En av mine med­ar­bei­dere er en kvinne i godt vok­sen alder som for drygt to år siden skled på vei til arbei­det, falt og pådro seg et rik­tig stygt ankel­brudd. Damen ble brakt til syke­hus der hun ble ope­rert så godt råd var. Hun kom seg, men ikke helt, og i dag sit­ter hun igjen med bety­de­lige ankel­pla­ger. Hun arbei­der så mye som mulig, men har kro­niske smer­ter og pro­ble­mer med rei­sing til og fra arbeids­ste­det.

I etter­for­lø­pet etter ulyk­ken og behand­lin­gen har min med­ar­bei­der hatt utal­lige kon­tak­ter med et nes­ten til­sva­rende antall NAV-ansatte. Beskje­dene har vært mange og mot­si­gel­ses­fulle. Jeg, hen­nes nær­meste sjef, har også vært inn­kob­let på et hjørne og har fått brev inn­imel­lom med nær­mest tru­ende inn­hold; NAV etter­spør møter her og til­tak der. Tonen er ikke hjelpsom, sna­rere oser den av mis­tro og ønske om å gjøre ters­ke­len til ulike ytel­ser så høy som mulig. Både damen selv – som abso­lutt ikke har noen psyko­so­siale arbeids­pro­ble­mer, men der­imot en rik­tig dår­lig ankel etter et kom­pli­sert brudd – og jeg er smått hode­rys­tende og lurer på hvor­dan NAV bru­ker sin tid og sine res­sur­ser.

Nå er det ikke min mening denne gang å snakke om skade­virk­nin­gene av fusjo­ner gene­relt eller etab­le­rin­gen av NAV spe­si­elt selv om jeg tror man kunne vridd en hel del all­menn­kunn­skap ut av å stu­dere hva inten­sjo­nene var og hvor­dan resul­ta­tet ble for nett­opp dem og deres kli­en­ter. Det jeg øns­ker er å se litt prin­si­pi­elt på hvor­dan balan­sen mel­lom til­lit til og kon­troll av men­nesker fin­nes i sam­fun­net, samt gjøre meg noen reflek­sjo­ner over hvor­dan dette var før sam­men­lig­net med nå. Kan­skje vi til om med kan komme med noen for­sik­tige spå­dom­mer om hvor­dan frem­ti­den vil bli.

ANNONSE

Trygde­sys­te­met så vel som sam­funns­li­vet for øvrig har i Norge i hoved­sak vært byg­get på til­lit. Selv­sagt har vi hatt kon­troll­sys­te­mer, i ulik grad på ulike områ­der, men grunn­lig­gende til­lit mel­lom men­nesker har vært hoved­prin­sip­pet. Det aller mest fan­tas­tiske med til­li­ten har vært at den har gått begge veier: De som har mot­tatt ord­rer oven­fra, har reg­net med at lederne har vil­let hele sam­fun­nets vel, ikke bare det beste for seg selv og sine nær­meste, og de som har vært i makt­po­si­sjon, har stolt på at de under­gitte har gjort som best de kunne. Går vi til­bake til eksem­pe­let med syk­dom og trygd, så blir dette eks­tra tyde­lig: Man har i det store og hele trodd den hjelp­sø­kende på hans ord. Visst har man vært klar over at lureri kan fore­komme og fore­kom­mer, men risi­koen for slikt har vært vur­dert som så liten at man har holdt kon­troll­ru­ti­nene på et mini­mum.

Hva skyl­des det at til­lit men­nesker imel­lom var bære­bjel­ken i det gamle norske sam­fun­net, ikke kon­troll eller frykt for straffe­re­ak­sjo­ner om man tråk­ket over gren­sene for det aksep­table? Dette er et stort og kom­pli­sert spørs­mål som jeg langt fra har alle sva­rene på, men noen for­hold for­tje­ner å frem­he­ves.

Én for­kla­ring kan søkes i at det er frie kvin­ner og menn som har byg­get opp sam­fun­net, ikke under­gitte trel­ler, liv­egne eller lei­len­din­ger. Den selv­sten­dige bonden eller fiske­ren har vært den vik­tigste rolle­mo­del­len. Sam­ti­dig har folk vært avhen­gige av hver­andre, av at alle bidrar med sitt. Fri­het gir ansvar­lig­het og selv­sten­dig­het; disse kva­li­te­tene hen­ger med nød­ven­dig­het sam­men. Dri­ver man sitt eget, som bøn­der og fiskere tra­di­sjo­nelt har gjort, eller er man del av små arbeids­fel­les­skap, så nyt­ter det ikke å lure seg unna, å være ”smart”. Den ansvar­lige men­ta­li­te­ten har blitt over­ført med mors­mel­ken fra gene­ra­sjon til gene­ra­sjon, og så lenge den domi­nerte i sam­fun­net, så kunne man basere seg på til­lit sna­rere enn kon­troll i langt større grad enn van­lig har vært i mange andre mer folke­rike, men ufrie, sam­funn.

Den reli­gions­va­ri­an­ten som pre­get det norske sam­fun­net, var luthe­ra­nis­men. Sen­tralt her står kva­li­te­ter som plikt­fø­lelse, inklu­sive plikt til å gjøre sitt beste arbeids­mes­sig også når ingen ser en (for Gud ser deg selv når intet men­neske gjør det) og ansvar­lig­het over­for egen sam­vit­tig­het. Det blir drif­tige sam­funn og god øko­nomi av slikt, som man også ser det i den cal­vi­nis­tiske vari­an­ten av pro­tes­tan­tis­men, så i alle fall hva dette angår er Sunn­møre i Norge, Små­land i Sve­rige og Geneve i Sveits like­stilte kul­tur­ge­o­gra­fiske enti­te­ter. Men når denne tros­grun­nen svek­kes til ikke len­ger å fin­nes som et sam­funns­for­mende fel­les­eie, eller endog for­hå­nes i tone­an­gi­vende kret­ser som det i dag skjer, så mis­ter man etter hvert den reli­giøst medi­erte plikt­ad­fer­den. Fusk blir van­li­gere og beho­vet øker for å kon­trol­lere men­nesker der de før ble møtt med til­lit.

Det sies flei­pete i visse sam­men­hen­ger at ”stør­rel­sen betyr ikke noe”, men når det gjel­der mulig­he­ten for å skape vel­fun­ge­rende, funk­sjo­nelle struk­tu­rer byg­get på til­lit mel­lom selv­sten­dige men­nesker i ste­det for frem­tvun­get av kon­troll med mulig­het for straffe­re­ak­sjo­ner, så er det ikke tvil i min sjel at påstan­den er feil. Jo mindre enhe­tene er, jo mer gjen­nom­sik­tige de er og jo mer men­nes­kene kjen­ner og tren­ger hver­andre, desto bedre fun­ge­rer til­lits­ba­serte sys­te­mer. I krig kjem­per og anstren­ger sol­da­ter seg for kame­ra­tene i det egne laget først og fremst, og også i alle­hånde freds­sam­men­hen­ger er hen­sy­net til de nære arbeids­ka­me­ra­tene avgjø­rende for det dag­lige, sam­vit­tig­hets­fulle arbei­det. Kort sagt: Jo større og mer uper­son­lige enhe­tene blir (multi­na­sjo­nelle fore­tak og fusjo­nerte mega­lo­mani­syke­hus er skrekk­ek­semp­lene), desto mer svin­ner arbeids­ta­ger­nes vilje til å strekke seg eks­tra for fel­les­ska­pet. Mot­satt vil til­bøye­lig­he­ten til å kutte hjør­ner og snike seg unna som best man kan, ha gode vekst­vil­kår i uper­son­lige struk­tu­rer der man ikke direkte ser og mer­ker kraft­lin­jene mel­lom de ulike led­dene i pro­duk­sjons­pro­ses­sen.

Hvilke fak­to­rer ska­per den økte tendens til et jus-basert kon­troll­sam­funn som vi nå ser vokse fram der det før var mer infor­melle, til­lit-baserte meka­nis­mer som drev utvik­lin­gen? Det sier seg selv at man her har et slags null­sum­spill der mer kon­troll gir mindre til­lit og vice versa.

For å ta den reli­giøse dimen­sjo­nen og dens etiske kon­se­kven­ser først, så er det åpen­bart at vi for tiden befin­ner oss i en til­stand pre­get av uba­lanse. Vi lever på de siste res­tene av luthe­ransk arbeids­mo­ral, sam­ti­dig som man ikke på noen måter sik­rer etter­for­sy­nin­gen av samme. Og la meg pre­si­sere at heri inn­går også dens sosia­lis­tiske eller sosial­de­mo­kra­tiske avleg­ger, soli­da­ri­tets­prin­sip­pet (jeg vet meget vel at man fin­ner det jeg her kal­ler luthe­ransk arbeids­mo­ral også i andre etiske sys­te­mer på samme måte som man selv­sagt fin­ner soli­da­ri­tets­tenk­nin­gen også uten­for sosia­lis­men og sosial­de­mo­kra­tiet, men i vårt land er det sær­lig gjen­nom disse to hovedt­enden­sene de er blitt almin­ne­lig­gjort).

”Gjør din plikt, krev din rett!” het det engang i Arbei­der­par­ti­ets reto­rikk. En uhel­dig per­son med alvor­lig rest­til­stand etter syk­dom eller skade møtes i dag av NAV med byrå­krati ispedd mis­tenk­som­het sna­rere enn med hjelp­som­het. Siste del av slag­or­det ser altså ut til å være end­ret til ”bevis din rett” i det nye kon­troll­sam­fun­net. Sta­dig oftere må den hjelp­sø­kende gjøre dette ved advo­ka­ters eller andre uten­for­stå­en­des hjelp, hvil­ket ikke akku­rat er noen hyg­ge­lig situa­sjon for en van­lig og ærlig norsk arbei­der.

Tenden­sen til å fusjo­nere virk­som­he­ter til sta­dig større enhe­ter ska­per bok­sta­ve­lig så vel som i over­ført betyd­ning avstand mel­lom sje­fer og ansatte. Slik redu­se­res til­li­ten både oppad og nedad, og når til­li­ten skran­ter, så søkes den erstat­tet av kon­trol­ler som i siste instans base­res på mulig­he­ten for straff. Frem­med­gjø­rin­gen i sys­te­met øker, frust­ra­sjo­nen øker, arbeids­vil­jen og ståpå-vil­jen mins­ker. De eneste som vin­ner på en slik utvik­ling, er kas­ten av kon­trol­lø­rer i et nyetab­lert sjefs­skikt, et skikt som etter hvert når en bety­de­lig tyk­kelse, og de juri­diske eks­per­tene som skal bidra ved even­tu­elle straffe­re­ak­sjo­ner. Der man før kjente hver­andre og kunne snakke sam­men, i mer enn én mening på samme språk, så har man nå både offent­lig og pri­vat spe­sia­li­serte HR-sta­ber (for ”human resources”; man spør seg om ikke det nye leder­skik­tet eier språk­lig skam­vett i det minste, men sva­ret er dess­verre nei) og andre som skal over­våke og kon­trol­lere de ansat­tes adferd. 

Ende­lig skjer gjen­nom masse­inn­vand­rin­gen (ordet er på sin plass trass i at man med ulike pro­ku­ra­tor­knep for­sø­ker å for­klare at intet slikt fore­går) en økning av for­skjel­lene i sam­fun­net som uve­ger­lig med­fø­rer at folk ikke len­ger kjen­ner hver­andre, ikke føler sam­hø­rig­het med hver­andre som før. At dette har mange kon­se­kven­ser, er ikke noen nyhet for lesere av document.no, men i vår sam­men­heng her er det vik­tige at til­li­ten men­nesker imel­lom blir mindre når man ikke i samme grad gjen­kjen­ner seg selv i andre len­ger: mis­troen øker, til­li­ten mins­ker. Utover denne indi­rekte effek­ten kom­mer selv­sagt den direkte, at det flyt­ter tuse­ner av men­nesker hit som har en inn­grodd mis­til­lit til myn­dig­he­ter og hvis soli­da­ri­tets­tenk­ning er begren­set til egen fami­lie eller klan; for disse vil fel­les­kas­sen være en hon­ning­krukke som man med ærlige eller uær­lige mid­ler prøver å få størst mulig del av. Sam­ti­dig som inn­flyt­tin­gen belas­ter de soli­da­riske fel­les­skaps­løs­nin­gene, gjør den opp­slut­nin­gen om dem blant de inn­fødte, de etnisk norske, mindre og mindre.

Sam­men­hengs­kraf­ten (eller sam­hold­skraf­ten eller kohe­sjo­nen, kjært barn har mange navn) i sam­fun­net har altså de siste årene blitt mer og mer tynn­slitt sam­ti­dig som kra­vene til støtte­ytel­ser til dem som bor her i lan­det, øker. Sam­hold­skraft frem­mer man ikke med reto­riske besver­gel­ser, enten man nå snak­ker om dug­nad, fel­le­s­kap eller nabo­kjer­rin­ger av digi­tale eller andre typer, men gjen­nom prak­tisk poli­tikk. I ste­det for å styrke sam­hold­skraf­ten, utar­mes den i det norske sam­fun­net av i dag, gjen­nom til­ta­gende uthu­ling av tra­di­sjo­nell moral, svek­kelse av fami­lien som sosial enhet, og ende­lig – sær­de­les vik­tig også i dette per­spek­ti­vet – ved å gjøre befolk­nin­gen hete­ro­gen i en takt som folks følel­ses­liv ikke kla­rer å aksep­tere.

Den norske vel­ferds­sta­ten som vi har kjent den, er ikke len­ger bære­kraf­tig. Eldre­bøl­gen, større helse­ut­gif­ter og mas­sivt økte trygde­ut­be­ta­lin­ger til nyinn­flyt­tede med liten vilje og evne til å for­sørge seg selv gjør at belast­nin­gene på sys­te­met sti­ger mens vik­tige fak­to­rer som har bidratt til å skape en soli­da­risk sam­funns­mo­dell – som høy arbeids­mo­ral, ansvar­lig­het for eget og fami­li­ens liv, stor sam­hold­skraft innad i sam­fun­net – er under press for ikke å si direkte angrep i glo­ba­li­se­rin­gens navn. 

Enn så lenge bru­ker vi eks­tra­inn­tek­ter fra et nærings­liv dopet med fos­silt brenn­stoff til å utligne uba­lan­sen mel­lom krav og evner. Dette kan ikke vare ved. Over­gan­gen til det multi­kul­tu­relle sam­fun­net utgjør ikke bare er en fare for den norske nasjo­nal­sta­ten slik vi kjen­ner den, men også for vel­ferds­sta­ten. Jo før fler­tal­let i folket inn­ser dette, desto bedre. Inn­stram­nin­ger må skje, og helst så snart som mulig. Å skyve reg­nin­gen over på frem­ti­dige gene­ra­sjo­ner er både uan­sten­dig og i leng­den umu­lig.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Natt­ug­len

    Jeg nik­ker gjen­kjen­nende og aner­kjen­nende til hvert eneste avsnitt i Mimis­brunnrs vir­ke­lig­hets­be­skri­velse. Takk!

  • Angå­ende over­gan­gen til det multi­kul­tu­relle sam­funn: Gjen­nom flere års arbeid i multi­kul­tu­rell barne­hage, og nå i en etnisk norsk barne­hage, så mener jeg å se at like barn leker best. Jeg synes selv at jeg som vok­sen også fun­ge­rer best med folk som har en lig­nende per­son­lig­het som meg selv.
    Er det flere som har det på samme måte??

  • Jan Mayen

    Og poen­get er?

    • Per Ulv

      Stem bor­ger­lig i 2014

      • Buddy Ogilvy

        2014? 😉 

        Uan­sett, ingen norske par­tier er p.t. vil­lige til å ta de nød­ven­dige grep for å få bukt med kon­se­kven­sene av tid­li­gere tiders feil.  De vil ikke engang debat­tere temaet. 

        • Per Ulv

          Nett­opp… Der­for er jeg vil­lig til å stemme frem par­tier som har lite erfa­ring og lite av ansva­ret for disse fei­lene. Før sam­fun­net fin­ner frem til en poli­tikk som fun­ge­rer bedre enn dagens, mener jeg det er vik­tig at de sta­dig mer kon­so­li­derte og uhel­dige sys­te­mene brytes ned og erstat­tes. At erstat­nin­gen i første omgang er svak kan jeg fint leve med, så lenge de for­tren­ger sta­tus quo.

          Ser også på det som et poeng å belønne dem som våger mest. Om feks. Frp skulle få stor makt, så vil det gi sig­na­ler om at det fin­nes et mar­ked for enda mer effek­tive grep. Step by step. 

           Bra jeg slip­per å vente helt til 2014 😉 Can’t wait!

      • Vest­lands­gu­ten

        Ser ikke at det er et bedre alter­na­tiv. De bor­ger­lige er også glo­ba­lis­ter, og tje­ner nok finans­fol­ket bedre enn den nasjo­nale sam­hold­skraf­ten.

        Vi har rett og slett ikke poli­tiske alter­na­ti­ver til denne uhel­dige utvik­lin­gen. Håpet er at nye, unge poli­ti­kere vil ta et opp­gjør med para­dig­mene.

        Men når jeg ser hvor­dan dagens poli­tiske elite for­mer den såkaldte ‘Utøya-gene­ra­sjo­nen’ som varm voks i sine hen­der, har jeg vel liten tro på at det blir mer rea­lisme og mindre ideo­logi fra den kan­ten hel­ler.

  • AOM

    Tre­stjer­ners!

  • wingsof­t­ime

    Dette er som å lese ens egne tan­ker og bekym­rin­ger utle­det!

  • Sam­men­hold­nings­krft, skri­ver Mimis­brunn.

      En venn og jeg har nett­opp avslut­tet en Skype­sam­tale om nynorsk og dia­le­ke­ter.  Jeg er Oslo­gutt og han er opp­rin­ne­lig fra en helt annen del av lan­det, hvor nynorsk var hoved­må­let. Jeg rea­ge­rer på NRKs miss­bruk av alle­hånde vest­lands­dia­lek­ter, under dekke av et pålagt  krav om 25% nynorsk i pro­gram­mene.

    Alle disse som annon­se­rer eller leser opp nyhe­ter på 93Mhz  All­tid nyhe­ter, høres ut som nyut­klekkete fra Media­lina fra Folke­høg­sku­len Ørsta-Volda, snak­ker ikke nynorsk, men vari­an­ter av vest­lands­dia­lek­ter, som høyres ut som nynorsk.  Hvor­for denne fra­m­ad­gjø­ringa ? Jeg er neppe den eneste som opp­fat­ter denne tvan­gen til å høre på dette sam­men­suriu­met av mer eller mindre for­ståe­lige språ­ket som lite sam­men­hol­dende.

    For mange år siden hadde jeg den tvil­somme for­nøy­el­sen av å kjenne en ita­li­ensk bel­gier  som for­talte om pro­ble­mene Beligia har med to språk. Flamsk og fransk.  Det var og er ikke sær­lig meget sam­men­hold i det lan­det. På top­pen av det hele lig­ger franks­ta­lende Brus­sel i den famsk­ta­lende Flan­ders.

    Trøs­ten er muli­gens at skatte­pro­sen­ten er den samme, unta­gen i de tre nord­ligste fyl­kene.