I bio­lo­gien kal­les i blant fusjo­nen mel­lom Dar­wi­nis­tisk evo­lu­sjons­tenk­ning og Men­delsk gen­etikk for den store syn­te­sen. Først­nevnte påpe­ker at for­and­rin­ger skjer i arter over tid (feno­ty­piske end­rin­ger; dette er selv­sagt nå, men var svært omtvis­tet da man anså ska­per­ver­ket for å være per­fekt og ende­lig, sta­tisk), og at dette skjer gjen­nom selek­sjon for de mest egnete eksemp­la­rene der varia­sjon fore­lig­ger, mens sist­nevnte påpe­ker hvor­dan vari­an­tene opp­står gjen­nom til­fel­dige for­and­rin­ger av arve­mas­sen, muta­sjo­ner (geno­ty­piske end­rin­ger).

Selv­sagt er ikke syn­te­ser begren­set til bio­lo­gi­ens område. Ei hel­ler har noen eien­doms­rett til ordet eller begre­pet – selv ikke Hegels ideo­lo­giske etter­kom­mere har det – og “syn­tese” bru­kes da også om så mangt. Her vil jeg ta for meg den sam­men­smelt­ning jeg mener langt på vei har fun­net sted mel­lom inter­na­sjo­nal sosia­lisme og kapi­ta­lisme de siste tiårene, en for­and­ring der Norge har vært en ivrig pådri­ver og med­spil­ler og som utgjør et vik­tig ele­ment i den pågå­ende glo­ba­li­se­rin­gen. Temaet er stort og vans­ke­lig så det for­slår, så mine pre­ten­sjo­ner er ikke andre enn å peke på noen menings­fulle sam­men­hen­ger, sær­lig da fra norsk poli­tikk.

En gang i tiden uttrykte sosia­lisme noe rela­tivt pre­sist om hvor­dan man for­holdt seg til den domi­ne­rende dri­ve­ren i den his­to­riske utvik­lin­gen, altså der i går­den til spørs­må­let om hvem som eide pro­duk­sjons­mid­lene. Mente man sta­ten i størst mulig grad burde eie fab­rik­ker og bedrif­ter, så var man sosia­list, mens mot­satt svarte et ønske om størst mulig pri­vat eier­skap til et kapi­ta­lis­tisk, og gjerne sam­ti­dig libe­ra­lis­tisk, stå­sted. Det fan­tes selv­sagt bety­de­lig mer å si om saken og tall­rike mel­lom­stand­punk­ter for sosial­de­mo­kra­ter og andre – hel­ler ikke før i tiden var folk endi­men­sjo­nale – men den øko­no­miske grunn­hold­nin­gen var den domi­ne­rende, den som hadde defi­ni­sjons­makt.

ANNONSE

Det er svært vans­ke­lig å lese noen årsaks­sam­men­heng ut av sam­ti­dig­he­ten, men det er et his­to­risk fak­tum at mens kom­mu­nis­men var ved å implo­dere i gamle Sov­jet­unio­nen, så tok Gro Har­lem Brundt­land det norske sosial­de­mo­kra­tiet ende­lig ut av den sosia­lis­tiske øko­no­miske tanke­sfæ­ren. Det var sett fra sam­ti­den slett ikke selv­sagt at så skulle skje, sær­lig på bak­grunn av den bety­de­lige all­menne radi­ka­li­se­rin­gen av det norske sam­fun­net som 1970-tal­let hadde bydd på. Men mens tra­di­sjo­nell sosia­lisme opp­hørte å være et makt­po­li­tisk reelt, om ikke respek­tert, alter­na­tiv inter­na­sjo­nalt, og utvik­lin­gen hop­pet fra hen­delse til hen­delse som så åpen­bart hadde his­to­ri­ens sus over seg, så skjedde til­sva­rende ned­byg­ging av den øko­no­miske sosia­lis­men i AP-regi stille og fre­de­lig mens Gro gjorde seg til­nær­met ene­vel­dig i det stats­bæ­rende par­tiet, et parti som like før henne hadde vært pre­get av mange og ganske gif­tige indre stri­dig­he­ter. Ingen snak­ket om nasjo­na­li­se­ring eller sosia­li­se­ring av bedrif­ter len­ger i AP, hver­ken som posi­tive virke­mid­ler for utvik­lin­gen av det moderne sam­fun­net eller som mål, og selv ikke hos nabo­ene i SV var entu­si­as­men for insti­tu­sjo­ner som tele­ver­ket og lange vente­ti­der på tele­fon, eller stat­lig kom­mu­ni­ka­sjons­mono­pol og bare NRK-pro­du­serte pro­gram­mer, merk­bar i samme grad som før. Slik kvit­tet Arbei­der­par­tiet seg med vik­tige deler av den intel­lek­tu­elle fars­ar­ven, og de gjorde det med til­syne­la­tende lett­het. Det er ofte sagt at de stjal Høyres klær mens høyre­fol­ket badet, og jeg synes for­mu­le­rin­gen tref­fer godt. De svel­get unna for dem nytt tanke­gods og frem­sto straks som bedre til­pas­set rol­len som stats­bæ­rende parti i den nye, post­kom­mu­nis­tiske tid.

Mens en angi­ve­lig under­tryk­ket arbei­der­klasse inn­til nå hadde hatt heders­plas­sen i Arbei­der­par­ti­ets og andre hel- og halv­so­sia­lis­tiske par­ti­ers reto­riske hie­rarki av ver­dig tren­gende, sam­ti­dig som de også selv­sagt skulle være hoved­driv­kraf­ten i hele ver­dens fri­gjø­ring til uto­pisk og godt liv, skjedde nå et skifte. Alle jor­dens for­dømte, med Frantz Fanons berømte ord, tok over for den hjem­lige arbei­der­klas­sen i de nyra­di­ka­les etiske uni­vers. De under­trykte (og der­igjen­nom de rett­fer­dige) var ikke len­ger slike som alle kjente gjen­nom erfa­rin­ger fra folke­sko­len eller mili­tæ­ret om ikke annet – disse to tra­di­sjo­nelle ”great equa­lizers” i norsk sam­funns­liv – nå var de blitt ekso­tiske men­nesker som bodde andre ste­der, men som vi med ett var blitt med­an­svar­lige for. De var brune mer enn hvite, kvin­ner mer enn menn, mus­li­mer mer enn kristne, men frem­for alt var de mange og fat­tige og vi bar på en kol­lek­tiv skyld for deres elen­dige livs­for­hold. Dette var en emo­sjo­nell for­and­ring av dimen­sjo­ner, og årsa­kene til den var mang­slungne. De fleste grun­nene var inter­na­sjo­nale og hørte tids­ån­den til, men noen var kan­skje sær­norske.

Domi­ne­rende var følel­sen av urett­fer­dig­het, det stred mot de nyfrel­ste inter­na­sjo­na­lis­te­nes sans for hvor­dan kos­mos burde være skrudd sam­men at noen hadde mye mens andre hadde lite: Dette måtte gjø­res noe med, og det fort. I naiv over­be­vis­ning om det egne pro­sjek­tets grunn­leg­gende sann­het og rett­fer­dig­het satte man i gang med å prøve å gjøre ver­den mer sosial­de­mo­kra­tisk, mer norsk, for i Norge var jo alle i bunn og grunn sosial­de­mo­kra­ter i følge Einar Førde.

Det er to sider ved den mas­sive trans­for­ma­sjo­nen som kan­skje ikke umid­del­bart påkal­ler opp­merk­som­het som for­kla­rings­for­søk, men som jeg tror kan være vik­tige. Det ene er at de sosia­lis­tiske idea­lene end­ret seg fra hold­nin­gen til et legi­timt øko­no­misk spørs­mål (hvem skal eie pro­duk­sjons­mid­lene?) til en uklar, eklek­tisk under­tryk­kings- og kren­kel­ses­ide­o­logi som på mange måter pas­set det post­mo­derne tanke­set­tet som nå hadde fått over­ta­ket innen vik­tige sek­to­rer av aka­de­mia. Man kan si mye om klas­sisk sosia­lisme, men ideo­lo­gien er logisk kon­sis­tent og for­ank­ret i en ana­lyse (at jeg synes ana­ly­sen er skri­kende man­gel­full på mange måter, er en annen skål) av objek­tive sam­funns­for­hold, intet femi­nis­tisk, anti-hvitt, anti-kris­ten, anti-vest­lig mish-mash som knapt for­tje­ner å kal­les en gjen­nom­tenkt ver­dens­an­sku­else.

Det andre aspek­tet er mer spe­si­fikt og gjen­fin­nes i flere moderne marx­is­tiske tanke­ret­nin­ger, nem­lig fore­stil­lin­gen om en moderne snylt­er­stat. Selv har jeg lest om dette i for­bin­delse med den danske ter­ror­cel­len Blek­in­ge­gade­ban­den, hvis ånde­lige leder Got­fred Appel (gift med eks­trem­fe­mi­nis­ten Ulla Hau­ton; de to utgjorde et poli­tisk par som i mangt og meget min­net om herr og fru Mao Zedong) frem­holdt med styrke at arbei­der­klas­sen i Ves­ten var kjøpt opp av kapi­ta­lis­tene og først kunne bli en revo­lu­sjo­nær kraft igjen etter at de fat­tige mas­sene i den tredje ver­den hadde reist seg i mili­tant kamp mot urett­fer­dig­he­ten. Skuf­fel­sen over den reelt eksis­te­rende arbei­der­klas­sen, som man jo i Norge i dag i bety­de­lig utstrek­ning gjen­fin­ner hos Frem­skritts­par­tiet, var altså godt merk­bar innen fløyer av den sosia­lis­tiske blok­ken.

Men de rik­tig makt­fulle sosia­lis­tene som har ste­get til topps i inter­na­sjo­nal poli­tikk og byrå­krati, som venstre­so­sia­lis­tene Cat­h­e­rine Ash­ton og Jose Manuel Bar­roso i EU og høyre­so­sia­lis­tene Har­lem Brundt­land og Jag­land, har hatt små vans­ker med å til­passe sine opp­rin­ne­lige over­be­vis­nin­ger hva angår øko­no­misk teori til de real­po­li­tiske krav som etter­hvert er stil­let til dem. Langt mer enn øko­no­mien er det nem­lig det leni­nis­tiske ele­men­tet i barne­lær­dom­men som har for­blitt sen­tralt hos dem, opp­fat­nin­gen om den sterke sta­ten som avgjø­rende ledel­ses­ele­ment. Disse men­nes­kene er til­syne­la­tende uen­de­lig sty­rings­vil­lige, og like­le­des ser det ut til at de aldri tvi­ler på HVEM som skal styre: Det er det de som skal, de vi før kalte kad­rene. Dess­uten er sty­rings­vil­jen gjort uav­hen­gig av fag­lig kom­pe­tanse ikke bare for topp­le­dere som en stats­mi­nis­ter, men langt ned i hie­rar­kiet i hen­hold til George Ken­n­ans teorier (”ledelse som fag­u­av­hen­gig og selv­sten­dig pro­fe­sjon”) som åpen­bart etter­le­ves når man utnev­ner sje­fene i store halv­stat­lige bedrif­ter i Norge.

Der­med åpnes hele tiden både nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt nye strata av topp­stil­lin­ger for de poli­tisk pro­fi­lerte og deres ven­ner og fami­lie, deres nett­verk. I sta­dig større grad ser man at folk med leder­am­bi­sjo­ner – og dem er det skrem­mende mange av, ikke minst blant de unge og ambi­siøse – først merit­te­rer seg poli­tisk, ikke minst gjen­nom en aktiv tid i AUF, i påvente av senere og mer lukra­tive kar­rie­re­mu­lig­he­ter innen pri­vat eller offent­lig sek­tor. Eksemp­lene er så mange at de over­vel­der, la meg bare nevne Rune Bjerkes vand­ring langs ulike poli­tiske nett­verks­trå­der til leder­stil­lin­gen i Den norske bank og, mer nylig, den for­rige lands­fa­de­rens sønne­dat­ters, Marte Ger­hard­sen, over­gang fra god­hets­in­du­strien til en annen direk­tør­jobb i samme bank.

Det er åpen­bart let­tere nå å finne fete kall enn det var på Einar Ger­hard­sens tid, sær­lig innen det pri­vate nærings­li­vet og kom­mu­ni­ka­sjons­in­du­strien. Og det vir­ker ikke som om noen vans­ke­lige etiske tersk­ler må over­skri­des når de skif­ter jobb; over­ho­det å ha tan­ker om slikt avslø­rer vel bare en utda­tert bor­ger­lig moral­tenk­ning. Arv­ta­gerne nyter åpen­bart sin nyvunne sta­tus som ledende norsk sam­funns­skikt, vel­til­pas­set som de er med glatte tun­ger, tids­rik­tige menin­ger og venn­skap også inn i de tid­li­gere makt­klas­sene, inklu­sive konge­hu­set.

Det er selv­sagt mulig de har rett i at de har vun­net, de nye glo­ba­lis­tene, at vi er ved his­to­ri­ens slutt og at alle vil omfavne denne siste tap­nin­gen av sosial­de­mo­kra­tiet, men jeg tror det ikke. Ingen kjen­ner frem­ti­den, hver­ken jeg eller de poli­tisk vel­lyk­kede og kor­rekte. Men har jeg rett, så vil van­lige euro­pe­ere og nord­menn til sist gjen­nom­skue denne nye hers­ker­klas­sen som langt mindre opp­tatt av folks liv og pro­ble­mer enn det de gir inn­trykk av. 

Da vil deres lik­som-god­het bli avslørt som et mid­del til egen­nytte, som basert på et poli­tisk gjen­nom­tvun­get for­de­lings­sys­tem som ikke er bære­kraf­tig. De er selv blitt den utbyt­ter­klas­sen som deres for­gjen­gere kjem­pet mot, og ikke engang all ver­dens nyspråk eller kom­mu­ni­ka­sjons­eks­per­ter vil kunne holde illu­sjo­nen ved like. Sann­het fri­gjør. Det var slik før og det vil bli slik igjen. 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Beli­sa­rius

    En strå­lende poli­tisk ana­lyse!

    Det å beskrive de moderne krasj­pi­lo­tene ved ca 1500 ord er svært godt gjort. Uttryk­ket “krasj­pi­lo­tene” er valg da opp­leg­get ikke er bære­dyk­tig og vil uve­ger­lig krasje (vi får reg­nin­gen). Det som bedri­ves er emen­sjo­nell utpres­sing, senest nå ifm flyt­ning­barna, og eimen av tvang sit­ter lenge i klærne. Folk bli lei av det. Det går en gang, men gang på gang får noe manisk­de­pre­sivt over seg.

    En av de tid­li­gere hers­ker­ban­dene som krasjet var det franske aris­to­kra­tiet, hvor par­fyme ble bruk som å skjule stanke, først og fremst fra dår­lig sani­tære for­hold, men det kan også bru­kes i over­ført betyd­ning om makt­mis­bru­ken. Dagens par­fyme er spin­dok­to­rer og kom­mu­ni­ka­sjons­medarei­dere som har hatt en eks­plo­sjonar­tet vekst i Det Nye Norge. Etter hver som stan­ken fra det sosia­lis­tiske pro­sjek­tet øker, så vil det nok bli bare bli enda flere av dem.

    Asle Toje har en artik­kel om de “Over­tal­lige diplo­ma­ter” i Dagens nærings­liv hvor ingres­sen er “Diplo­ma­ti­ets gull­al­der er forbi. Hvor­for har da Norge da så mange av dem?” Lagt ut på blogg:
    http://asletoje.com/jornalism_details.php?id=161

    Det er et godt spørs­mål, og sva­ret kan være å koble det gigan­tisk (ift norske inter­es­ser) diplo­mati sam­men med Det Store Sosia­lis­tiske Redd Ver­den pro­sjek­tet. 

    En av grun­nene til at dette krasjer er udu­ge­lige leder – som før. Det var ikke uten grunn at det ble slutt på å kunne kjøpe offi­sers­stil­lin­ger, tapte slag og nasjo­nale kata­stro­fer som fulgte med inkom­pe­tente leder ble til slutt for mange. Ledelse som fag­u­av­hen­gig og selv­sten­dig pro­fe­sjon er myte uten noen empe­risk dek­ning. Så påfø­rer jo slik som Giske oss som skatte­be­ta­lere og Sta­ten som insti­tu­sjon store øko­no­miske tap. Angre­pet på rating­by­rå­ene som refe­rert i Dn.no i dag blir bare pate­tisk som for­svar.

  • Hen­rik­Hen­rik­sen

    Jeg har all­tid lurt på hvor­dan kom­mu­nis­ten og miljø­ver­ne­ren fra Oslo, Erik Sol­heim, kan fly hele året rundt i dyre jumbo­jet­ter med sin kor­te­sje, inn­leid på luk­sus­ho­tel­ler og spi­sende på dyre res­tau­ran­ter, mens han vas­ser i sultne barn og vold­tatte lands­by­kvin­ner og kas­ter norske skatte­kro­ner på dem, som en til­bake­kom­mende mes­sias.

    Når en dukke med hans ansikt blir brent i ett land, har han alle­rede ruk­ket å komme ned den røde løpe­ren i det neste. Dette kan vel bare kal­les stor­manns­gal­skap vi gjen­kjen­ner fra dik­ta­to­rer i midt­østen og Afrika. 

    Nan­sen ville rotert i gra­ven.

    • ripss

      Hva med Stol­ten­berg og hans pri­vate fly? Det han bru­ker for å komme seg til Køben­havn og miljø­kon­fe­ran­sen? Hvor er bakke­kon­tak­ten?

  • ripss

     “Da vil deres
    lik­som-god­het bli avslørt som et mid­del til egen­nytte, som basert på et
    poli­tisk gjen­nom­tvun­get for­de­lings­sys­tem som ikke er bære­kraf­tig. De er
    selv blitt den utbyt­ter­klas­sen som deres for­gjen­gere kjem­pet mot, og
    ikke engang all ver­dens nyspråk eller kom­mu­ni­ka­sjons­eks­per­ter vil kunne
    holde illu­sjo­nen ved like. Sann­het fri­gjør. Det var slik før og det vil
    bli slik igjen. ”

    Excel­lent!
    Og regje­rin­gen har ansatt 120 medie­råd­gi­vere, tale­skri­vere og annet eks­per­tise som skal hviske poli­ti­kerne hva folket bør å vite.
    I til­legg hyres det inn kon­su­len­ter for ca 1 mil­li­ard, mener jeg å huske.  Slik blir frem­stil­li­gen at folket er for­nøyd med Stol­ten­berg og regje­rin­gen. Altså makta kjø­per tje­nes­ter hos pro­fe­sjo­nelle pri­vate aktø­rer for å pre­sen­tere sin poli­tikk for lan­dets vel­gere.
    Ett av rådene de har kom­met med er sik­kert å twittre litt. Helga Peder­sen er aktiv sam­funns­be­visst ved å twittre og å være på face­book.  Stol­ten­berg og. Han sa god­natt til 4-årin­gen, Ayla . Dat­ter av legen  Wasim Zahid. 
    Den vir­ke­lige ver­den er uten­for twit­ter, face­book og dataen, samt parti­kon­to­rene.

    De kan prøve å være aktivt sam­funns­be­visst i andre fora, der folk er!Kanskje litt unna det som er topc i din artik­kel, men alli­ke­vel føler jeg at alt dette hen­ger sam­men. En elite som gir hver­andre goder, som bru­ker fel­les­ska­pets pen­ger på å holde seg ved makta og i til­legg kjø­per tje­nes­ter som skal for­telle even­tyr til de som trengs ved neste valg!

  • bro­zak

    Satt paa spis­sen: Det har vokst opp to gene­ra­sjo­ner som ikke aner hvor mel­ken kom­mer fra. De for­star ikke hvor­for en bonde som har for til 50 kyr ikke kan anskaffe 10 000 i til­egg. Aa for­klare dem at dette ikke har noe med huma­nisme, ret­tig­he­ter og ansten­dig­het aa gjore er for­gje­ves.
    Tanke­god­set som duk­ker opp i Docu­ment er fol­ge­lig alt­for avan­sert for disse to fer­dig­in­dok­tri­nerte gene­ra­sjo­nene. Der­for vil bonde­vet­tet ikke vende til­bake til Norge for nod laerer naken kvinne aa spinne.