Kommentar

Det var en gang i tiden at høyre-venstre forskjellen mellom norske politiske partier i hovedsak dreide seg om «forholdet til produksjonsmidlene»: sosialistene og sosialdemokratene var for statlig eierskap (de sistnevnte rett nok bare delvis svarende til noe man kalte blandingsøkonomi) mens de borgerlige partiene stort sett foretrakk privat eierskap, men med statlige kontrollordninger for å sikre anstendige forhold i arbeidslivet samt et element av økonomisk utjevning i samfunnet. Kommunistene, SV (tidligere SF) og Arbeiderpartiet var alle for «fellesskapseie» i større eller mindre grad, i en eller annen form.

Så kom 80-tallet. Venstrebølgen fra det foregående decenniet (1968 var selve symbolåret, men i Norge var første del av 70-tallet mer 68-preget enn året selv hadde vært, trege som vi er) ble erstattet med en høyrevind både internasjonalt og her hjemme, og Ap og de øvrige til venstre for midten fant at de måtte modernisere seg for å kunne kjempe om makten. Gro Harlem Brundtland kom inn i toppolitikken, gjorde vei i vellinga både politisk og hva persongalleriet i makteliten angår, og fjernet de siste rester av klassisk økonomisk sosialisme fra program så vel som praksis i ørnen blant partiene. Den store syntesen mellom sosialdemokratisk maktbrynde og økonomisk liberalisme ble gjennomført, styringskåte politikere og næringslivstopper fant ut at de med gjensidig utbytte kunne gresse side om side, og den foreløpig siste varianten av ideologidrevet modernisering av samfunnet med globalisering og åpenhet for alt som er (grenser, kapitalflyt; nevn selv hva du brenner for) ble satt i gang.

Retorikken sentrert rundt statlig eierskap ble obsolet i og med dette. Sosialismen var blitt gammeldags og trakk ikke velgere lenger, snarere tvert imot. Da fant man et annet skille av påstått prinsipiell natur som skulle markere avstanden mellom venstresiden og høyresiden: Mens de sistnevnte hele tiden gikk inn for individuelle løsninger på problemene i livet og samfunnet (hint: de var egentlig egoister), så ønsket venstresiden kollektive løsninger (hint: de var solidariske, i bunn og grunn nestekjærlige). En moderne, konkret variant av påstanden er at «Høyre og Frp satser på skattelette for de rikeste mens Ap vil bruke penger på fellesskapet.» Hvor mye rett er det i denne nye måten å klassifisere politisk stillingstagen på?

Jeg skal ikke si at alt er galt med den, for vektleggingen av individuell frihet – individualisme i største alminnelighet – står ganske riktig sterkere på høyresiden enn på venstresiden etter min beste forståelse. Dette gjelder i alle fall med mindre man foretar en av omtolkningene av frihetsbegrepet som man til venstre stadig forsøker seg på, av typen «egentlig er frihet trygghet.» Slikt oppfatter jeg som intellektuelt lureri, nyspråk i demagogiens tjeneste. Men hva med å gjøre ting for andre for alles felles beste, er ikke det en typisk sosialismeinspirert måte å ordne seg på i verden, altså solidaritet i praksis? Er ikke slik adferd noe som særkjenner venstresiden fremfor andre?

Jeg synes argumentet i beste fall er en tilsnikelse og skal gi tre svært ulike eksempler på høyt vurdert fellesskapstenkning og –handling fra det som de fleste nok vil oppfatte som verden på høyresiden. At denne inndelingen i seg er beheftet med betydelige problemer, tar vi etter hvert.

Kirken, altså menigheten av de kristne troende, har historisk stått i første linje mot sosialistenes ateistiske og verdensendrende prosjekt, som motkraft mot den og som en ideologisk fiende sosialistene ville knekke. Samtidig var den kristne medfølelsen med den ulykkelige nesten, i tanker så vel som i gjerninger, unik både for sin tid og som kraft, og reflekterende en holdning til de svakeste som sosialistene har yndet å fremstille som protososialistisk solidaritet. Uansett: Menighetsånden i Kirken har vesentlig lengre historiske røtter enn tilsvarende i sosialistisk regi og har omfattet millioner av mennesker som ikke har villet ta i sosialistisk politikk ens med ildtang, men som likevel har arbeidet sammen for å hjelpe de fattige og på andre måter la tro og lære få praktiske konsekvenser.

At Den norske kirke og lignende kirkesamfunn i nyere tid stort sett er overtatt av politiserende teologer med et tydelig venstrestandpunkt, er en annen sak. De har langt på vei fjernet den transcendente guden og gjort alt – i alle fall det meste – immanent, dennesidig, men med historikk og tradisjoner beholdt for utøket «feel good»-faktor. Menneskerettighetslæren er klistret utenpå som en moderne oversettelse av de ti bud. Rett nok mister de medlemmer i ett sett, men bekymrer seg ikke overvettes over dét, virker det som. Om Kirken i sin nåværende form og forfatning overlever et hundreår til, gjenstår å se. Faller den, så er det gjennom oppråtning innenfra, som da også sosialistene i sin tid forutså at de skulle klare å bevirke, ikke gjennom frontalangrep på de troende utenfra. Vranglære har slike effekter på ethvert trossamfunn.

La oss ta et annet eksempel som, i likhet med foregående, omhandler et fenomen hvis plassering på venstre-høyre aksen etter manges mening er uklar; jeg snakker om fascismen. En gang for lenge siden var det rimelig klart hva man mente når man sa at noe var fascistisk; det hadde en tydelig forbindelse med tankegodset fra Mussolinis politiske revolusjon i Italia på 20-tallet. Den korporative stat var en viktig, nærmest definerende, del av det fascistiske samfunnet mens antisemittismen ikke var det (en viktig forskjell fra nazismen i Tyskland). Fellesskapet var et avgjørende psykologisk og organisatorisk element i fascistisk tankegang slik selve navnet illustrerer: fasces – det gamle romerske symbol for utøvende og straffende makt – et risknippe med en øks inkludert. Disse fasces ble båret av de tolv lictores til skrekk og advarsel. Fasci di combattimento var det navn de fascistiske organisasjoner valgte – på et annet språk blir det noe i retning av Kampfverbände. Fellesskapet (mot «de andre») var en selvfølgelighet, og ligger i selve navnet.

Nå skal det sies at fascismen hadde sitt utspring i italiensk sosialisme som også «il duce» selv hadde det, men i senere tiders historieskrivning på venstresiden har man med stor suksess fornektet eller oversett at både fascistene og nasjonalsosialistene lengre nord i Europa hadde noe som helst med sosialisme å gjøre, historikken og navnevalget til tross. Kampen om det forgangne er evig hvilket minner meg om følgende typiske undergrunnsvits fra Sovjetunionens tid: «Fremtiden vet vi hvordan blir, men det usikre er fortiden, den endrer seg hele tiden.» Endringen, omskrivningen av det som hadde skjedd, fant sted i tråd med meningen til den til enhver tid fremherskende makten i partiets sentralkomite. Skulle jeg ytre et fromt ønske til samtidens språklig-politiske praksis, måtte det være at ordet fascisme ikke lenger ble brukt synonymt med «det verste man vet» uavhengig av reelt politisk innhold; den nåværende vanen er faktisk for dum.

Det tredje eksemplet tør være uventet, og jeg innleder det med en svart gåte: «Hva betyr det når en marinejeger opererer alene?» Svaret er: «At de andre marinejegerne er drept.» Poenget er følgende: Disse spesialsoldatene (som andre av lignende slag) opererer alltid sammen, i små grupper eller par, ikke alene. Å kjempe for hverandre – for sine brødre, makkere, venner; kall det hva du vil – ligger sentralt i slike miljøers ethos; man lar ikke en av de egne i stikken, ikke som levende, men heller ikke som død. Man står sammen når det koker, gir alt for mannen ved siden av.

I étt perspektiv er dette kollektivisme av sterkeste slag – man er i ytterste konsekvens villig til å ofre seg selv for gruppen – men samtidig er det en holdning og praksis blant menn som til den milde grad er selvstendige og i stand til å tenke og handle på egen hånd, uten detaljordre. Derigjennom illustrerer de også et av de dypeste paradoksene ved menneskelig adferd: vi er samtidig både individer, endog individualister, og gruppemedlemmer med ditto identifisering. Den aldrende Arthur Koestler kalte dette for holonprinsippet, at vi samtidig er både helhet og del av en større enhet.

Det er noe ubehjelpelig ved venstresidens gnål om at man ikke må bedrive gruppetenkning (typisk eksempel: nordmenn versus innvandrere) samtidig som de holder frem kollektivismen som politisk ideal; retorikken henger ikke på greip. Sterke miljøer så vel som enkeltindivider med en sunn avsmak for sosialistisk sentraldirigering og staten-tenker-for-deg holdning har alltid erkjent at mange felles problemer krever samarbeid for at man skal kunne løse dem. Å være selvstendig individ samtidig som man er gruppemedlem lar seg meget vel kombinere i praksis, det er mer tilsynelatende et paradoks enn en reell umulighet.

Jeg vil gå enda lengre og si at det nettopp er de sterkeste og tryggeste individene som best evner og er villige til å arbeide sammen med andre for felles mål, jamfør marinejegereksempelet ovenfor. Samholdet er som sterkest med dem man stoler på. Nært samarbeid mellom selvstendige og stolte individer oppstod naturligvis ikke i Marx’ fotspor for 150 år siden, slikt fantes både før og etter hans tid og i kretser og miljøer som ingen ville kalle sosialistiske. Forsøkene fra venstresiden på å late som de har et spesielt eierskap til fellesskap og fellesskapsløsninger, er uhistoriske inntil det tøvete.