgjørelse om å tillate hijab til politiuniformen er i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner om religionsfrihet.

Har hun rett? Ikke i følge den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i hvert fall. Den har flere ganger bekreftet at hijabforbud ikke bryter med noens grunnleggende rettigheter.

The European Court of Human Rights (ECHR) ruled that the expulsion of two female students from a French school for refusing to remove their headscarves does not violate their basic rights. The Court cited its rulings in the Leyla Sahin vs Turkey and the Welfare Party vs Turkey cases.

European court confirms headscarf ban in school no violation to rights

Two Turkish girls were expelled from school in France after refusing to remove their headscarves to participate in their gym lesson.

Så sent som 4. desember 2008 konkluderte EMD med at hijabforbud på skoler og universiteter slett ikke bryter med noen fundamentale menneskerettigheter. Og der man faktisk har en grunnleggende rett til skolegang i Norge, så finnes det derimot ikke noen tilsvarende rett til å arbeide i politiet eller andre yrker. Og det er åpenbart ikke diskriminering på religiøst grunnlag slik Human-etisk Forbund og likestillings- og diskrimineringsombudet påstår heller, for da ville vel EMD dømt dette som nettopp brudd på fundamentale menneskerettigheter, ville den ikke?

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg la forøvrig til at den enkelte stat har rett til å ta sine forholdsregler – hvilket til og med inkluderer et eventuelt forbud mot politiske partier – for å beskytte demokratiet og det sekulære samfunnet.

I tillegg konkluderte man med at den enkelte stat også har rett til å begrense friheten til religiøs manifestering, ved å bære islamsk hodebekledning f.eks., dersom praktisering av en slik frihet kolliderer med målet om å beskytte andres rettigheter og friheter samt offentlig orden og sikkerhet.

Hvilke andres rettigheter og friheter?

Det kan hende at EMD hadde hensynet til for eksempel disse kvinnene i tankene:

I 2006 vurderte flere kvinnelige universitetsstuderende muslimer på Syddansk Universitet (SDU) å oppgi utdannelsen sin fordi de ble utsatt for et massivt gruppepress og desidert mobbing av en liten gruppe radikale, medstuderende muslimske kvinner. Noen mottok sms-trusler med beskjeder som «du kommer til helvete hvis du ikke bærer tørkle».

Tilstandene ved SDU ble beskrevet av amanuensis Saliha Marie Fettah, som advarte mot utviklingen:

Ud over den mere teologiske debat om løgne oplever hun også en anden form for mere direkte gruppepres over for de mere moderate muslimske piger.

»Det handler bl.a. om påklædning. De må ikke gå i stramme bukser, bluser eller stærke farver. De må ikke høre musik, fordi de andre siger, det er forbudt ifølge islam. Det har afholdt flere af de moderate piger fra at deltage i sociale sammenkomster, fordi denne gruppe har advaret mod at deltage,« siger Saliha Marie Fettah.

Det konstante og massive pres, som Saliha Marie Fettah kalder social kontrol, har betydet, at flere af de moderate piger bryder sammen under presset fra de radikaliserede piger.

»En enkelt har skiftet til et studium, hvor der ikke er så mange muslimske piger, og der er andre, der overvejer at skifte studium,« siger Saliha Marie Fettah, der selv har siddet med grædende studerende på sit kontor.

Fettah fortalte at gruppen med de radikale muslimske kvinnene hadde vidt forskjellige bakgrunner og at de er godt integrert med hensyn til språk og utdannelse. De finner i midlertid sammen- og definerer seg i forhold til hvordan de tolker islam:

Hun har selv prøvet at konfrontere de meget religiøse piger med deres adfærd og den effekt, det har på de andre piger.

»De opfatter det ikke selv som mobning. De ser det som en religiøs pligt, og at de faktisk prøver at hjælpe de andre piger fra at komme i helvede,« siger Saliha Marie Fettah.

Det er på cand.negot-studiet og arabisk negot-studiet, at problemet er udtalt.
Her udtaler studieleder Søren Askegaard, at man i høj grad er opmærksom på problemet.

»Men det er svært at gøre noget ved, fordi det foregår i den private kommunikation mellem de studerende. Men det er klart, at hvis det får studiemæssige konsekvenser, så må vi overveje, hvordan vi skal håndtere det,« siger Søren Askegaard.

Religiøs plikt – hvor har vi mon hørt det før?

I september i fjor kom det forøvrig frem at muslimske skolebarn i Danmark beskyldte klassekamerater for å være dårlige muslimer i anledning den muslimske høytiden ramadan. På flere skoler fikk problemet med religiøs mobbing konsekvenser:

Børn i danske folkeskoler udsættes for religiøs chikane. Det sker under den igangværende muslimske højtid ramadan, da en gruppe muslimske elever kritiserer klassekammerater for at overtræde ramadanens faste-regler ved at spise og drikke i døgnets lyse timer. Det beretter flere danske folkeskoler med en høj andel af muslimske elever om. På Hillerødgades Skole i København har problemet fået konsekvenser.

– Nogle af de børn, som faster, kritiserer de børn, som ikke faster. Derfor har vi besluttet, at børn, der faster, udelukkes fra kantineområdet. For der skal være plads til at spise i kantinen, uden at man bliver påduttet en holdning, siger sundhedsfaglig projektleder Marika Jensen, der også oplever, at nogle skolebørn er så bange for at blive set spise, at de sniger sig hen i kantineområdet for at få en bid mad uden for frokostpausen.

Dette gjelder typisk for muslimske barn som gjerne må spise under ramadan for sine foreldre, men som får vanskeligheter med å forklare sine muslimske venner og venniner at de spiser og drikker.

Også i Århus førte feiringen av ramadan til konflikter i folkeskolene; på en skole måtte man gripe inn overfor muslimske elever som blandet seg i klassekameratenes religion og spisevaner:

– Nogle piger i de mindre klasser havde af deres forældre fået en klar opfattelse af, hvad der bør foregå under ramadanen, og det ville de gerne dele med nogle veninder. De fortalte, hvad gode muslimer gjorde, og hvad dårlige muslimer gjorde. Det blev vi som skole nødt til at forholde os til og blande os i, selvom det var et ømtåleligt emne, siger skoleleder Torben Haugård fra Ellekærskolen.

Også på Tovshøjskolen i Århus har lærere måttet gribe ind over for muslimske elever, der blandede sig i klassekammeraters religion og spisevaner.

Religiøse konflikter er tidligere blevet beskrevet som et problem blandt muslimske studerende på Syddansk Universitet.

Religionssosiolog ved Aarhus universitet Lene Kühle, som har forsket i muslimske miljøer, pekte på konflikter blant muslimske kassadamer om hvorvidt man skal beholde tørkleet på eller ikke under arbeid. Hun påpekte også at høytiden ga muslimske barn anledning til å opptre som selvbestaltet religiøst politi overfor formodede trosfeller flere steder i samfunnet:

Religionssociologen, der har forsket i de muslimske miljøer i Danmark, får umiddelbart øje på to årsager til, at de religiøse konflikter opstår blandt danske muslimer.

– Islam bliver et våben til at at mobbe andre. Man bruger helt banalt religion til at hævde sig, siger Lene Kühle.

En anden årsag er, at islams status som minoritetsreligion i Vesten fører til selvbestaltede religiøse politimænd. De findes mange steder i samfundet, blandt andet i fængslerne, fortæller Lene Kühle:

– Almindelige muslimer går rundt og pådutter folk en bestemt form for islam. Det hænger sammen med, at der ikke er andre til at gøre det i Danmark. Hvis man forestillede sig, at vi havde en mufti i landet, som sagde, hvordan man skulle forholde sig under ramadanen, så havde muslimerne nogle holdepunkter – men nu er det op til den enkelte, og det giver mange fortolkninger og sammenstød.

Det er selvfølgelig de enkelte individer som selv velger å bruke islam som et våpen for å mobbe antatte trosfeller i samfunnet til å underkaste seg en gruppementalitet, men bør derfor myndighetene legitimere slik atferd ved å tillate bruk og spredning av religiøse markører i det offentlige?

– Politiets ja til hijab gir frihet, hevder leder av Muslimsk studentsamfunn Bushra Ishaq.

Ja, det gjør det sikkert – spørsmålet er for hvem?

Kristeligt Dagblad: Muslimske barn agerer religiøst politi

Artikkelen om religiøs mobbing ved SDU sto i Jyllands-Posten 8. desember 2006, og finnes ikke på nett.