Kommentar

Tidligere forsvarsminister Jørgen Kosmo har som riksrevisor utvist vesentlig større vilje til militant adferd enn det han la for dagen i sin forrige stilling. Nå nylig var det sykehusvesenet som ”sto så lageleg til for hogg” og ble truffet av hans revisorale granskning og kritiske piskesnert. Gjenlyden av sistnevnte hørtes tvers igjennom det mediale og politiske Norge.

Riksrevisoren tok bladet fra munnen så det monnet: Sykehusene fusket systematisk med ventelistene (fremdeles!) og kastet derved blår i øynene på både pasienter og politikere som ikke fikk pålitelig statistikk å forholde seg til. Kosmo var videre sterkt kritisk til den store sykehusfusjonen i Oslo-regionen: Fusjonen hadde vært elendig planlagt, vanskene forbundet med sammenslåing av Ullevål, Rikshospitalet, Radiumhospitalet og Aker til ett sykehus hadde vært undervurdert og var dessuten underkommunisert både oppad og nedad, altså til politikerne så vel som til fagmiljøene. Den informasjonsteknologiske infrastrukturen var undermålig og hindret effektivt arbeide både innad i de enkelte delsykehusene og, enda mer, mellom de fire hovedlokalisasjonene; dette hadde man ikke tillagt nok vekt i prosessen. Som endelig bevis på den styringsmessige elendigheten kunne man konstatere at den økonomiske utviklingen ved Oslo universitetssykehus (OUS) gikk fra vondt til verre; i stedet for betydelig innsparing (det opprinnelige, og helt urealistiske, delmålet med den gigantiske sammenslåingen) hadde fusjonen ledet til større underskudd. Tilliten til fusjonsprosessen var for nedadgående både i befolkningen i sin alminnelighet og, ytterst faretruende, blant de arbeidende fagfolkene.

”Javel nei,” tenkte jeg mens jeg satt og så på NRKs og TV2s dekning av riksrevisjonens kritikk. For en som har opplevd omveltningene innenfra gjennom mange år, var ikke innsigelsene akkurat overraskende, problemene har vært velkjente for alle ansatte som har øyne og ører og vilje til å bruke dem – i alle fall for dem som ikke selv har bundet seg til prosjektmasten – men det interessante nå var at kritikken ble fremført i åpent lende og av så innflytelsesrike personer. Selv den nye helseministeren, Jonas Gahr Støre, er jo etter hvert tvunget til å innrømme at mye ikke er som det skal være, at ting har gått skeivt, og i opposisjonskretser begynner man å rasle med sablene og antyde at en uavhengig granskning burde igangsettes for å få klarlagt hvordan stoda egentlig er.

Jeg vil dele med leserne noen betraktninger omkring den forannevnte fusjonsprosessen slik den fortoner seg fra gulvnivå, der frustrasjonen er som størst. I gjennomgangen nå inngår ikke min grunnleggende mistillit til selve hovedidéen bak prosjektet, overtroen på fortreffeligheten av å slå sammen mindre enheter til større. Dét temaet har jeg skrevet om før, blant annet her, og jeg lar det derfor forbli ukommentert ved denne korsvei. Derimot vil jeg gjerne bruke fusjonserfaringene til å rette søkelyset på hvordan man i vårt samfunns toppsjikt forholder seg til kunnskaps- og kompetansemessig ansvarlighet, etterrettelighet og ærlighet. Satt lengre ut på spissen: Hvem er det først og fremst man føler ansvar for når det kommer til stykket, hvem er man lojal mot og solidarisk med? Ikke overraskende synes det som om de adferdsmessige refleksene hva dette angår er seg selv like fra topp til bunn gjennom hierarkiene, både innen helsevesenet og ellers.

Mange fagfolk har hatt innsigelser mot fusjonsprosessen som ligger bak dannelsen av OUS, og mange har prøvd å si fra. Situasjonen nå er preget av betydelig oppgitthet blant ”folka på gølvet,” endog aggresjon mot og forakt for ledelsen; ta mitt ord for det eller betenk de mange nyhetsoppslagene om uønskede hendelser og skandaler som stadig lekker ut til mediene.

Hvem skal misnøyde fagfolk henvende seg til med klager? Visst finnes ennå §100 i Grunnloven, altså ytringsfrihetsparagrafen, men i praksis gir denne bare begrenset beskyttelse om man er en kritisk innstilt ansatt kledd i hvitt eller grønt som arbeider ”i produksjonen” på Oslo universitetssykehus. Eventuell kritikk skal nemlig alltid ”tas i linjen,” heter det seg, altså internt; dette innskjerpes stadig. Lojalitetsplikten overfor eget ”foretak” (joda, vi har merket oss at man i slike sammenhenger ikke benevner arbeidsplassen ”sykehus” lenger; ordvalget bærer tydelig bud om den nye tid som er kommet) fremheves som den primære, et forhold som til og med noen steder (vennligst bemerk at selv om jeg skriver ut fra egne erfaringer i Oslo, så er det åpenbart at mange av sykehusproblemene er allmenne) gnis inn hver gang den ansatte logger seg på for å arbeide elektronisk med pasientdata. Jan Inge Sørbøs artikkel i ”Dag og tid” løfter fram dette poenget på en fin måte.

Men kritikk nedenfra stopper opp når den sendes tjenesteveien. Prosessene for å ”forankre” beslutninger i fagmiljøene oppleves som de rene pliktløp, som øvelser i liksom-demokrati. Synspunkter som går mot føringene ovenfra, beaktes ikke. De som bestemmer, slipper ikke annerledestenkende til rundt bordet der viktige avgjørelser tas, tvert imot omgir de seg med folk som sier ”ja” og er enige. Hadde de ikke opptrådt slik, så ville de naturligvis ikke blitt valgt ut som småsjefer, det er sånn systemet fungerer. De som ikke vil eller orker å spille på lag lenger – hvilket innebærer å ytre de rette nøkkelordene, ha de rette meningene og nikke på de rette stedene – de trekker seg nesten alltid stille ut. Gjør de det annerledes, så er sjansen stor for represalier. Den som synes at jeg overdriver, han har ikke erfart maktspillet på egen rygg er min ærbødige påstand. Du får tro meg eller la være.

Den manglende lydhørheten overfor kritikk bringer tanken hen på de nylig gjennomførte høringene etter 22. juli-tragedien, høringer som skulle fastslå hvor det byråkratiske og politiske ansvaret lå for vår åpenbart sviktende evne til å hindre og stoppe mordanslagene i regjeringskvartalet og på Utøya. Hensikten skal jo være å få fram opplysninger og innsikter som kan bidra til å forbedre det som fungerte dårlig, til å sørge for at noe lignende ikke kan skje igjen. I den anledning er både justisministeren og statsministeren blitt spurt om det finnes noe særeget ved den offentlige norske kulturen som hindrer varsling om at ting ikke er som de burde være? Neida, forsikrer de, som jeg også har hørt ulike direktører innen helsevesenet gjøre det: ”Vi oppmuntrer til varsling om misforhold, til kreativ uenighet som kan avdekke feil og mangler.”

Igjen tenker jeg ”javel nei,” her er det tydelig at vi lever i forskjellige verdener, ministrene og jeg. Skjønt sant å si så tviler jeg sterkt på at de ens selv tror på det de sier, derimot vet de meget vel hvilke ord som det forventes av dem at de skal bruke, hva som alltid må fremheves som fint og riktig i det offentlige rom. For hadde de ikke visst dette og lært seg til å handle i samsvar med kunnskapen, så hadde de ikke sittet i sine nåværende posisjoner. Fasaden skal se fin ut, enten det gjelder kreftpasienters ventetid på behandling eller hvilke ressurser man måtte ha å sette imot morderiske anslag mot samfunnssikkerheten, det er det viktigste. Det må for all del ikke oppstå noen omseggripende mistro til de styrendes evne til å ”ta hånd om” befolkningens problemer, for da forsvinner både hygga og maktgrunnlaget.

Eller kan det virkelig være så ille at lederne ikke snakker med alminnelig folk lenger, kun med sine nærmeste undersåtter som vel vet å tale maktens språk, som er seg bevisst sin oppgave ”å gjøre sjefen trygg og tilpass?” Om, for å forbli innen helsevesenet i valg av eksempler, ministre som Strøm-Erichsen før og Støre nå kun lytter til direktørene for de regionale helseforetakene og de største sykehusene, altså til personer med klar egeninteresse av at foretakene skal se fine ut for dem som har makt til å straffe eller belønne, foreligger det ikke da en ytterst reell risiko for å bli feilinformert, for å få tegnet et skjevt og forskjønnet bilde av virkeligheten? Og gjelder ikke akkurat det samme nedover gjennom nivåene når man ikke aktivt søker å få i tale også noen som er uenige i det sjefene sier?

For meg fremstår dette som en åpenbar fare, så tydelig at ledelsen selv må plikte å se den og unngå å falle i fellen. Utfordringen er langtfra ny: Det fantes engang herskere som innimellom minglet med folket uten å gi seg til kjenne for slik å få vite hva menigmann EGENTLIG mente, altså ikke bare det hoffet brakte videre. Innen moderne ledelsesfilosofi finnes en retning som kalles ”leadership by walking around;” sjefen søker aktivt kunnskap direkte fra fotfolket ved å gå og snakke med dem. I OUS ser man snarere et ”leadership by walking away;” de store sjefene holder seg innen sine håndplukkede ledergrupper og unngår direkte kontakt med de uvaskede massene. Jeg er stygt redd for at sistnevnte tilnærmingsmåte er blant de mest utbredte også innen andre grener av halvoffentlig norsk arbeidsliv. Det blir ikke god ledelse av slikt, for å si det meget forsiktig.

I forbindelse med en av de konkrete skandalene omtalt i mediene nylig – en hjertepasient som alt var lagt i narkose på Ullevål, ble vekket opp og overflyttet til Rikshospitalet for der å måtte vente i flere dager på operasjon, hvoretter han døde – har en del kommet fram fra under teppet og til alminnelige menneskers kjennedom om interne faglige vurderingsforskjeller, kall det gjerne konflikter, på OUS. I korthet: Ullevål-miljøet følte seg overkjørt av den Rikshospital-baserte ledelsen og sa fra om at dette ikke hadde vært til pasientens beste. Hva var da den ministerielle reaksjonen? ”Jeg vil som helseminister si til dem som har ansvaret: Dere må ut og klargjøre dette. Vi kan ikke ha en strid mellom avdelinger som løftes fram som uløste saker i offentligheten og skaper utrygghet,” sa Jonas Gahr Støre til ”Dagsnytt 18,” tydelig indignert. Også i fortsettelsen poengterte han at ”…man har ganske stort ansvar når man løfter det [altså interne konflikter] fram i det offentlige rom,” et utsagn Charlotte Haug tar for seg i en god lederartikkel i ”Tidsskrift for den norske legeforening”. La meg bare så mildt jeg kan få antyde at jeg ikke tror det er nødvendig for klinisk aktive, samvittighetsfulle leger, og ganske spesielt ikke for hjertekirurger, å bli fortalt av utenforstående at de har et stort ansvar, ikke engang av en statsråd av Støres kaliber. Derimot tror jeg at de, som alle andre, skjønner hva ministerens verbale pekefinger antyder om mulige følger av å eksponere intern uenighet utad. Slikt ser man ikke på med blide øyne, reaksjoner kan komme, selvsagt formidlet via den før omtalte ”linjen.” Var det ”stimulere til en varslingskultur” de sa under 22. juli-høringene? Jommen sa jeg smør.

Det er selvsagt riktig at ansatte plikter å være lojale overfor sin arbeidsgiver, jeg nekter ikke for det. Leger og andre ved OUS, uansett hvor de måtte befinne seg på den organisatoriske rangstigen, har lojalitetsplikt overfor foretaket. Men den enkelte helsearbeider (jeg bruker ordet bevisst for å poengtere at jeg ikke bare snakker om leger) har også andre lojaliteter: overfor sine medarbeidere, særlig dem man har lederansvar for, samt, det aller viktigste, overfor pasientene.

Før i tiden hørte man på norske sykehus ofte omtalt ansvaret for, lojaliteten mot, pasientene, nå hører man isteden mye om samme overfor arbeidsgiver. Enhver kan jo i sitt stille sinn gjøre seg opp sin egen mening om hva dette forteller oss om tidsånden, om den rådende mentaliteten. Men vit en ting: Den dagen leger ikke lenger først og fremst tar hensyn til syke enkeltmennesker de er satt til å behandle, men tenker og føler mer på økonomisk og administrativ lojalitet langs ledelseslinjene i det såkalte ”foretaket,” da er vi som samfunn alvorlig ute å kjøre.

Dette vet alminnelige, anstendige mennesker. Det hadde vært fint om også ministre og direktører en gang i blant høyt og tydelig ville poengtere det samme.

Les også

-
-
-
-
-

Les også