Det var en gang at amerikanerne delte et grunnleggende ideal om individualisme og frihet. Vi har oversatt et essay skrevet av den som i nyere tid sterkest har målbåret dette idealet, den russiskfødte amerikanske filosofen og politisk teoretiker, Ayn Rand.

Essayet sto først på trykk i Reader’s Digests januarutgave 1944 og gjenspeiler den utbredte aksepten av dette grunnleggende amerikanske konseptet. Digest var den bestselgende publikasjonen i Amerika – kun overgått av Bibelen. 

 

Ayn Rand: – Den eneste vei til imorgen

Originalens tittel: The Only Path To Tomorrow

«Den største trussel mot menneskeheten og sivilisasjonen er spredning av totalitær filosofi. Dens beste allierte er ikke tilhengerens hengivenhet, men dens fienders forvirring. For å bekjempe den må vi forstå den.

Totalitarisme er kollektivisme. Kollektivisme betyr at individet underkaster seg en gruppe – om det er en rase, klasse eller en stat spiller ingen rolle. Kollektivismen går ut på at mennesket skal lenkes til kollektiv handling og kollektiv tenkning til fordel for «det felles beste».

Historien har ingen eksempler på at en tyrann har kommet til makten med mindre han påsto å representere «det felles beste». Napoleon tjente Frankrikes «felles beste». Hitler tjente Tysklands «felles beste». Grusomheter som ingen mennesker ville våge å tenke på, begås med god samvittighet av «altruister» som rettferdiggjør seg selv med «det felles beste».

Ingen tyrann har noensinne holdt ut lenge med våpenmakt alene. Mennesker slavebindes først og fremst ved hjelp av åndelige våpen. Det sterkeste av disse er den kollektivistiske doktrinen om at statens overherredømme over individet utgjør «det felles beste». Ingen diktator ville kunne reise seg hvis mennesker som en hellig tro, hadde den overbevisning at de har umistelige rettigheter som de ikke på noen måte kan fratas, ikke av noe som helst menneske, hverken av en ond mann eller en formodet velgjører.

Dette er individualismens grunnprinsipp i motsetning til kollektivismens. Individualismen hevder at mennesket er et uavhengig vesen med en umistelig rett til å søke sin egen lykke i et samfunn der menneskene behandler hverandre som likeverdige.

Det amerikanske system er tuftet på individualisme. Hvis individualismen skal overleve må vi forstå dens prinsipper og holde dem som vår standard i ethvert offentlig spørsmål, i ethvert spørsmål vi står overfor. Vi må ha et positivt credo, en klar og konsekvent tro.

Vi må forkaste forestillingen om at det felles beste er tjent med avskaffelsen av individuelle rettigheter, som total ondskap. Almindelig lykke kan ikke skapes utfra almindelig lidelse og selvoppofrelse. Det eneste lykkelige samfunn er et samfunn av lykkelige individer. Man kan ikke ha en sunn skog bestående av råtne trær.

Samfunnets makt må alltid begrenses av individets grunnleggende, umistelige rettigheter.

Retten til frihet betyr menneskets rett til individuell handling, individuelle valg, individuelt initiativ og individuell eiendom. Uten rett til privat eiendom er ingen selvstendig handling mulig.

Retten til å strebe efter lykke betyr menneskets rett til å leve for seg selv, til å velge hva som utgjør dets egen, private, personlige lykke – og til å arbeide for å oppnå den. Den enkelte er den eneste og endelige dommer i dette valget. Et menneskes lykke kan ikke preskriberes av andre.

Disse rettighetene er ubetingede, personlige, private og personlig eiendom for ethvert menneske. De er gitt i kraft av ens fødsel og krever ingen annen godkjenning. Dette var den oppfatning grunnleggerne av landet vårt hadde. De satte individuelle rettigheter over alle kollektive krav. Samfunnet kan kun være trafikkpoliti i samkvemmet mellom menneskene.

Fra historiens begynnelse har to antagonismer stått ansikt til ansikt, to motsatte typer mennesker: de aktive og de passive. Det aktive menneske er produsenten, skaperen, opphavsmannen, individualisten. Dets grunnleggende behov er uavhengighet – det trenger han for å kunne tenke og arbeide. Han hverken trenger eller søker makt over andre mennesker – og han kan heller ikke tvinges til å arbeide under noen form for tvang. Enhver form for godt arbeid – alt fra å legge murstein til å skrive en symfoni – utføres av det aktive menneske. Graden av menneskelige evner varierer, men det grunnleggende prinsipp forblir det samme: Graden av et menneskes uavhengighet og initiativ bestemmer hans talent som arbeider og hans verdi som menneske.

Det passive menneske finnes på alle nivåer, i herskapshus og i slummen og dets kjennetegn er frykt for uavhengighet. Det er en parasitt som forventer å bli ivaretatt av andre, som ønsker direktiver, å adlyde, å underkaste seg, å bli regulert, å bli fortalt. Det gleder seg over kollektivismen som eliminerer mulighetene for at det må tenke eller handle på eget initiativ.

Når et samfunn er basert på det passive menneskets behov, ødelegger det det aktive menneske; men når det aktive er menneske ødelagt, kan det ikke lenger ta hånd om det passive. Når et samfunn er basert på det aktive menneskes behov, bærer deres energi med seg de passive og hever dem eftersom de hever hele samfunnet. Dette har vært mønsteret for all menneskelig fremgang.

Det finnes humanister som med henvisning til medlidenhet med det inkompetente eller passive menneske, argumenterer for en kollektiv stat. For det passive menneskes skyld vil de utnytte de aktive. Men det aktive menneske kan ikke fungere i kollektivet. Og når det aktive menneske først er ødelagt, følger ødeleggelsen av det passive automatisk med. Hvis medlidenhet er humanistenes første hensyn, så bør de i medlidenhetens navn – om ikke annet – la det aktive menneske fungere fritt for å hjelpe det passive. I det lange løp er det ingen annen måte å hjelpe det på.

Menneskehetens historie er historien om kampen mellom det aktive og det passive menneske, mellom individet og det kollektive. Landene som har frembragt de lykkeligste menneskene, den høyeste levestandarden og de største kulturelle fremskritt, er landene hvor kollektivets – regjeringens, statens – makt, var begrenset og hvor den enkelte fikk frihet til å handle selvstendig. 

Eksempler er Romas fremvekst med en rettsoppfatning basert på individuelle rettigheter over tidens kollektivistiske barbari. Englands fremvekst med et system basert på Magna Carta i forhold til det kollektivistiske og totalitære Spania. USAs fremvekst er uten sidestykke i historien – takket være individuell frihet og uavhengighet som vår grunnlov ga den enkelte borger i forhold til kollektivet.

Mens mennesker stadig forsøker å forstå årsakene til sivilisasjonenes vekst og fall, roper historien til oss at det bare er én kilde til fremskritt: Det enkelte menneske i selvstendig handling. Kollektivisme er villmannens eldgamle prinsipp; villmannens hele eksistens styres av stammens leder. Sivilisasjon er prosessen der mennesket frigjøres fra menneskene.

Vi står nu overfor et valg: Å gå fremover eller tilbake.

Kollektivisme er ikke morgendagens nye orden. Det er ordenen fra en meget mørk gårsdag. Men det finnes en morgendagens orden, en «New Order of Tomorrow». Den tilhører det enkelte menneske – skaperen av alle de morgendagene menneskehet noensinne er blitt tildelt.»

 

Ayn Rand

Ayn Rand var en amerikansk forfatter født i 1905 i dagens St. Petersburg, Russland. I 1926 reiste hun til New York hvor hun ble amerikansk statsborger i 1931.

Hun skrev filmmanus og teaterstykker, men er først og fremst kjent som romanforfatter og for å ha utviklet en filosofi hun kalte «objektivisme». Romanene «Kildens utspring» (1943) og «De som beveger verden» (1957) har hatt stor innflytelse på politisk tenkning og er blant de mest solgte og mest leste i amerikansk litteratur til alle tider.

Hennes største suksess er «Atlas Shrugged». Den inneholder det meste av hennes testamente. Romanen viser et USA ødelagt av statlig innblanding og en velferdsstat som gjør at bare noen få skaper det som virkelig bringer samfunnet videre.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.