Kommentar

Den politiske korrekthet omgir seg med et skall. Den angriper motstanderen i et sterkt fordømmende språk. Går man nærmere og undersøker om den harde retorikken er berettiget, oppdager man at det ofte ikke spiller noen rolle hva motstanderen forsøker å si. Det er likegyldig for dommen. Den er like hard uansett. Det er den ultimate avvisning.

Denne avvisning, som er a priori, dvs. forut for enhver empirisk vurdering, har ubehagelige historiske paralleller.

Det spiller ingen rolle hva man gjør. Det som spiller noen rolle er hvem du er. Du er den vi sier du er.

La oss erindre nazistenes fremstilling av jøder. Det spilte ingen rolle hvor dyktige jødene var. De var jøder. Punktum. Dermed var de fortapt.

(I den politiske diskusjonen kalles dette essensialisme, dvs. man tilskriver motstanderen visse egenskaper som han er født med og som er uutryddelige.)

Fremstillingen av og holdningen til kritiske røster i norsk offentlighet har noen av de samme trekk. Det spiller ingen rolle hva som står i f.eks. Document tidsskrift. Det er hva «man» får seg til å mene at forsiden «betyr» som er det viktigste. Av en eller annen merkelig grunn er det alltid nazi-assosiasjoner som disse menneskene får, og siden det er mange av dem føler de at de må de ha rett. At noen av de samme menneskene har en sterkt utviklet sympati for Hamas kan noteres, men det synes ikke å affisere dem. De har avskåret seg selv fra selvrefleksjon og selvkritikk.

En samlet venstreside har i lengre tid demonisert Israel og forskyvningen av israelsk politikk i retning høyre er et «bevis» på Israels ondskap. Det nærmer seg en essensialistisk forståelse av jøder som folk.

Det som har kommet til syne i denne Gaza-krigen har vært under oppbygging lenge. gullvag_invasjon_1

Håkon Gullvåg er en «mørk» kunstner. Det er mye død i bildene hans. Det får en spesiell dimensjon når han engasjerer seg i Israel/palestiner-konflikten. Som europeer bærer han en egen byrde når han maler israelske soldater med et barnelik på stridsvognen og det israelske flagget vaiende over. Maleriene – det var flere av dem, bla. «Den siste nattverd» og «Gaza» – fikk en offisiell rolle da de ble sendt ut på turne betalt av norsk UD, til byer som Damaskus, Beirut og Amman. Aftenpostens Harald Stanghelle hadde skrevet forordet til katalogen.

Dette var før den arabiske våren. Nå gjenlyder igjen ropene om «barnemordere» og det fremføres med den selvrettferdiges harme.

Denne retorikken som fremføres i Aftenposten mot den sittende regjering(En feig regjering), skjer i skyggen av massakre i Irak og Syria begått av ISIS. Det gir retorikken en dobbelt bunn. Hvordan skal mottakeren, den som forsøker å være objektiv, reagere? Er dette emosjonell, irrasjonell politikk under dekke av anstendighet?

Volumet i retorikken er med en Stentors røst. Ubehaget blir ikke mindre.

Det spiller nesten ingen rolle hva Israel gjør eller sier. Israel er det vi sier det er. Slik kryper antisemittismen inn i den politiske korrekthetens kjølvann, og «luken» er den totale avvisning av hvem Den andre er, insisteringen av at han er den man ønsker at han skal være.

Dette kan selvsagt bli en selvoppfyllende profeti. Til sist vil man få den motstanderen man drømmer om.

Dette er Bibelens ord om å elske sin neste stilt på hodet, både i jødisk og kristen versjon.

Document har merket denne holdningen over lang tid. Hvilke konklusjoner kan man trekke av det?

At den andre siden avviser, får ikke bli noen unnskyldning til å gjør det samme. Den sanne dialog er viljen til å forstå den andre. Også når han avviser deg. Det er dette som menes med ordene om å «elske sin fiende».  Å omfatte ham med empati, men ikke i en selvutslettende forstand. Da ville det ikke være noe subjekt til å omfavne. Empatien må ligge innenfor en personlig frihet, og omfavnelsen er en form for frihet, selv der hvor det hersker ufrihet. Empatien er en form for erobring av frihet.

Slik hører disse to sammen: Frihet og sannhet. Begge deler koster. Men uten at de oppfylles er ingenting noe verdt.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også