Neida, det er ikke et eksempel på dyslektisk norsk du leste ovenfor. Tungtvann er i vår valgte sammenheng stoffet som ble produsert på Vemork-fabrikken i Rjukan før og under krigen, på «Vannstoffen,» mens siste del av ordet har med sabotasjeaksjonene mot tungtvannsfabrikken og -lagrene å gjøre. Det var flere delaksjoner med eksotiske navn som «Freshman,» «Grouse» og «Gunnerside,» og vi er under de siste ukene på nytt blitt minnet om hendelsene gjennom NRKs 6-episoders storsatsning, «Kampen om tungtvannet.»

Hvorfor da -faksjonen? Jo, fordi det ikke er et dokumentarprogram vi har sett, men et drama bygget rundt en faktisk kjerne, eller med andre ord en fusjon av fiksjon, fakta og aksjon til det språklige kinderegget i tittelen. Meningene har vært ulike om i hvilken grad man skal kunne tillate seg en slik «frisering» av historien. Serien har uansett blitt en seermessig kjempesuksess. Jeg ønsker å si noe om historieformidling etter faksjonsprinsippet. Dessuten vil jeg prøve å trekke frem noen spesifikke poenger typiske for aksjoner som den mot Vemork-anlegget, og endelig vil jeg reflektere over hvordan vi i dag forholder oss til denne delen av vår krigshistorie.

Produsentene av fortellinger som skal selges, er avhengige av at publikum liker fortellingen nok til å kjøpe boken eller filmen eller billettene. Dette er enkel økonomisk logikk. Typisk «sprites fortellingen opp» på måter som man mener gjør den mer lese- og severdig. Hvordan forholde seg til slikt?

Helt avslappet, skulle jeg si. Vi som er ustoppelig historieinteresserte, og som uten frykt eller beven gir oss på tykke bøker med fotnoter om hendelser andre finner mindre interessante, får bare finne oss i at for konsumenten billige ting (som en bok, en film eller en TV-serie) må kjøpes/likes av mange for at prosjektet skal være lønnsomt og dermed gjennomførbart. Rett nok er NRK statsfinansiert og følgelig kan man derfra akseptere, endog regne med, en del ulønnsomme programmer laget av dem selv eller innkjøpt fra prinsipielt uavhengige filmselskaper, men i prinsippet finner jeg intet galt eller støtende i at også en rikskringkaster må skjele til popularitets- og lønnsomhetsperspektivet.

Men lett oppspriting er ikke det samme som fullstendig fortegning av innhold. Sagt på en annen måte: Man får ikke vri gjengivelsen av hendelsesforløpet fra sannferdig til løgnaktig i viktige stykker, og det er hva dette angår at hver enkelt film, bok eller program må vurderes individuelt for å konstatere om man traff rett eller ikke. Ikke minst blant fortellingene om tungsvannsaksjonene – det var flere av dem – har man eksempler på både det ene og det andre; noen har lykkes mens andre er blitt tilnærmet ren fiksjon.

Klingenberg_kino_Kampen_om_tungtvannet

Kong Haakon VII gratulerer veteranene fra sabotasjeaksjonen under premieren på filmen på Klingenberg kino5. februar 1948.
Fra venstre: Joachim Rønneberg, Jens Anton Poulsson håndhilser på kongen ogKasper Idland.Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum/DigitaltMuseum

Den første filmen om tungtvannssabotasjen var fransk-norsk og kom i 1948. Flere av rollene ble spilt av deltagerne selv mens andre – som Gunnerside-leder Rønneberg – ikke var med; slikt gir rom for ettertanke. Filmen er vel verdt halvannen time foran pc-en. Selvsagt er den heroiserende og typisk for sin tid, men historien bak var av det heltemodige slaget og det er absolutt intet galt i at også slike sider ved virkeligheten videreformidles; ikke alt i livet er grått, heller ikke under krig. Fremstillingen var ikke løgnaktig selv om man tok seg sine fortellermessige friheter både her og der.

film.heroes-of-telemark-poster

Tilsvarende ros er mer enn man kan gi til amerikanske «Heroes of Telemark» fra 1967. Alt fra første scene der tyske kjøretøyer angripes med rullende kampestein aner man hva det legges opp til; tapre innfødte (altså nordmenn) tar med mot og taktisk kløkt seg an skurkene, det hele i vakker telemarksnatur. Her skal ingen være i tvil om hvem som er helt, og hvem som ikke er det. Spesielt ille er filmscenen om Tinnsjø-aksjonen der de norske kommandosoldatene sørger for å få uskyldige sivile vekk fra fergen «Hydro» før den og lasten med tungtvannslut sprenges i luften; i virkeligheten strøk 18 mennesker med i denne delen av tungtvannskampen, 14 nordmenn og 4 tyskere. «Collateral damage» leder til betydelig sjelekval, i dag som dengang, men aksepteres av alle sider under krig, ganske særlig når oppdraget er så viktig som tilfellet var med tungtvannsaksjonene. Aspektet er for viktig til å forfalskes. «Heroes of Telemark» er et typisk Hollywoood-eventyr og som sådant historisk uetterrettelig og en dårlig kilde til kunnskap.

I den nye filmen som nettopp er vist på NRK, har jeg derimot ikke oppdaget blemmer som fortjener å betegnes som løgnaktigheter. La gå at man ikke hadde noen direktør Henriksen, og at det slett ikke er sikkert, kanskje bent frem tvilsomt, om professor Tronstad innledet noen amorøs affære med den kvinnelige engelske «føringsoffiseren» – en offiser som for øvrig ikke fantes – men «so what»? Man har fra filmskaperhold tatt seg noen friheter og samlet ulike vanskelige vurderinger i én sivil maktperson, den fiktive direktøren, og bruker så ham til å få frem det tvisynte i det pragmatiske samarbeidets ideologi og praksis mens landet utenfor direktørboligen slites av først krig, så okkupasjon: slikt får være tillatt når det bare innrømmes, hvilket gjøres. Og den vakre captain Smith som drysser kvinnelig ynde over både treningen til gutta i Norwegian Independent Company No 1 (Linge-kompaniet, internt populært kalt «Norisen») og operasjonsplanleggingen; igjen står vi overfor en kunstnerisk frihet vel innenfor det akseptable. At det etter mitt syn er helt unødvendige avvik fra det autentiske man her tillater seg, er noe annet. Filmskaperne har andre vurderinger av markedsmessig nødvendighet enn det jeg har; slik er det bare. Den som så ønsker, kan finne frem til faktiske snarere enn faksjonelle sannheter ved enkle nettsøk eller man kan lese en av mange bøker om temaet, ikke minst den nylig utkomne og absolutt anbefalingsverdige «Tungtvannsaksjonen» av Asgeir Ueland.

Et strategisk spørsmål er hvordan filmen beskriver tyskernes planer om å lage atomvåpen og, ikke minst, den fremstående fysikeren Heisenbergs vakling mellom støtte til og sabotering av disse planene. Temaet er etisk så vel som historisk vanskelig, men igjen synes jeg man har lykkes med en akseptabel faksjonsbalanse. Risikoen for en nazistisk atombombe var et skrekkscenario under krigen, selv om man da ennå ikke visste riktig hvor ødeleggende et slikt våpen var, og tungtvann ble ansett som en liten, men vesentlig, komponent i bombeteknologien. Konsekvensen var at man var villig til hva som helst for å sørge for at tyskerne aldri fikk et slikt våpen. Direkte tragisk blir tematikken når det etterpå viste seg at nazistene slett ikke var så målbevisste i arbeidet for å skape en slik bombe – trolig skjønte man ikke riktig hva det dreide seg om, og iallfall var tidshorisonten for fjern til at man oppfattet våpenet som av betydning for den pågående krigen – men dette kunne ikke de allierte vite. Man måtte hindre Tysklands bombeprogram slik man forestilte seg at det forelå, uansett hvor mange egne soldater man sendte i døden og uansett hvor mange norske sivile offer som måtte gå med i dragsuget. At frykten etter all sannsynlighet ikke var berettiget, spiller i sammenhengen ingen rolle. Etikk må vurderes i sanntid, uten hjelp fra etterpåklokskap.

Et annet etisk problem oppstod da Gunnerside-gjengen oppe på vidda støtte sammen med en reinjeger som de slett ikke var sikre på om støttet tyskerne eller motstandskampen. Hva skulle de gjøre, ta livet av mannen som var på feil sted til feil tid, eller la ham gå og stole på at han ville holde kjeft? Man valgte det siste, og det gikk bra. Uten sammenligning for øvrig var valget svært likt det amerikanske Navy Seals stod overfor i filmen «Lone survivor», og da gikk det ikke bra. Andre ganger har soldater valgt annerledes. Ikke skal jeg felle moralske dommer over dem.

Vemork_080208

Men la oss se på selve sprengningsaksjonen mot fabrikken som foregikk natten til 27. februar 1943. Den var nemlig et fantastisk stykke profesjonelt sabotasjearbeid som senere generasjoner av norske spesialsoldater har vært stolte og prøvd å lære av. Man klarte å ta seg ubemerket inn uten at vaktstyrkene oppdaget det, sprengte anlegget der tungtvann ble lagd og lagret og til sist klarte sabotørene å komme seg tilbake igjen og opp på fjellet. Der skiltes deltagernes veier, men flere eksfiltrerte ved å gå på ski i nordøstlig retning helt til Sverige. Det var et blodslit som varte nesten tre hele uker.

kampenmottungtvannet

Hvorfor lyktes de? De hadde trent veldig, veldig mye, og trening gjør god. De hadde brukbare planer, men ikke bedre enn at de ville blitt tilnærmet verdiløse om ikke tilpasset lokale forhold på en klok måte. Planer har nemlig en slem tendens til å klappe sammen i møtet med virkeligheten, mens trening på ulike scenarier derimot er noe man aldri kan få nok av. Svært viktig var også at Gunnerside-gjengen hadde flaks. Andre, like dyktige soldater ble kanskje sluppet ut i fallskjerm feil, ble oppdaget tilfeldig og angitt, knekket et bein under landingen forut for sine oppdrag eller tusen andre ting skjedde som kan bety forskjellen mellom suksess og fiasko. Slik var det også her eksemplifisert ved den ulykkelige skjebnen til Freshman-gjengen som ble forsøkt satt inn med glidefly. Terningen rullet som den gjorde; det var ikke sannsynlig at «Gunnerside» skulle lykkes med sprengningsanslaget mot Vemork-fabrikken, men det usannsynlige skjer i blant.

Man kan ikke argumentere mot fakta, og disse var at ikke ett skudd ble løsnet under hele aksjonen, alle overlevde og produksjonsanlegget med tilhørende tungtvannslager ble godt og grundig sprengt. At suksessen viste seg å være sterkt tidbegrenset og at man derfor siden måtte gripe til både flybombing og fergesprengning for å fullføre jobben, er en annen sak.

Noen spesielle poenger illustrerer Gunnerside-guttas måte å tenke og arbeide på. Mot ledelsens råd og kommando tok de med seg en avbitertang. Den gjorde rett nok tungt utstyr enda tyngre, men viste seg å være meget nyttig da de skulle inn på fabrikken. Spesialsoldater kan gå langt og bære tungt, og de bestemmer i stor utstrekning selv hva slags utstyr som er best egnet. «Det hev so vore og vil so bli, til evig tid;» dette er selvtenkende og -gående soldater.

Enda mer tydelig ble samme prinsipp illustrert da soldatene endret planene fra å skulle angripe via hengebrua til å bestemme at de heller gikk ned i juvet og over elva for så å ta seg opp på fabrikksiden. Man trodde ikke dette var fysisk mulig, og gudene skal vite at det er ulendt der, men det gikk. Hadde de fulgt planen og angrepet over brua, så hadde de kanskje klart å ta seg inn i fabrikken – skjønt sannsynlig er det ikke – men de hadde definitivt ikke klart å ta seg uskadd tilbake igjen. «Der trær vokser, der kan menn ta seg frem,» som en av deltagerne uttrykte det. Mennene på stedet så en bedre løsning, og da valgte de denne, ikke planen som ble gitt dem ovenfra av slike som har mer makt, men mindre innsikt. Det kunne kanskje vært en idé om man hadde innsett dette prinsippets fortreffelighet også innen det sivile norske samfunnet der man i dag pøser på med instruksjoner «von oben herab,» planer som sjelden er optimale.

Leif Tronstad

Leif Tronstad, the real thing.

Det er en tidlig scene i den aktuelle tungtvannsfilmen som nesten helt overlapper med tilsvarende i filmen fra samme produksjonsselskap for noen år tilbake om Max Manus, nemlig da professor Tronstad (som Max Manus i forgjengerfilmen) intervjues av en britisk rekrutteringsoffiser om hvorfor han har tatt seg over til Storbritannia for å kjempe videre mot tyskerne. Jeg tar svaret fra minnet, men det lød omtrent som følger: «They stole my country, Sir, and I want to take it back!». Nettopp denne innstillingen var det som fikk mange unge nordmenn til å melde seg frivillig til kamp mot okkupantene, mot dem som hadde «stjålet landet.» Man bør tenke over holdningen neste gang man hører noen snakke foraktelig om nasjonalisme, endog om fedrelandskjærlighet, eller utsettes for moderne-bisarre utsagn om at «et land ikke eies av noen,» men bare er et sted å være for dem som til enhver tid befinner seg der. Dagens offisielle svenske holdning til et fedrelands betydning ville vært uforståelig for mennene som deltok i tungtvannsaksjonene, men så satte de også mer inn for hjemlandets frihet og selvstendighet enn det som er stuerent i dag.

Det er flott at det fremdeles skrives bøker og lages filmer om Norge under andre verdenskrig. Helst skulle jeg sett at flere av dem var dokumentariske, men faksjonsformatet er heller ikke av veien. Temaene fra skarpe konflikter i Norges historie både før, under og etter andre verdenskrig er nærmest utømmelige. Noen hendelser kan vi være stolte av, andre burde vi skamme oss over. Jeg håper fremtidige forfattere og filmskapere ikke utelukkende konsentrerer seg om de førstnevnte.

...Joachim Rnneberg fotografert i sitt hjem i lesund for The Sunday Telegraph.

Vi skal lære av historien. Som nå 95 år gamle Joachim Rønneberg, den siste gjenlevende sabotøren, selv sa det: «Vi må lære så det aldri skjer igjen.» Du verden så rett han har. Ulike mennesker kan bidra på ulike måter til at Rønnebergs ønske oppfylles. Alle bidrag til å nå et slikt mål må hilses velkommen.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂