Kommentar

For vel 50 år siden åpnet David Cornwell, bedre kjent som John le Carré, et fantastisk forfatterskap med boken «Spionen som kom inn fra kulden.» le Carrés spion og andre, senere helter var alltid lavmælte; spenningen smøg seg inn på leseren fra siden, nærmest umerkelig. Tematikken kunne iblant synes banal, men ikke når man så under overflaten og bak ordene. Her var ingen biljakter og ingen tekniske fremtidsduppeditter ble trukket opp av hatten når fare truet. le Carré ble kjent som «the thinking man’s Ian Fleming» (forfatteren av bøkene om James Bond).

John le Carré

Selv rekker jeg ikke som skribent skaperen av bøkene om Smiley og andre lavprofilerte stridsmenn i lysets kamp mot mørket ens til anklene, men jeg klarte ikke å holde meg fra å lage en «inn fra kulden»-lik tittel da høvet bød seg. Om ikke annet, så kan jeg love at også her vil tematikken – spenningen i den grad noen finnes – ligge bak overflatehistorien.

Det hadde seg slik at en av mine venner, en framifrå kirurg nyss 68 år fylte, bestemte seg for å gå av med alderspensjon våren 2014. Intet rart i dette, vil førstereaksjonen være, men la oss se litt nærmere på hva som skjedde eller ikke skjedde. Vi skal trekke trådene fra denne ytterst udramatiske historien om et avsluttet yrkesliv ut i retning av mer allmenn tenkning om hvordan det husholderes med kompetanseressursene i samfunnet.

Min venn var nemlig ikke bare framifrå i sitt arbeid, han var en av de aller, aller beste. Han var den man tilkalte «när det sket sig» som man sier på ikke helt stuerent svensk, når man for eksempel ikke fikk stoppet blødningen og stemningen ble trykket på operasjonssalen. Videre skal det tillegges at mannen fremdeles var ved full styrke både fysisk og psykisk, han gikk nattevakter som andre og yngre kolleger helt til det siste og kunne stå i time etter time «i såret.» Hvorfor sluttet han da?

Nei, det var ikke fordi han var trøtt av jobben. Kirurgi var og er hans yrkesmessige pasjon selv om han kan det meste annet også som han tar seg an, nevenyttig som han er. Etter avslutningen av yrkeskarrieren på Oslo universitetssykehus (OUS) har han arbeidet et par dager i uken på en privatklinikk, men de enkle tingene man der gjør gir ikke samme faglige utfordring som han har vært vant til, det blir litt smått og spedt. Hvorfor holdt han da ikke på til fylte 70 for ikke å si enda lenger?

Fordi arbeidsforholdene for de riktig dyktige fagfolkene er blitt som de er blitt, er svaret, fordi ledelsen ved OUS oppfører seg som den gjør. La meg søke å forklare, for jeg tror lærdommen fra saken strekker seg langt utenfor sykehusets mange og høye vegger.

Før var det innen min venns yrkeslaug viktig å kunne stille en god diagnose, vite når man skulle operere samt, ikke mindre utfordrende, når man ikke skulle gjøre det, og selvsagt være hag med hendene som operatør; slikt kjennetegnet de store kirurgene. Disse mistet heller ikke hodet når det gikk en kule varmt på den ene eller andre måten. Hva alt dette angikk var min venn som sagt blant de aller fremste.

Men moderne fagfolk skal også kunne «spille med på laget,» sier man nå. De skal le når dette forventes av dem og ta avstand fra ting når man skal ta avstand, nikke ettertenksomt og «følge opp» når HR-avdelingen fremmer sine nye initiativer, og samvittighetsfult svare på alle spørsmål når ledelsen vil ta rede på «verdiprofilen» eller noe annet hos sitt mannskap, kanskje foreta enda en SWOT-analyse. Fremfor alt skal man fylle ut alle skjemaene, vite når og hvordan man skal skrive og sende elektroniske rapporter om avvik – blant disse finnes hele spekteret representert både hva type og alvorsgrad angår; noen kan ha brukt en ikke brannsikret kaffekoker på kontoret eller en pasient kan være blitt intubert i feil rør – og man skal ikke minst ha strukturerte lønns- og utviklingssamtaler og jeg vet ikke hva med personalet. Som min kirurgvenns nærmeste sjef uttrykte det: Han var rett nok den beste operatøren, men han var ikke noe videre på å skrive skjemaer. Det er jo gjerne slik at når man har sendt inn mange nok avviksmeldinger og intet skjer, så minsker entusiasmen for virksomheten en smule, særlig hos dem som har bedre ting fore. De eldste og dyktigste, de med mest faglig pondus, er typisk de som sier stopp først.

Avviksregistrering er en viktig del av det moderne såkalte kvalitetsarbeidet ved OUS og, dessverre, også ved tilsvarende moderne arbeidsplasser. Ord som «avvik- og hendelsesregister,» «dokumenthåndtering,» «prosesskartlegging» og «flyttkart» går igjen. Jo flere tusen (jeg overdriver ikke) registrerte avvik man kan bokføre ved årets ende, desto mer fornøyd er man over at «man nå tar kvalitetsarbeidet på alvor.» At ordet misbrukes, at det man driver med har svært lite å gjøre med virkelig medisinsk eller annen kvalitet, men snarere er å betrakte som unyttig bokholderi i medisinens ytterste periferi, bekymrer ingen i ledelsen, ser det ut til. De av fagfolkene som tar til motmæle og påpeker at man legger fokus feil i arbeidet, sjaltes ut på et eller annet vis, for nå er det den nye tid som gjelder, og da er det ikke individuell ansvarlighet og reelle ferdigheter innen de ulike medisinske spesialitetene som verdsettes høyest.

Derfor var ledelsen slett ikke ille til mote over at min venn valgte å gå over i pensjon i tidligste laget, selv uten at noen markant konflikt hadde oppstått og skapt bølger på arbeidsplassen, og man gjorde ingen forsøk på å overtale ham til å bli noen år til. Med letthet kunne man ansette en nyutdannet spesialist i stedet, og på papiret er alle spesialister like. Dessuten ville garantert en ny og grønn medarbeider være lettere å ha med å gjøre når ulike «kvalitetsreformer» skulle gjennomføres; han eller hun ville ha mindre faglig og meningsmessig tyngde og ville neppe være gjenstridig. Slik sier man én ting innen sykehusledelsen mens man gjør noe annet hva gjelder å beholde de eldste, dyktigste og mest erfarne, for gudene skal vite at det prates høyt nok både innad og utad om betydningen av kvalitet og kompetanse. Realiteten er likevel noe ganske annet enn retorikken, på dette som på andre områder innen samfunnslivet.

Det er et annet og mer generelt aspekt ved saken som jeg også vil knytte noen kommentarer til før jeg gir meg, nemlig hvordan vi i alminnelighet tar hånd om den eldste delen av arbeidsstokken i Norge. Det snakkes med 17de mai-stemme høyt og lenge om hvor verdifulle samfunnsseniorene kan være, om at man må oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid. Men når det kommer til stykket, så vil man helst ikke foreta seg noe med pensjonsreglene som kan komme til å skape «uro i arbeidslivet.»

Det hele er egentlig så ulogisk at man må gni seg i øynene: Folk lever lenger og er friskere, men utnytte deres arbeidskraft de siste årene, det vil man ikke. Og dette til tross for at mange – som min venn kirurgen – kompetansemessig er på et høyere nivå enn de som skal forsøke å erstatte dem. I den grad det overhodet anføres noen begrunnelse, så snakkes det gjerne om at man kan få problemer med å skille mellom genuint nyttige arbeidstakere og dem som alt er blitt mer en belastning enn en ressurs på egen arbeidsplass mot slutten av livet, dersom avgangsreglene løses opp.

Ja vel, slike situasjoner kan man godt tenke seg vil oppstå, men hva forteller det egentlig om en ledelse dersom den må la sin vurdering av folks arbeidsevne og yrkesnytte styre av informasjon om fødselsåret? Iallfall at ledelsen ikke er seg sin oppgave voksen, vil jeg påstå, at de ikke evner eller våger å skjelne mellom nyttige og unyttige ansatte og derfor lar en enkel aldersalgoritme gjøre jobben isteden. Man blir ikke akkurat imponert av slikt.

Men først og fremst vitner den lille historien om kirurgen som fikk nok av ufaglig tøv og sluttet, om at man ikke lenger klarer å skille viktig fra uviktig rundt omkring på kompetanseintensive arbeidsplasser i Norge. Derfor er det så mange arbeidstakere på 60+ som sier at nok er nok, de gidder ikke å stå på lenger når man er så til den milde grad likegyldig overfor kompetansen de representerer. Jeg ser det blant mange av mine kolleger som er litt yngre enn kirurgen: De velger å ta ut sine «fuck you money» (unnskyld uttrykket, men det er så presist og dessuten utbredt i mine kretser at jeg syntes det fortjente å komme på trykk trass i innholdet av fyord), altså avtalefestet førtidspensjon, oftere og oftere. De synes ikke organisasjonen av det egentlige arbeidet er som den skal være lenger; for mye dilldall har tatt plassen til det som er meningsfylt.

Det er svært synd at det er blitt slik, og det er slett ikke alltid så at det er de beste som blir igjen lengst. Misnøyen med at faglig kompetanse nedvurderes til fordel for det som av erfarne, dyktige folk oppfattes som tøv, leder til uønskede konsekvenser. Man burde begynne å innse hva som er i ferd med å skje, men viljen ser dessverre ut til å mangle.

Les også

Prosessen og prosessene -
Ukritisk, taktfast marsj -
The Nobel art of… -
Tillit -
Riksrevisor svinger svøpen -
Å bygge pyramider -
Rasjonalitetens kirke -

Les også