nobel

Det er boksing som, berettiget eller ikke, fra gammelt av er blitt kalt «the noble art of self-defence.» Det er imidlertid en annen type «defensive activity» jeg hinter til i overskriften, den som har med moderne krigskunst å gjøre. De som fulgte med på NRKs spenningsserie «Nobel – fred for enhver pris» under høsten, skjønner forhåpentlig hvor det bærer: Jeg vil si noen ord om serien – det blir mye ros – for med dette som utgangspunkt å berøre noen indirekte sammenligninger mellom stridsmenn, politikere og høyt oppsatte ledere i ikke-statlige frivillige organisasjoner (NGOer) med et internasjonalt og humanistisk siktemål. Alle tre har som mål å tjene nasjonens, i vårt tilfelle Norges, interesser, i alle fall gjelder dette de to førstnevnte, og alle er de ment å hjelpe andre mennesker mer enn de hjelper seg selv. Det kommer til å bli mindre ros i siste del av kommentaren, kan jeg love dere.

For to år siden spurte jeg hvorfor det ikke ble laget noen moderne norske krigsfilmer, men i høst ble tørken omsider brutt i og med NRKs visning av «Nobel – fred for enhver pris.» Navnet har kanskje litt å gjøre med assosiasjonen vist til ovenfor, jeg kan ikke utelukke det, men først og fremst er det vår rolle som forvalter av «Nobels fredspris» man spiller på. Dette vårt hedersoppdrag er jo som en institusjonell markering eller godkjentstempling av Norge som fredsnasjon å regne – jeg fristes til å bruke ordet fredsfyrste, men dét ville kanskje være i overkant stygt – et selvskrytpoeng som kanskje bare overgås av «Norge som humanitær stormakt» i offisiell retorikk når våre politikere riktig skal briske seg. Seriens hovedtematikk var hvordan dette skrytebildet av eiegode, fredselskende og -skapende Norge lar seg forene med vår samtidige rolle som de facto krigende stat i mange av verdens uroområder under de siste tiårene, for «Nobels» vedkommende i Afghanistan.

«Nobel – fred for enhver pris» forteller om opplevelsene til en gruppe operatører i Forsvarets spesialkommando (FSK) i Afghanistan så vel som etter hjemkomsten til Norge. Innholdet, inklusive en gjennomgang av autentisiteten fra militær synsvinkel, ble fortløpende og fortreffelig oppsummert i ukentlige kommentarer i Dagbladet; ære være dem for flott arbeid denne gang (her er omtalen av finalen; tilsvarende for også de øvrige episodene finnes lett ved å søke på nettet). Livstruende ytre spenning, indre mellommenneskelig spenning og rivning mellom ulike norske statlige og andre interessenter i utviklingen av det fjerne asiatiske fjellandet blandes til en særdeles vellykket miks som holder seernes interesse og beundring i fast grep gjennom samtlige sju episoder. Jeg er ingen terningtriller, men dette var flotte saker; de få blemmene som fantes, var så små og ubetydelige at de skal få forbli unevnt. Se serien på NRKs arkiv om du kan, enten som ren spenning/thriller/krigsfilm, eller også som en kommentar til noen uforløste konflikter i norsk selvforståelse.

ANNONSE

Før vi kommer inn på sistnevnte, vil jeg si litt om mellommenneskelige forhold som beskrives. Tonen og fellesskapet mellom soldatene er tatt på kornet. De er våpenbrødre, de gjør alt for hverandre og stoler på hverandre, ikke minst når selve livet balanserer på knivseggen. Stressmestring kan innebære så mangt. Spesialsoldater velges ut først og fremt på grunnlag av denne evnen som så dyrkes ytterligere gjennom år med trening og erfaring. De gjør oftere rett enn galt når det går en kule varmt, enn det andre makter, enten striden foregår mellom fjerne fjell eller på hjemmefronten.

Påpekningen er triviell, men likevel: Også topptrente soldater er mennesker med vanlige menneskelige behov for anerkjennelse og kjærlighet fra sine nærmeste. Blant flere framifrå scener fra serien vil jeg nevnte én: Hovedpersonen, løytnant Erling Riiser i Aksel Hennies fortreffelige tolkning, holder på å lage middag på kjøkkenet sammen med sin far og ti år gamle sønn. Tre generasjoner menn med naturgitt nære relasjoner snakker sammen om frykt, kjærlighet og (manglende) evne til å dele de viktigste tingene i livet med hverandre. De to eldste har litt av hvert å stri med, hver på sin kant, og har fått både den ene og den andre bulken i panseret, mens den unge ennå preges av barnets uskyld. Jeg tror ikke jeg var den eneste mannlige seeren som kjente meg igjen. Beskrivelsen er så langt fra sentimental eller klissete som den kan komme, som den også er det i de to mann-kvinne relasjonene som beskrives i serien; man er personlig, ikke dyneløftende privat. Det er helt enkelt forbasket godt laget.

Fortellingen har inkorporert i seg minst en og en halv, kanskje to, episoder som bygger direkte på reelle konflikter opplevd mellom norske Afghanistan-soldater og en sviktende norsk hjemmefront. Dette gjør serien nesten plagsomt aktuell for enhver som er bekymret over den manglende politiske forståelsen for hva man faktisk ber stridsmenn gjøre når de sendes mot taliban eller andre hensynsløse motstandere.

Den første og tydeligste bygges i serien rundt en til patruljen tvangstilknyttet VG-journalist som ikke akkurat får noen entusiastisk velkomst av soldatene, men som de høyere opp i systemet har sagt skal få komme nært operatørenes virke på slagmarken. Etter en trefning som veldig lett hadde kunnet gå riktig ille for de norske soldatene og ham de skulle beskytte, slenger en av dem, såret og i adrenalinrus, ut en sleivreplikk om at «nå gjorde det godt å drepe!». Journalisten tusker til seg hjelmfilmopptaket som bevitner hendelsen, og lager en kjempesak hjemme om «dårlige holdninger» hos norske stridsmenn. Forsvarsministeren faller umiddelbart de militære i ryggen og kommer med skrivebordsfjas om etikk og «manglende samsvar med våre norske verdier;» kort sagt en nesten tro kopi av forsvarminister Faremos skammelige opptreden i Valhall-saken fra 2010 da for øvrig også forsvarets øverste ledelse sviktet mennene de hadde sendt i krigen. Det er vidunderlig å se filmskaperne kle av de ryggesløse politikerne, inklusive offiserene som var blitt politikere i kraft av sin forfremmelse, og lar dem få sine pass ettertrykkelig påskrevet. Serien tar åpenbart stilling for soldatene og folket mot de unnfallende; det varmer. Når ansvarlige sjefer ikke støtter sine egne menn som står i striden på Norges vegne, er det bare ekkelt.

Den neste episoden som inneholder elementer av noe som faktisk skjedde for bare få år siden, er preget av maktstrid mellom Utenriksdepartementet, som vil ha minimal synlig sikkerhet slik at myke norske verdier kan markedsføres i møtet med afghanske krigsherrer, og Forsvaret som påpeker at i Afghanistan pågår faktisk glødende krig, og da må FSK sørge for de norske diplomatenes sikkerhet; det nytter ikke å late som om alle er venner og vil hverandre vel. De førstnevnte tvinger sitt opplegg igjennom, men fienden lurer seg inn forkledd som politifolk og et bombeattentat skjer, altså et angrep med likhetspunkter med det som skjedde mot Kabul Serena Hotel i 2008. Jonas Gahr Støre, som da var norsk utenriksminister, berget livet dengang mens seriens utenriksminister og et par titalls andre stryker med i en forrykende filmet siste episode der særlig stillheten etter smellet fremstår med en realisme som gjør skam på mange tilsvarende scener i Hollywood-filmer.

Revirkampen mellom det sivile norske samfunn og dets maktapparat, politiet, på den ene siden og Forsvaret på den andre er uløst i Norge selv om alle er enig om hovedprinsippet: De politiske makthaverne bestemmer. Sivilistene vil i bunn og grunn vite minst mulig av de militære som minner alle «gode» mennesker om at det iblant er nødvendig å bruke dødelig makt mot en gitt fiende, men gad vite om man ikke raskt ville se FSK eller deres mindre topptrente kolleger rake kastanjer ut av ilden dersom det virkelig smalt på ugrei måte, enten det nå hadde vært i Nordsjøen eller til lands. Vi husker alle de facto handlingslammelsen 22. juli 2011 da kun én enslig attentatmann slo til mot staten og sivilsamfunnet samme ettermiddag. Politiets respons var grovt utilstrekkelig, det kan man ikke snakke seg vekk fra. Planleggingen for fremtiden later til å regne med at en ny situasjon ville bli tatt hånd om vesentlig mer effektivt, men gudene vet hvor realistisk denne formodningen er.

En rød tråd går gjennom de sju episodene: konflikten internt mellom intrigerende politikere og dessuten mellom det offisielle politiske Norge og de ulike NGOene og viften av velmenende «gode» mennesker med ulike økonomisk-humanistiske agendaer. For disse er stridsmennene i FSK egentlig et hår i suppen fordi de viser en annen side ved fredsnasjonen Norge enn den man ønsker skal skinne, men samtidig vil man gjerne bruke FSK til egenbeskyttelse hver gang det spisser seg til. Altså: Hjelp og beskytt oss, men ikke på en måte som forstyrrer glansbildet.

Denne uærligheten overfor virkeligheten kler filmskaperne av på en skånselsløs måte. Heltene er soldatene mens de øvrige samfunnsaktørene stort sett er tegnet grå til direkte skitne. Ikke minst får den sensasjonshungrige pressen (Rolf Kristian Larsen er framifrå i rollen som journalist Rasch!) så hatten passer. Jeg gledet meg stort over tydeligheten som jeg innbiller meg er ny, i alle fall uvant, i moderne norsk sammenheng.

«Support our troops»-tenkning er ikke grunnfestet i Norge, hverken når det gjelder de som har kjempet for landet, veteranene, de som gjør det i dag, eller de som forberedes på et eller annet nivå til slik tjeneste i fremtiden. Likegyldigheten svekker norsk samhold og kampevne. At dyktige filmskapere nå lager troverdige fortellinger som trekker frem samfunnets dobbeltmoral hva gjelder militær maktbruk i internasjonale operasjoner, er viktig for å korrigere det nasjonale selvbildet.

Etter å ha sett Nobel-serien satt nok Ola og Kari Nordmann igjen med følelsen av at våre soldater er mer å stole på enn våre internasjonalt travle politikere enten disse er ikledd offisiell statlig kappe eller ikke. Synd bare at det er så få av de første og så mange av de sistnevnte. Også dette misforholdet kan man vel nære håp om vil korrigeres med tiden.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629