De to herrene i siste del av overskriften har skrevet bøker, gode sådanne. Deres forfatterskap, inklusive likheter og forskjeller dem imellom, kommer vi straks til.

Første del av overskriften lyder mest som en mislykket fuskelapp med stikkord om sentrallyrikken. Havet og kjærligheten mangler, men av uklare grunner er i stedet kjemien lagt til. Det lyder underlig, kan hende, men har sin begrunnelse. Kjemien er nærmere knyttet opp mot både de to andre ordene og også mot de to forfatterne enn man umiddelbart skulle kunne gjette seg til. Det skal alt sammen bli klart etter hvert.

primolevi

Primo Levi (1919-1987) var en italiensk-jødisk forfatter, kjemiker og overlever av nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder (han tilbrakte 11 måneder i Auschwitz før han og andre overlevende ble reddet av Den røde armé) hvis forfatterskap jeg ble kjent med på 1980-tallet. Levi skrev bøker innen flere genrer, inklusive poesi som jeg aldri har lest, og etter hvert opplevde han tilstrekkelig med suksess til at han kunne livnære seg ved skrivingen. Det gikk imidlertid mange år før så skjedde.

Den unge KZ-overleveren kom etter noen måneders reise gjennom et ødelagt Europa, syk og på mange måter både fysisk og psykisk ødelagt, endelig tilbake til Italia høsten 1945. Han hadde vokst opp i Torino i en høyborgerlig jødisk-sekulær familie og hadde fått en god utdannelse, både allment og som kjemiker, men mest var det vel flaksen, kjemikompetansen (han fikk arbeide for I G Farben med produksjon av syntetisk gummi) og en venn som delte mat med ham i leiren, som gjorde at han så vidt berget livhanken under krigen. Straks etter hjemkomsten begynte han å skrive på boken Se questo è un uomo (Hvis dette er et menneske, samt Våpenstillstanden, begge oversatt av Tommy Watz og utgitt på Document forlag) der han fortalte om opplevelsene i dødens forgård. Tematikken gikk siden igjen i alle bøkene hans, mer eller mindre; det er ikke slikt man uten videre «skriver av seg.»

ANNONSE

Trass i fordelaktige omtale da krigserindringene kom ut i 1947, også fra en litterær tungvekter som Italo Calvino, tok det mange år før Levis forfatterskap ble noe så nær anerkjent, enn si før bøkene ble oversatt og også verden utenfor Italia ble oppmerksom på ham. Levi fortsatte dette til tross skriveslitet samtidig som han holdt liv i familien ved å arbeide som kjemiker. Blant annet resulterte strevet i Il sistema periodico, Det periodiske system, som utkom så sent som 1975.

Levi går her i et 20-talls kapitler gjennom sider ved sitt liv som han knytter opp mot ulike grunnstoffers egenskaper. Det er litterært framifrå gjort og boken ble da også for noen år siden kortlistet som en av historiens beste vitenskapsbøker; selvsagt da i betydningen at den fusjonerer kjemi og skjønnlitteratur på en måte som rører ved en dyp nerve hos både kjemikere og allment lesehungrige. Boken er både erindring og forståelse, personlig og distansert, jødisk og europeisk, kjærlig og trist. Den gav meg en varig leseopplevelse som jeg unner også andre.

Levis krigsopplevelser forlot ham aldri, de kom tvert imot igjen og igjen både i det han skrev og bak øynene om natten. Fra 60-tallet og fremover led han av depresjon; om del av posttraumatisk syndrom eller av annen genese vet selvsagt ingen. Det mentale nærværet av Shoah (jeg foretrekker denne betegnelsen på tilintetgjørelsen av jødene under krigen fremfor det vanligere Holocaust) ble uansett snarere mer enn mindre påtrengende i både det skrevne og levde livet ettersom tiden gikk. Bøkene «If Not Now, When?» fra 1984 (norsk: Besøkelsestid, Gyldendal) og I sommersi e i salvatiDe druknede og de reddede fra 1986 er eksempler på dette. Det han hadde opplevd, slapp aldri taket; annerledes kunne det ikke være, iallfall ikke for ham. Det uforklarlige i ondskapens møte med godhet forble en gåte selv om han maktet å nyttiggjøre seg erfaringen kunstnerisk.

Primo Levi døde våren 1987 av et fleretasjers fall inne i bygningen der han bodde. De fleste mente han hadde begått selvmord som følge av sin periodevise depresjon forbundet med krigsopplevelsene (Elie Wiesel sa det på følgende typiske måte: «Primo Levi døde for 40 år siden, i Auschwitz») og slik ble også dødsfallet rettslig klassifisert. Andre fant forklaringen usannsynlig og mente at den 67-årige mannen mest sannsynlig hadde falt i et anfall av svimmelhet, noe han en stund hadde klaget over og også søkt lege for. Ingen vet og ingen vil noen sinne få vite. Uansett gjelder det at Levi skrev seg inn i udødeligheten. Han ble en både etisk og estetisk gigant gjennom sitt forfatterskap.

oliver.sacks

Oliver Sacks ble født i London i 1933 og døde 30. august i år; det jeg her skriver er mine minneord over mannen. Utgangen var lenge forutsett slik han selv gav klart uttrykk for i en leseverdig prenekrolog publisert i New York Times for få måneder siden. Sacks var neurolog av yrke, men var mer kjent som forfatter av underlige historier om pasienter med sære sykdommer. Jeg har kjent til hans forfatterskap i over 40 år nå, og sjelden eller aldri har medisinsk-litterære skriverier beredt meg større glede.

Mest berømt er boken «Awakenings» fra 1973 der Sacks beskrev hvordan pasienter med encephalitis lethargica, en kronisk og invalidiserende hjernebetennelse med uttalt parkinsonisme som opptrådte hyppig i etterforløpet etter spanskesyken, den pandemiske influensasykdommen fra årene etter første verdenskrig, ble vekket opp av koma ved hjelp av den nye medisinen l-Dopa som ble introdusert rundt 1960. Har du ligget bevisstløs i 40 år før du kommer til sans og samling igjen, så innebærer slikt konsekvenser på mer enn én måte, også av eksistensiell art, og ganske særlig siden virkningen av medisinen viste seg å avta etter noen måneder slik at pasientene langsomt gled tilbake inn i søvnen igjen. At boken i 1990 ble gjort til film med Robert De Niro som pasient og Robin Williams som lege (bevares for en utstråling den mannen hadde i empatiske roller!), gjorde historien kjent også langt utenfor medisinsk-litterære kretser.

Blant Sacks’ mange øvrige og senere bøker er kanskje «The Man Who Mistook his Wife for a Hat» (om visuell agnosi, altså manglende gjenkjenningsevne) den mest kjente. Igjen er det grenseflaten mellom menneskets hjerne, ånd og sjel som gjøres til tema med utgangspunkt i en neurologisk sykdom; det er i det hele tatt ingen ende på de kloke innsiktene den gode dr Sacks kunne kalle frem ved å se pasienters underlige symptomer og tegn i lys av kulturhistorisk og allmennmenneskelig kunnskap og forståelse. Slik blir de kliniske anekdotene til flott lesning som alle kan bli litt klokere av, ikke bare de som måtte ha en medisinsk bakgrunn.

La meg av nasjonalpatriotiske grunner dessuten nevne «A Leg to Stand On» fra 1984; mest fordi dette er Sacks’ eneste bok med Norges-tilknytning, men også litt fordi tematikken er typisk. Ute i øde norsk natur fant den ferierende dr Sacks seg forfulgt av en olm okse, intet mindre, og flukten resulterte i et stygt benbrudd. Selve bruddskaden ble tatt godt hånd om og helte til som vanlig er, men det varte og rakk før følelsen for den skadde ekstremiteten ble den samme igjen. Pasienten hadde ikke vært den han var om han ikke hadde utviklet erfaringen til en refleksjon omkring den kroppslige selv-følelsen, det fantastiske i at vi vet presis hvor nesetippen er når vi setter fingeren mot den selv med lukkede øyne, hvor lange og spente musklene er, retningen og bøyningen i leddene og alt det andre som inngår i såkalt propriosepsjon.

Det finnes de som har reagert på Sacks’ blanding av medisinske anekdoter, glitrende språk og flyhendt assosiering til andre virkelighetsområder med en blanding av misunnelse (slik er det i alle fall jeg oppfatter det) og kritikk. Den gode doktor var ikke vitenskapelig nok, ble det sagt, noen mente til og med at han misbrukte sin posisjon som behandlende lege og neurologiprofessor for egen litterære vinnings skyld. Kritikken er vittig sammenfattet i formuleringen: «[He is] the man who mistook his patients for a literary career.» Sparket er språklig vellykket, ingen tvil om saken, men substansen i klagen ser jeg ikke. Ikke all vitenskapelig innsikt behøver å kles i statistisk form for å øke kollegers eller godtfolks forståelse, langt derifra, og Sacks’ «take on the matter» har invitert både leg og lærd inn i medisinsk og neurobiologisk tenkemåte på et vis som er langt på vei unikt. At mannen hadde enestående formidlingsmessig og endog litterær suksess, kan det ikke være rett å bruke mot ham.

Hva er berøringsflaten mellom Levi og Sacks? En ting er at begge var jøder om enn sekulære sådanne; de representerte et aspekt eller en kvalitet ved europeisk kultur som var sterkere før enn nå, og som har vært av uvurderlig betydning for fremveksten både av det moderne samfunn og selve vår måte å tenke på. Tilsvarende gjelder at begge forfatterne tilhørte den av mange høylydt forbannede kategorien av «white, middle-aged men»; få grupperinger er mer hatet og æreskjelt i visse postmoderne kretser, men factum est at ingen har bidratt mer verdifullt til felleskulturen. Ønsket om å gjøre andre mindre kan bryte gjennom via de underligste kanaler innen alle intellektuelle sysler, ikke minst i vurderingen av forfatterskap. De to var dessuten genremessig nyskapende. Å ha bidratt til å brøyte ny mark virker ingenlunde dempende på misunnelse som måtte foreligge.

En lite påaktet likhet mellom Levi og Sacks var begges dype interesse for kjemi. Levi var profesjonell innen faget som nevnt ovenfor, men også hos neurologen fantes en livslang tilsvarende kjærlighet. I boken «Uncle Tungsten: Memories of a Chemical Childhood» forteller han om sin onkel som hadde den fikse idé at wolfram var fremtidens vidunderstoff, og som hadde en fabrikk i London der lyspærer med glødetråd av nettopp dette materialet ble laget. Fascinasjonen for det kjemiske varte ved hele livet, også etter at Sacks for lengst var blitt en verdensberømt neurolog og forfatter. Til sin 80-årsdag fikk han av vennene en liten flaske med kvikksølv, et grunnstoff hvis atomnummer er 80.

Berettiget eller ikke liker jeg å tenke på Levis og Sacks’ reflekterende forfatterskap også i lys av det jeg forstår som hovedforskjellen på fysikk og kjemi, i alle fall slik den kommer til uttrykk på det aller minste naturnivået: Fysikerne bruker makt og slår i stykker molekyler og atomer, mens kjemikerne overtaler de minste bestanddelene til å rekombinere på nye og interessante måter. Det er med andre ord litt ju jitsu-preg over kjemien, man når målet ad «den myke vei.»

God litteratur om viktige ting, som Levi og Sacks var eksponenter for, dirker opp låser i stedet for å slå inn dører. Den viser på sammenhenger som man ikke kjente fra før, som man ikke tenkte på eller forstod. Det de skrev, er ikke foreldet og vil heller ikke bli det hverken hva form eller innhold angår. Leser du dem, vil det gjøre deg litt klokere både hva gjelder livet og døden, og kanskje innimellom også om kjemiske sammenhenger. Bedre anbefaling av forfatterskap kan jeg ikke gi.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629