image

De som trodde seieren var vunnet med folkeavstemningen må revurdere. Man trenger bare skru på radioen eller åpne en avis for å se at det var omkamp fra første stund. De gir seg ikke.

Den andre siden kommer til å kjempe for hver millimeter. De er ikke slagne. Det står mer enn britisk medlemskap på spill. Også Norge er innmeldt i EU-systemet, som er del av et mye større system.

Etter at Norge sa nei til medlemskap i 1994 har Norge sagt ja og amen til over 11.000 EU-lover. Det er flere per dag. Vi ble medlem bakveien. Erna Solberg ville helst formalisert medlemskapet med et «i praksis er vi medlem likevel, hvorfor ikke få fordelene også?»

ANNONSE

Det var en gang dette kunne gått hjem, men ikke med de problemene Europa i dag har. Når folk ikke kjøper det glade budskap er det pga mengden av fremmede og programmet for avnasjonalisering av Norge. Når styresmaktene og mediene på toppen av det hele, heller ikke ønsker fri meningsutveksling begynner det å bli ganske klamt.

Vår største svakhet i den forestående kampen om Europa er mangel på uavhengige medier. Det er helt kritisk å ha medier som ser tingene ut fra vanlige menneskers synspunkt. Hva som er våre interesser.

Det er ikke i våre interesser å sende soldater til Jordan som skal lære opp syriske soldater. Det er misforstått lojalitet mot USA. Norge har ikke forutsetninger for å delta i dette spillet. Selv ikke USA har hatt noen politikk som fortjener navnet. Skulle det norske forsvar risikere å bombe eller bli bombet av russerne? Skulle vi risikerer å trene opp menn som senere viser seg å være våre fiender?

Etter den kritiske gjennomgangen av Afghanistan og tvilen rundt Libya, velger den norske regjering å gå inn i et engasjement som virker mer dumdristig enn noen av de foregående. Hva er det som foregår?

Vedtaket om å gå inn i «Syria» som det heter, ble gjort omtrent samtidig som regjeringen varslet at den vil legge ned åtte baser langs kysten. Det er nesten så man ikke tror sine egne øyne.

Alt virker å flyte.

Politikerne sier: – Stol på oss. Vi vet hva vi snakker om.

Gjør de det?

Om EU heter det nå: Dette spørsmålet er så komplisert at det aldri burde vært lagt ut til folkeavstemning. Folk er m.a.o for dumme til å forstå. Forakten for menigmann tyter mer og mer frem.

Slik var det også under folkeavstemningen i 1972: Dette var egentlig for komplisert for folk. Den samme begrunnelsen ble brukt mot å gi allmenn stemmerett.

Det vi ser nå er at den tradisjonelle venstresiden ikke backer den folkelige bølgen som skyller over Storbritannia. Det var den britiske arbeiderklassen som vant avstemningen, på tross av ledelsen.

Forsiden på Klassekampen lørdag var Sjokket!. De gamle Rødt-folkene ser verden ut fra etablissementets ståsted. De er sjokkert. Tittelen burde selvsagt vært: Triumfen!

Men faktum er at sosialistene hater høyresiden mer enn de elsker folket.

Det er sannheten og dermed skriver venstresiden seg ut av historien.

(Audun Lysbakken klarte ikke si om han var for Leave eller Remain.)

Vi kommer til å høre en strøm av bortforklaringer og påskudd for å nøytralisere eller reversere resultatet. På NRKYtring idag sa Martin Sandbu, nordmann som er del av lederskribentgruppen i Financial Times, at Leave satt med en seier i fanget som de var helt uforberedt på. De hadde ikke regnet med å vinne! Stakkars vinnere. Sandbu var villig til å hjelpe dem med å bli kvitt seieren. Slik storsinnethet vil vi møte mer av.

Det satt flere i studio med professortittel som gråt de samme krokodilletårer.

En gammel motsetning dukker opp: Mellom klerker og folket. Det bor mye rart i folket, men det gjør det sannelig også blant klerkene, blant annet en makeløs evne til forstillelse og hykleri.

Klerkene tjener Makten. Det har vært dens tradisjonelle rolle opp gjennom historien. Vi trenger å gjenoppfriske denne kunnskapen som har vært dyrekjøpt. I vår tid trengs det gode unnskyldninger for å undertrykke noen som man hevder å forsvare.

Hvis denne kampen skal vinnes, hvis folkestyret skal få tilbake sin vitalitet, hvis vår kultur skal få tilbake sin selvfølgelighet, må vi ha kunnskap.

Vi trenger å være akkurat der det foregår, og vite akkurat hva som skjer. Flere år i Document har lært oss at det ikke går an å slappe av. Vi trenger din støtte for å gjøre jobben. Å bygge en profesjonell medieorganisasjon tar tid og ressurser. Vi kjenner vi har vinden i ryggen, men det er ikke nok. Vi må også vite hvordan vi utnytter den. Hvordan vi kan seile.

 

Vi trenger din støtte.

 

 


image image image

 

Uttrykket Klekernes forræderi stammer fra en bok av samme navn: La Trahison des clercs, skrevet av Julien Benda i 1927. Uttrykket har gått inn i språket. En klerk er jo en prest. De intellektuelle, intelligentsiaen har opp gjennom historien spilt rollen som maktens tjenere. Med de totalitære ideologiene i det 20. århundre fikk de nye og større oppgaver. Uten deres propagering av fascisme, nazisme og kommunisme ville ikke regimene fått makten og forbrytelsene ville ikke vært så store. Klerkene så nemlig den store saken i ideologien, Saken for hvem intet offer var for stort.

Deler av dagens intelligentsia har en iver og et engasjement for den flerkulturelle utopien som minner om deres åndsbrødre i det 20 århundre.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629