Kommentar

Vi nærmer oss valget. Påstandene vi, stemmekveget, eksponeres for fra de mange beilerne, altså fra politikerne som skal velges, er mange. Det er vanskelig, ofte umulig, å avgjøre hvilke utsagn som holder vann, og hvilke som representerer mer eller mindre fett valgflesk. Etter en tid gir de fleste av oss opp og forholder oss i stedet til noen få symbolsaker eller vi konsentrerer oss om de store ideologiske skillelinjene, i den mon slike overhodet gjenkjennes i alt det kranglete og kronglete; iallfall er det slik jeg reagerer.

 

Noen partier snakker høyt om menneskesyn når de skal gjøre seg lekre, et perspektiv jeg i og for seg har mye til overs for og synes burde gjennomsyre diskusjonen i alle valgkamper. Menneskene er det viktigste. Men antagelig legger jeg noe ganske annet i spørsmålet og temaet enn eksempelvis Kristelig Folkeparti gjør, i alle fall slik jeg tolker dem, for i deres hage har jeg ennå til gode å leke og ikke heller føler jeg meg velkommen inn dit med de meningene jeg målbærer. Med menneskesyn mener jeg i denne sammenhengen i hvilken grad politiske ideologier og bevegelser har enkeltmenneskene for øye i sin tenkning og overordnede historieoppfatning, i hvilken grad de ser dem som selvstendige subjekter snarere enn molekyler i en eksklusivt sosiologisk forståelse av samfunnet. Vi er da like ved en kollektiv-versus-individ diskusjon som i sin tur er beslektet, men ikke identisk, med vurderingen av menneskene i tittelperspektivet, altså som klienter eller selvstendige borgere. La oss se på noen prinsipielle forskjeller som gjør seg gjeldende, samt dessuten på hvordan teknologiske, utdanningsmessige og demografiske forskjeller utviklet under senere år påvirker maktforholdet partiene imellom.

 

I alle partier erkjenner man naturligvis at menneskene er både individer og medlemmer av ulike grupper (det sistnevnte kalles rett nok ”gruppetenkning” når de etisk-politiske smaksdommerne værer oppfatninger hos folket som de ikke liker, men vi vet alle at gruppetenkning er en nødvendighet; det er HVORDAN man tenker gruppemessig som er det viktige, som avgjør om tenkningen holder vann eller ikke). Balansen mellom de to perspektivene varierer systematisk langs partiaksene der norske velgere beveger seg. De gamle sosialistiske partiene, eller kanskje jeg skulle si partiene med rot i sosialistisk ideologi – altså Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt for å ta dem i kronologisk rekkefølge – har alle i benmargen en kollektivistisk tilnærming til politikk. Ap-honnørord som ”spleiselag” og ”fellesløsninger” vitner om dette; disse spiller hen på begreper og institusjoner som alle har en god klang i Norge. Du finner knapt nordmenn som ikke heller vil gå inn for bedre kreftbehandling for fattige barn enn skattelette for de rikeste, for eksempel, men de fleste innser jo at det ikke er dette man EGENTLIG står overfor som valg den 9. september.

 

På den andre siden finner vi de øvrige partiene som er mer eller mindre liberale, mer eller mindre konservative, men som alle i prinsippet setter individet snarere enn kollektivet ”i sentrum” (uttrykket ”mennesket i sentrum” er så misbrukt og utvannet at jeg ber om unnskyldning for å ha tatt det i min penn, men det er ikke meningstomt når det plasseres inn på kollektiv-individ aksen). Blant disse partiene er det vel bare Høyre som uten tvil eller forbehold aksepterer å bli kalt borgerlig. Denne uviljen eller tilbakeholdenheten forbundet med bruken av det ene av de to tittelordene har sin nære norske historie. Slik sett har spørsmålet om berettigelsen av merkelappen ”borgerlig” også i noen grad informasjonsverdi, det sier noe om samtidige og fremtidige politiske skillelinjer og muligheter i det norske politiske landskapet.

 

I venstresidens retorikk hadde og delvis har ordet ”borger” både over- og undertoner som til forveksling ligner konnotasjonene forbundet med det russisk-bolsjevikiske ordet ”burzjuj,” det kanskje mest benyttede offentlige skjellsordet i Sovjetunionen for alt som hørte høyresiden og det borgerlige, ikke-kommunistiske samfunnet til både innen- og utenlands. I karikaturtegningene ble ”burzjujene,” altså borgerne, typisk fremstilt som tykke, dresskledde og sigarrøkende med grådige kjefter som slurpet i seg produktene av fattigfolks arbeid og strev; det var intet tvetydig ved de borgerlige motstanderne i den offisielle sovjetistiske retorikken. Slik inngikk ”burzjujene” i den mentale propagandaen man søkte internalisert hos alle som ble oppdradd under et venstreradikalt pedagogisk regime; jeg antar noen kjenner igjen stereotypene også fra norsk skole og sosialistiske aviser, de lignet til forveksling kapitalistene i tilsvarende tegninger i ”Klassekampen” den gang revolusjon ennå var avisens erklærte mål.

 

Men hvem var egentlig den frie borgeren om vi ser bak de politiske motstandernes moderne smedekarakteristikker? Han (og senere også hun) var uavhengige mennesker, selvstendige og verdige rettssubjekter i sin egen frie by eller borg, oppreiste mennesker med inntakt egenverdi, omtrent som en videreføring opp gjennom historien av de første demokrater som bestemte alt i sine antikke, greske bystater. De hadde sine yrker og var medlemmer av sine laug (fra middelalderen av) slik de også var stolte av og beredde til å kjempe for sin stat, hvor liten denne enn måtte være. Vi snakker altså her om verdige, selvstendige mennesker hvilket er noe helt annet enn mennesker som primært er klienter avhengige av statens gaver eller velvillighet. Borgerne gav av sin frihet til staten for å utvikle og forsvare denne, men status hadde de i kraft av egenverdien, den var ikke avhengig av statlig velvilje eller miskunn.

 

Når jeg hører mange kollektivistiske norske politikere tale, merker jeg et annet prinsipielt samfunnssyn komme til uttrykk. I den stoltenbergske retorikk skal borgerne (han bruker selvsagt ikke ordet, men det finnes mange andre gangbare fellesuttrykk for enkeltindivider i befolkningen) være takknemlige overfor det offentlige og staten for alt det denne (og da menes Ap-staten, til nød velferdsstaten) har gjort for dem og de forventes å vise dette ved i valg å støtte bærerne av felleskulturen slik Ap mener den fortoner seg. Det vi er, er vi i kraft av å være medlemmer av det berømte sosiale fellesskapet, ikke primært som selvstendige og uavhengig tenkende borgere; vi er gjort til klienter, til nettomottakere av statens milde gaver.

 

Denne grunnholdningen tirrer alt jeg har av motstandsfibre. Den får meg bokstavelig talt til å se rødt, en farge jeg så sterkt jeg kan ønsker skal skiftes ut med blått ved valget 9. september.

 

Men om man er vokst opp i Norge og dermed har fått inn sosialistisk samfunnstenkning nærmest med morsmelken, i alle fall med skolematen, er det ikke tilnærmet politisk naturstridig for eiendomsløse arbeidere og ansatte av ulike slag å identifisere seg som borgere vis-a-vis den store staten? Nei, det er ikke det, og i den sammenheng vil jeg gjerne introdusere et utvidet og kanskje litt nytt (eller nygammelt) borgerbegrep som jeg mener fortjener livets rett. Vår sosiale historie kan nemlig (også) leses som beretningen om en stadig utvidelse av menneskenes samfunnskompetanse, og i dét perspektivet er det ingen som helst grunn til at en moderne arbeider ikke skal føle seg like uavhengig og faglig stolt som en dyktig murer gjorde det i middelalderen; de er begge fagfolk innen sine respektive felt, de yter begge viktige tjenester som kommer fellesskapet til gode, og de fortjener begge sin rimelige lønn for dem. Alle som utfører nyttig arbeide, drar sine nødvendige strå til samfunnslasset. Med all rett kan følgelig også arbeidere og funksjonærer oppfattes og oppfatte seg som borgere med krav på respekt fra statens side. De er ikke klienter avhengige av godhet og almisser fra et samfunn med solidaritet som den tydeligste interne guden.

 

Slik sett foreligger en kraftig tendens til at flere og flere blir borgere i samfunnet og ikke lenger finner en klienttrolle naturlig: Det blir færre og færre ukvalifiserte samtidig som fagarbeidere blir seg sin spesifikke samfunnsverdi mer bevisst. Et økt utdanningsnivå bidrar i samme retning; vanlige folk vil gjøre seg opp sin egen mening, de ønsker ikke ferdigtygde meninger fra parti eller fagforening eller andre som tiltar seg retten til å tenke i deres sted og på deres vegne. At flere og flere får egen eiendom, bidrar også og var klok politikk tilskyndet av både Thatcher og Høyre i sin tid; å eie sin bolig, for eksempel, gir verdighet. Dessuten er tilbøyeligheten til å omgås uforsiktig med egne penger og verdier automatisk mindre enn om det er en upersonlig stats maskiner eller boliger man har å forholde seg til. Den som har kunnet konstatere forskjellen i vedlikehold og innsats på et selvstendig lite stykke land og et stort statsbruk i gamle Sovjetunionen, vet hva jeg snakker om.

 

Hva gjør kollektivistiske og sosialistiske partier når sterke trender svekker deres sosioøkonomiske velgergrunnlag? De søker å skaffe nye klienter, naturligvis, og i Norge gjøres dette på to hovedsakelige måter: Man øker antallet offentlig ansatte i ikke-produktivt arbeide og man pøser på med innvandrere. La meg presisere for å komme alarmskrik om ”konspirasjonsteori” i forkjøpet: Jeg sier ikke at den primære hensikten bak hverken innvandringspolitikken eller næringslivspolitikken har vært å skaffe flere velgere og sympatisører som kan hjelpe Arbeiderpartiet og tilliggende herligheter til å beholde makt og innflytelse – jeg kan ikke se inn i hjerne, hjerte og nyrer til hverken topptillitsmenn eller relevante besluttende organer i de kretser og kjenner ikke deres innerste tanker – men viktige sider ved de nevnte politikkområdene har hatt som utvilsom konsekvens å knytte nye befolknings- og velgergrupper nærmere til dette partiets kollektive ideologi og politikk.

 

Tusener på tusener av ansatte i nye stillinger i det offentlige vet, og de har helt rett, at deres ansettelsesmessige trygghet i forvaltningen avhenger av at den styringstunge Ap-staten beholdes eller aller helst bygges videre ut. At ressursene må tas annet steds fra, er ikke deres problem; sosialister har alltid vært mer opptatt av å fordele goder (og ikke minst til sine egne skulle man lett ondskaps- og innsiktsfullt kunne tilføye) enn av å skape dem. Jo flere slike arbeidsplasser som opprettes og fylles med kollektivistisk innstilte og indoktrinerte ansatte, desto sterkere blir velgergrunnlaget for de ovenfor nevnte. Det ville forbause meg storlig om ikke sentrale partiideologer har denne erkjennelsen et eller annet sted svært nær bevisstheten når ideene utmeisles og gis liv i utformingen av det nye samfunnet.

 

Parallelt med dette er store grupper innvandrere sluppet inn, hørende til de mest ulike kategorier og med variabel begrunnelse og, ikke minst, kompetansebakgrunn. Uforholdsmessig mange av dem kommer i et klientforhold til staten og samfunnet enten det er som kroniske Nav-brukere eller annet. Rundt immigrasjonen er det dessuten vokst opp en betydelig næringsvirksomhet (ikke uberettiget omtalt som ”asylindustrien”) som i hovedsak klassifiseres som privat, men som for å fortsette å blomstre er avhengig av et stadig tilfløde av nye asylanter og andre utlendinger i klientroller. Hvor stor andel av innvandrerdreven og nytilkommen privat virksomhet asylindustrien utgjør, vet jeg ikke, men skulle gjerne visst: Det er tross alt betydelig forskjell på å etablere en bedrift innrettet mot tolketjenester for eksempel til og fra somalisk og å etablere en industri- eller høyteknologisk bedrift. Jeg har mistanke om at de sistnevnte er mer nyttige for det norske samfunnet enn de første er det.

 

Det har hittil vist seg at innvandrere massivt støtter opp om venstresidens partier, og da slik at enkelte grupper gjør det i større grad enn andre. Parallellen til omfavningen av klientrollen er slående. Store deler av asylindustrien gjør det samme, og ikke bare fordi mange immigranter har sin arbeidsplass i denne. Man har importert nye velgere til seg selv enten dette nå var hensikten eller ikke. At skjevfordelingen hva innvandreres stemmegivning angår er betydelig, vises også av SSBs tall http://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/ap-festet-grepet-blant-innvandrerne-i-2011: To av tre velgere med muslimsk bakgrunn stemte Arbeiderpartiet.

 

Jeg har et langsiktig håp om at nordmenn i økende grad vil begynne å se seg selv som borgere snarere enn klienter igjen, og at dette vil begynne å gi seg utslag ved valgene med 9. september 2013 som første merkestolpe. I denne utviklingen håper jeg selvsagt at også nye norske statsborgere vil inngå. Du kan si jeg er en drømmer, men jeg er ikke den eneste, som John Lennon sa i en av sine beste sanger.

 

I dette håpet inngår også at ikke-sosialistiske partier igjen vil få frimodighet til å kalle seg borgerlige, og at dette vil oppfattes som den hedersbetegnelsen det burde være. Større frihet og selvstendighet for innbyggerne er et ubetinget gode verd å strebe etter, og å bruke ordet ”borger” om dem reflekterer nettopp disse kvalitetene. Samhørighet i en nasjon av borgere representerer et mye mer slitesterkt lojalitetsbånd enn det som kan oppnås i et klientforhold til en stat. Av dette følger også at borgernes – i den utvidete og moderne betydningen av ordet – offervilje overfor staten og nasjonen er mer å stole på i vanskelige tider enn tilsvarende fra klienter som mest ser på staten som en leverandør av gratis goder. Heller ikke dét er uviktig.