Kommentar

Under ti søndagskvelder i høst så jeg på TV2s storsatsning «Okkupert.» Det finnes mye å si om serien fra ulike synsvinkler, både godt og dårlig. Nedenstående er langt fra ment å være noen vanlig filmanmeldelse, snarere er det en del tanker og assosiasjoner som dukket opp under TV-tittingen og etterpå. Jeg mistenker nemlig at «Okkupert» formidler noe viktig om tendenser innen dagens norske samfunn, om gryende endringer i hvordan nordmenn ser på seg selv og tilværelsen, hva vi oppfatter som avgjørende og mindre betydningsfullt.

La meg først si noe om bruken av ordet «besatt» i tittelen ovenfor. Danskene kaller sin femårsperiode med okkupasjon under andre verdenskrig for «besættelsen,» og jeg valgte en norsk variant av samme her. «Besatt» er ment å gi videre og litt annerledes assosiasjoner enn det av serieskaperne foretrukne «okkupert» i samsvar med det jeg mener var episodenes og fortellingens indre logikk. Dernest vil jeg gjerne berøre og avferde et par serieelementer som tilsynelatende var svært viktige og ble gitt bred plass i medieomtalen, men som i min tolkning ikke er for mer enn overfladiske mønepanner å regne langs handlingsløypa.

okkupert2-1038x576

Det ene er at det var Russland som okkuperte oss i spenningsserien, i alle fall delvis eller nesten. At virkelighetens russere finner dette utidig og sårende som underholdningspremiss, kan jeg forstå, men bare delvis: Faktum er at poenget egentlig var direkte ubetydelig, nærmest som et påskudd å regne. «Noen utenfra» tok makten over våre beslutninger og vår selvråderett, og da valgte serieskaperne å la flasketuten peke mot vårt største naboland i øst, en stat som beviselig besitter militær kapasitet til å gjøre slikt, for derved å hindre at plottet ble unødig abstrakt. Noe tilsvarende gjelder rollen til Sverige og resten av EU som i betydelig grad står på Russlands side i konflikten slik fortellingen utvikler seg; heller ikke de skal ta det så tungt at de ble til «bad guys» i serien. Min tolkning er at det ikke spiller stor rolle hvem angriperne var. Dette understøttes av at Norges motstandere slett ikke fremstilles som spesielt usympatiske, hverken på enkeltmenneskenivå eller som statens fiender. De er omtrent som oss, og det samme gjelder vår tidligere alliansepartner USA som også er seg selv nærmest i den geopolitiske konflikten serien beskriver.

Heller ikke skal miljøbevegelsen føle seg fornærmet over at det er de som sitter ved roret når trykket utenfra blir så stort at den norske statsledelsen imploderer i maktløshet. Også dette er i bunn og grunn en detalj uten særlig betydning, bare en del av den ytre rammen som er nødvendig for at det virkelige dramaet skal kunne spilles ut i en så noenlunde troverdig fortelling.

Skjønt troverdig og troverdig vil mange si, naturligvis er det ikke så å forstå at man ikke kan finne mye å hakke på i denne som i andre spenningsfortellinger om man først leter etter kritikkverdige momenter på grensen mellom det sannsynlige og usannsynlige. Det er åpenbart at serien ikke er ment som kontrafaktisk fremtidshistorie, ikke slik jeg oppfatter den, og dette gjør det også lettere å se gjennom fingrene med en del prosedyremessige underligheter omkring både det ene og det annet (en livvakt henger ikke på halen av VIP-følget når statsministeren nærmer seg et helikopter, for eksempel). Men igjen: pytt pytt, dette gjør lite eller ingenting tatt i betraktning de viktige tingene som er spenningsseriens egentlige innhold.

Hvordan forholder nordmenn seg til at noen utenfra overtar makt og myndighet her i landet under trusler – stundom bare antydete, etter hvert mer tydelige – om vold om disse noen ikke får viljen sin? Dersom man ikke vil bøye seg for presset, hvor mye smerte og død er man villig til å akseptere på egen og fiendens side for å vinne frem? Dette spørsmålet er spesielt presserende gitt dagens norske tidsånd med de facto pasifisme som dominerende livssyn og der forhandlinger, dialog, er den foretrukne metode for å løse enhver uoverenstemmelse. I forlengelsen: Dersom det i tillegg skulle vise seg at sjansene for å lykkes med motstanden mot en overmektig fiende ikke er til stede eller bare er meget små, finnes det da likevel vilje til å kjempe en håpløs kamp, til å ofre egne liv for å markere på sterkest mulige måte at man ikke frivillig lar seg tvinge inn i ufrihet? Er slik motstand berettiget, er den etisk riktig?

Spesielt to av rollene illustrerer dilemmaene det politisk-byråkratiske Norge plutselig befant seg i etter Russlands resolutte maktinngripen i det vi trodde var våre interne beslutningsprosesser: statsminister Berg og PST-sjef Arnesen. Disse spilles av henholdsvis Henrik Mestad og Ragnhild Gudbrandsen som begge leverer kraftfulle skuespillerprestasjoner.

Statsministeren gjennomfører en betydelig erkjennelsesreise i løpet av serien. I begynnelsen er han en gjennompolitisert manipulator, en som behersker falskspillet i maktens korridorer bedre enn kollegene i øvre lag av samfunnspyramiden, trass i et idealistisk utgangspunkt i og med det såkalte miljøengasjementet. Når trykket og kravene utenfra brått og uventet gjøres gjeldende, manøvrerer han med solide åretak for å beholde styringen så langt råd er; om utelukkende for Norges skyld synes i beste fall uklart selv om mannen selv bedyrer utelukkende å ha slike hensyn i tankene. Maktspillet vis-a-vis de øvrige aktørene innen partitoppen pågår i alle fall ufortrødent mens staten Norge berøves mer og mer av sin bestemmelsesrett over eget territorium og egen politikk. Man dolker hverandre i ryggen like frikostig etter at krisen inntrådte som man gjorde før, mens den politiske seilasen ennå foregikk i smult farvann. Det er intet vakkert bilde som brettes ut, men serieskapernes hensikt er åpenbart å skape avsmak hos seerne, noe de til fulle lykkes med.

Til slutt får likevel også den medgjørlige statsministeren nok – «die Schnauze voll» som det treffende uttrykkes på et oss nærtstående språk – og i en blanding av egen nyfunnen vilje og utenfra påtvunget handlekraft åpnes det til og med for at han kan innrømmes en formell rolle i motstanden mot den russiske maktovertagelsen. Seeren etterlates i en tilstand av forventning om en mulig oppfølger til serien når lederen for den norske motstanden hilser statsministeren velkommen til sin hemmelige base med ordene: «Er du klar til å kjempe for Norges frihet?»

Også PST-sjefen gjennomgikk en rask realitetsprøvning av sine oppfatninger. Friksjonen mot den forbiflytende virkeligheten endrer henne fra lydig sikkerhetsbyråkrat til en som fatter selvstendige beslutninger basert på hva som er mer og mindre viktig i liv og død. Etter en stund innser hun at de eksisterende sikkerhetsorganene ikke handler i samsvar med det overordnede kallet alle nordmenn må lyde. Dette tar hun konsekvensen av. Som best hun kan gitt den offentlige så vel som personlige nødssituasjon hun befinner seg i, begynner hun å agere slik hun mener er til Norges beste. Ikke alle rundt henne, ikke en gang mange av dem, gjør det samme.

Fra en ytterst sped og famlende begynnelse vokser likevel litt etter litt motstanden mot maktovertagelsen utenfra, og det er i beskrivelsen av dette jeg finner seriens hovedpoeng. Vanlige nordmenn både i og uten uniform vil ikke være med lenger, men begynner å gjøre motstand. Krefter i Forsvaret står sentralt i prosessen, men også andre yder sin skjerv etter evne. Som for de øvrige elementene i fortellingen gjelder også her at man kan ha innvendinger mot fremstillingen – slett ikke alt er like troverdig – men igjen: Spennende er det, og til dels tankevekkende.

Viktig er at man ikke fremstiller den norske undergrunnsmotstanden som etisk udiskutabel, spesielt ikke i metodevalget. Man dreper uskyldige, også gisler, i en motstandskamp som slett ikke alltid ligger innenfor rammene satt i krigers og konflikters skrevne lover. Når kampen blir hard nok og nøden stor nok, gripes det til midler som ikke hjemles i noen rettsbok, kanskje ikke engang innen nødretten. Serien tar ikke avstand fra disse sidene ved motstandskampen som den heller ikke åpent billiger dem.

I dette ligger etter min mening det store spørsmålet, det som gir serien verdi ut over det lettbent underholdende: Ville nordmenn gripe til våpen mot dem som tok friheten fra oss dersom så ble nødvendig? Hvem vil yte motstand og hvordan? Hvilke lover ville vi respektere, hvilke «rules of engagement» slik man uttrykker det i moderne politisk-militært språk, ville gjelde om det verste skjedde?

Mitt håp er jo at vi, nordmennene, ville forsvare oss på alle de måter som mulig var dersom en lignende situasjon skulle oppstå, la ingen tvil herske om hovedkonklusjonen. Dette gjelder også om man ikke skulle nære tro på at motstand med våpen i hånd nyttet; noen ganger er selv fåfengt kamp av verdi og kan vise seg å være alt annet enn nettopp fåfengt i et lengre perspektiv enn det vi klarer å overblikke mens striden pågår. Sånn sett er det eneste vi i moderne tid har å sammenligne med her til lands, det våre forfedre stod overfor våren 1940. Det var rett å kjempe for Norges og nordmennenes frihet da, og det vil være rett å gjøre samme i enhver noenlunde tilsvarende situasjon også i fremtiden, uansett hvor ille politikerene måtte ha oppført seg i forkant av konflikten og mens den utvikles, uansett hvordan de måtte ha misskjøtt sitt samfunnsoppdrag og lagt landet åpent for enn den ene, enn den andre trusselen. Den voksende motstanden som «Okkupert» forteller om, og som kommer på tross av all samarbeidsviljen de ledende politikerne legger for dagen, tolker jeg som at serieskaperne også sympatiserer med dette prinsippet. Frihet er alltid verdt å kjempe for.

Men man skal vokte seg vel for å være naiv hva gjelder hvordan en slik kamp ville kunne bli. Etter en stund er alle silkehansker tatt av i motstanden «Okkupert» beskriver. Råskapen eskalerer og man bryr seg mindre om hvor mange av «dem» som drepes og heller ikke hvordan; krigsforbrytelser blir begått slik det har skjedd i alle kriger. Man er besatt, hvilket er betydelig mer enn bare okkupert. «De andre» har angrepet og man forsvarer seg med alle de midler man har. Lovene som ble laget i fredstid og er studier i humanistisk-legalistisk balansekunst, blir gradvis skjøvet til side ettersom motstandsmennene eller soldatene kommer ned mot det eksistensielle grunnfjellet. Det var slik under andre verdenskrig, det har vært slik under alle kriger siden og det vil bli slik også under fremtidige konflikter og kriger der tilstrekkelig viktige interesser ligger i vektskålen. Også nordmenn vil meget raskt – noen vil si skremmende raskt – lære seg at slik er realitetene. Nød lærer nakne kvinner og menn langt mer enn bare å spinne. Det tynne humanismeferniss som kler livet i dagens fredelige Norge, ville fort bli slitt vekk.

Jeg har tidligere stilt spørsmålet hvorfor man i vårt land ikke lager moderne krigsfilmer, om det skyldes den politisk-pasifistiske grunnholdningen («skal det kriges, så med kirurgisk presisjon og helst uten falne, i hvert fall ikke på vår side») som gjennomsyrer samfunnet og hindrer oss å se den voldelige delen av kampen for tilværelsen i hvitøyet. «Okkupert» er et skritt i retning av å erkjenne at også denne typen streven for «norske verdier» – væpnet motstand eller krig – kan bli nødvendig. I så måte hilser jeg serien velkommen.

Det er en gammel krigersannhet at planer er verdiløse mens trening og planlegging er viktig. En del av forberedelsene til en mulig konflikt består i å tenke gjennom på samfunns- og individnivå hva man kunne være villig til dersom ufred og ufrihet skulle ramme oss.

Vellaget fiksjon er et viktig hjelpemiddel for å fremkalle denne type refleksjon ikke bare hos oss tilhørende de uvaskede masser, men sannelig også hos dem som sitter med samfunnsmakten. Ved slik å leke med både historien og fremtiden tar man også dagen i dag med det alvor en brytningstid fortjener.

Les også

Skal Norge bekjempe islamisme? -
The Nobel art of… -
Nasjon og forsvar -
Tungtvannsfaksjonen -
Senterpartiets fremgang -
Kyrkja og islamismen -