Kommentar

Japan foran matchen mot Belgia i Rostov ved Don, 2. juli. Foto: Marko Djurica/Reuters/Scanpix

Idrett i alle former er flott. Ikke minst det nylig avsluttede fotball-VM i Russland var storartet; glitrende kampsport på lagnivå med fysiske, tekniske og spillstrategiske prestasjoner av en art som sjelden, om overhodet, er sett i tidligere mesterskap. Stemningen utenfor stadion og på tribunen så også ut til å være den beste i nesten hver eneste kamp, i hvert fall uten alvorlig pøbelbråk, det jeg kunne merke. At man stundom hørte litt ufjelg buing og piping mot enkeltspillere eller lag, er ikke mer enn man må regne med innimellom når emosjonene trykker på og forfriskningene flyter. Uansett vant til slutt de beste, hvilket ikke er annet eller mer enn enda et av mange analytiske utsagn som sportsjournalistikken skvulper over med, for de beste er nettopp de som vinner, alltid og uten unntak. At så gudene begunstiger enkelte med ekstra flaks, mens andre har uflaks i gitte situasjoner, må også forventes. Vi snakker tross alt om levende spill mellom mennesker her, ikke noen logisk-matematisk konkurranse blottet for tilfeldigheter.

Det jeg ønsker å bruke litt tid på, er en episode som fant sted etter avsluttet åttendedelsfinale mellom Japan og Belgia. Sistnevnte hadde vunnet 3–2 etter scoring på overtid og etter å ha ligget under 0–2 til godt ut i andre omgang. Det var framifrå gjort, det Belgia presterte mot slutten av kampen, faktisk en fotballbragd, som spillet også hadde vært framifrå fra de på forhånd nederlagsdømte japanernes side helt til alt raknet. Igjen gjaldt det at vinnerne var best fordi de vant, og de vant fordi de var best: Det er fotballogikk av beste merke.

Etter matchen skjedde imidlertid dét som virkelig fikk voldsvante fotballjournalister til å sperre opp øynene, for i stedet for å begynne å knuse stolseter og begå annen hærverk mens skuffelsen rev og slet i sjelen, ryddet den japanske fansen på tribunen pent opp etter seg! Som for å understreke poenget ytterligere, at adferden ikke var slumpmessig, ble også Japan-garderoben pertentelig ryddet og etterlatt i forbilledlig stand da det hele var over, og så får det være opp til spesielt interesserte å finne ut av om det var spillerne eller noen i det japanske støtteapparatet som stod for ordningen og pyntingen. Av alt det store under VM tror jeg denne episoden tok kaka, i alle fall for oss som synes at verden rundt fotballen er minst like viktig som spillet på banen. Hva forteller japanernes oppførsel, ro og renslighet om dem og deres land? 

Også på hjemmebane er japaneres adferd preget av orden, renslighet, høflighet og fravær av nærmest enhver form for synlig rølping og kriminalitet. Det kunne derimot bestemt ikke stått et engelsk fotballpublikum bak den ovennevnte stadionbragden, spesielt ikke etter et smertelig tap, eller for den saks skyld et russisk, norsk eller svensk tilsvarende; vi europeere har ingen god historikk bak oss hva tribunebråk og pøbelstreker angår, enten vi bor nord eller syd, vest eller øst på kontinentet. Da kommer vi faktisk nærmere en viss Japan-likhet om vi tar turen over til USA, der alvorlig hooliganisme er tilnærmet uhørt på selv svært store idrettsarrangementer.

Av mangel på noen sikker, spesifikk forklaring på japanernes gjennomgående gode oppførsel griper jeg til det åpenbare: Kulturforskjeller mellom dem og oss ligger til grunn for de observerte forskjellene. Men i og med denne konklusjonen, som for meg er så selvsagt at den godt kan kalles triviell, er vi inne i et politisk minefelt.

For dem av oss som hele livet har levd med forestillingen om at noe er bra, mens annet er mindre bra, og at det gode er mer verdifullt enn det dårlige, åpnet en ny verden seg da Sylvi Listhaug atter en gang ytret det forbudte i Sommer-Norge: Hun påpekte at noen kulturer er mer verdifulle enn andre. Smak på den, alle sammen, og prøv så igjen å forstå hvorfor det var så kontroversielt det hun kom med: Noen kulturer er bedre enn andre, hvorav det tilsvarende uvegerlig følger: at andre er dårligere. Relativistene fikk formelig varmeslyng på tankebanene av påstanden, og det samme gjorde antirasistene og alle de som har satt seg fore å forsvare de angivelig hjelpeløse muslimene, for var det ikke egentlig dét hun mente, Den Onde Kvinnen, at vår kultur er bedre enn deres? Kanskje, jeg vil slett ikke utelukke det, håper det til og med, for i denne verdivurderingen er i så fall Mimisbrunnr notorisk enig med eksministeren. Vesteuropeiske kulturer, inklusive den norske, er bedre enn oksidentale, islamske kulturer, og ganske særlig er dette tilfellet når det gjelder hva som fungerer best i Europa, altså hos oss. Påstanden er så innlysende selvsagt at man nesten må være journalist eller venstreprogressiv av annen tapning for å betvile den.

Men nå er det altså så at vi innen dagens tema nettopp har registrert og undret oss litt over at også andre kulturforskjeller finnes, blant disse på et viktig område – den beskrevne forskjellen i måten å oppføre seg på mellom japanerne og oss – der vi kommer ut som den svakere eller mer slubbert-aktige part. Det er ingen grunn til å stikke fenomenet under stol, for det er reelt: Vi, nordmennene og europeerne, har på flere områder en hel del å lære av japanerne, og det burde vi også prøve å gjøre.

Det er ikke urimelig å tro at holdninger og læringsmål som gjøres gjeldende allerede i skolealderen – kanskje før også, hva vet vel jeg – har betydning for nettopp slikt som vi her er inne på, og i den forbindelse var det at jeg kom til å tenke på formuleringen som kan leses i overskriften, nemlig påminnelsen om hvordan vi alle fungerer som ambassadører for vårt land hver gang vi reiser langt av sted. Vi kan vel ha vært i realskolealderen, jeg og de andre i klassen, altså sånn omtrent 14–16 år gamle, da vi en gang i fortiden i en skoletime fikk klar beskjed av læreren: «Husk på, gutter og jenter, at når dere er i utlandet, da opptrer dere som ambassadører for Norge! Da er det spesielt viktig å oppføre seg ordentlig!» Gir en slik formaning mening i dag? Er den overhodet mulig?

Kanskje ikke i Norge, men i Japan er den så utvilsomt mulig, endog standard, etter det jeg har latt meg fortelle. Man lærer der at noe er rett, mens annet er galt, også hva oppførsel angår, og det er ingen tvil om hva samfunnet oppfordrer til og krever i sammenhengen. Dessuten gjøres det tidlig gjeldende straffereaksjoner overfor dem som tråkker feil, som gjør det gale i stedet for det riktige. Ting har konsekvenser i det japanske samfunnet, langt mer og tydeligere enn hos oss, og disse konsekvensene melder seg tidlig i omgjenget med andre. Hvorfor legger vi så liten vekt på slikt?

I noen grad er det vel fordi vi har omsut for de såkalt svake, for dem som havner på gal side, men som vi ikke vil straffe hardt på et tidlig stadium, da dette kan gjøre at de for alltid forblir «utenfor» de godes krets. Argumentet har en del for seg; man skal virkelig beflitte seg på å gi folk «en sjanse til», og noen ganger flere, ganske særlig dersom de er unge når de forgår seg. 

Men har ikke holdningen også en ulempe eller bakside? Risikerer man ikke derigjennom at flere sklir ut som ellers ville holdt seg på matten? Etter mitt syn er det ikke tvil om saken. Manglende tidlig grensesetting, inklusive passende straffereaksjoner der slikt er på sin plass, har uheldige konsekvenser; de unge korrigeres ikke på en måte som gjør det krystallklart for dem hvor grensen går, hva som de facto tillates – og hva ikke. Som vi opptrer nå i våre permissive samfunn, ikke minst det norske, tror mange unge at de kan bli tatt om og om igjen uten at det straffer seg. Først etter en lang rekke forhold klapper straffekjeften igjen fra samfunnets side, og da kan det være for sent. Straff virker nemlig, selv om noen kanskje synes at slikt er primitivt. For mange er trusselen om harde og klare reaksjoner nødvendig for at de skal holde seg på rett side av både lov- og anstendighetsgrenser.

Enda viktigere er kan hende det moderne vestlige samfunnets manglende respekt for ansvar overfor gruppen, samt den allmenne uklarhet om hva som er rett og galt. Forholdene henger sammen med og er manifestasjoner av det postmoderne  menneskets manglende intellektuelle og etiske selvtillit: Vi vet ikke lenger hva som er rett (unntatt grenseløs toleranse, da, dette nye tryllemantra for kravløs sameksistens), bortsett fra at det ikke kan være noe vi europeere har funnet på eller frem til, for vi er besatt av arvesynden: hvite menneskers rasisme og allmenne fremmedfrykt.

Overdriver jeg når jeg trekker slike generelle og vidtrekkende konklusjoner av en enkel episode i forbindelse med en internasjonal fotballkamp? Nei, jeg gjør ikke det, for lærdom kan trekkes ut av de mest beskjedne hendelser om man bare aksepterer at innsikt finnes og at den er ujevnt fordelt mellom folk. 

Slik det nå er, velger vi oss feil forbilder i den grad vi overhodet synes at vi har noe å lære av andre som kan forbedre våre egne liv. Vi burde endre på vanene, for innen mange livsområder finnes betydelig forbedringspotensial også for nordmenn og andre europeere. Japanerne er blant dem vi bestemt kunne lært et og annet av.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her