Litt før påske besøkte jeg for første gang Japan, nærmere bestemt Tokyo. Det ble en uke med mye asfalttråkking samt kjøring med t-bane og tog for far, sønn og datter, men resultatet var et vell av nye erfaringer. Jeg ønsker å trekke frem noen straksinntrykk som jeg mener kan være av interesse i en sammenligning med hvordan vi steller oss i vårt eget land.

Alt på flyplassen og enda mer inne i byen slås man av hvor ufattelig mange mennesker det er der, og nesten alle er japanere. Stor-Tokyo – spør meg ikke hvor langt ute grensen da trekkes – rommer visstnok 35 millioner, og i hele landet er befolkningen 127 millioner. De fleste er små etter norsk målestokk; gjennomsnittshøyden har rett nok steget betydelig siden krigen for både kvinner og menn, men en noenlunde storvokst nordmann ser fremdeles ned på de aller fleste i menneskehavet man er en del av.

Men «ser ned på» gjelder bare i bokstavelig forstand, for man blir fort ytterst imponert av hvordan de organiserer seg og får ting til. Selv som korttidsturist uten særlige forhåndsoppfatninger eller -kunnskaper slås man av at her, her har man å gjøre med et samfunn som fungerer. De gjør ting på sitt vis som ofte er annerledes enn vårt, men det virker.

ANNONSE

fuji.mountain

Japanere beveger seg disiplinert. Skal man holde til venstre, så holder man til venstre. Skal man vente på grønt lys, så venter man på grønt lys. Og slik kunne en gjestende nordmann fortsette, for turistinntrykket er av et folk som er fantastisk regeltro og lovlydig. Etter hva en utlending uten språkkunnskaper kan forstå gjelder dette også på alle andre områder enn trafikken.

En kjempeforskjell sammenlignet med andre land er det nesten totale fraværet av hverdagskriminalitet i Japan (i denne påstanden støtter jeg meg i særlig grad til sønnens erfaringer og inntrykk; han bor og studerer i Tokyo), og det tar noen dager før man blir vant til det nye og lave trusselbildet. Menn går rundt med pengeboken stikkende godt opp av baklommen, men blir ikke overfalt eller ranet (et par tilleggobservasjoner midt mellom apropos og malapropos: Man betaler nesten alltid på gammelmåten i Tokyo, altså med penger, ikke med kort. Dessuten gir man ikke tips på restauranter). Mobiltelefoner stjeles ikke fra hverken voksne eller barn (mange av de sistnevne ser man gå rundt i fine skoleuniformer). Skråling, høyrøstet oppførsel, allmenn rølping av alle de slag, knuffing eller annen truende adferd ser man ikke hverken på offentlige transportmidler eller på gaten; det er og føles tvers igjennom trygt å bevege seg rundt i Tokyo, også for en hvit fremmed om natten. Derimot skal seksuell trakassering av kvinner i form av uønsket beføling være et velkjent problem i rushtrafikken. Noen egne t-banevogner går av denne grunn som separate «kvinner og barn»-vogner på bestemte tider av døgnet.

Det påfallende fraværet av kriminalitet oppleves som en lettelse og velsignelse, og nota bene: Samtidig ser man veldig få politimenn eller andre vakter i bybildet. De er der nok, det går jeg i hvert fall ut fra, skjønt i betydelig lavere antall enn man opplever i for eksempel amerikanske storbyer, men nærværet er umerkelig for uvante turistøyne. Kombinasjonen av lite kriminalitet og lite politi var en betydelig overraskelse.

japan.Itsukushima-Shinto-Shrine

Det samme var den tilsynelatende paradoksale kombinasjonen av lite forsøpling og ytterst få offentlige søppelbøtter, og dette til tross for at man nærmest overalt finner avanserte automater der man kan kjøpe drikke og også mat (klisset ris pakket i en type sjøgress var ingen højdare, akkurat), nesten alltid plastinnpakket. Tydeligvis bærer japanerne innpakningspapir og annet søppel med seg hjem igjen og kaster det der; da alltid i separate nedkast, formodentlig, for kildesortering oppfattes som viktig. Bare på t-bane- og togstasjoner så vi diskrete søppelnedkast eller -kasser, men aldri med så mye som et papir eller et sugerør liggende utenfor.

Det hele er meget imponerende som også det komplette fraværet av synlig ramponerte gjenstander, oppskårne eller nedkrotete t-baneseter eller vegger «dekorert» med den ene eller andre form for «opposisjonell ungdomskunst» av graffiti-typen var det. Hovedinntrykket var orden til alles beste, både hva ting og mennesker angår.

-japanese-cherry-blossom-tree

Man spør seg selv: Hvordan klarer japanerne dette? Og da skal man ha klart for seg at dette var et totalt utbombet, slått og ødelagt land for bare 70 år siden, etter nederlaget i krigen. De har heller ikke mye av naturlige ressurser å støtte seg til på øyene sine, ikke olje eller verdifulle metaller som kan graves opp. De er nødt til å produsere og være flinkere enn andre for å holde seg konkurransedyktige, og det har de lykkes med. Landet er åpenbart velstående, folket klarer seg godt, og trass i stor utenlandsk, særlig amerikansk, påvirkning under etterkrigstiden, er samfunnet fremdeles veldig, veldig japansk sett med en utlendings øyne.

Jeg vet ikke hva nøkkelen til suksessen er og min ambisjon her er heller ikke å prestere noen halvvitenskapelig gjennomgang av bra og dårlig i moderne japansk økonomisk og annet historie; jeg ville bare formidle noen spontane førsteinntrykk. Men dominerende i så måte var nettopp japanskheten; det er virkelig annerledes der, og mye av annerledesheten er åpenbart av det vellykkede slaget, så bra at man spør seg om hvorfor ikke vi kan ha det sånn? Ikke misforstå, jeg vet at de har høye selvmords- og lave fødselsrater; det er sikkert mye som ikke er vellykket også i Japan, men noe fremstår faktisk som riktig beundringsverdig, også for en nordbo som er mer glad i brød og poteter enn supper som smaker sjøvann, og som aldri vil bli noen flyhendt pinnespiser.

Japanere er selvbevisste. Ikke uvennlige i min begrensede erfaring, de hjelper gjerne til når en åpenbar utlending ikke skjønner hvordan noe fungerer på en t-banestasjon, for eksempel, de få som snakker litt engelsk, men bevisste om at de tilhører gruppen japanere, mens vi tilhører den store gruppen «andre.» Litt blir det som gammel norsk innsikt fra en forgangen tid om at det egentlig bare finnes to land i verden: Norge og Utlandet. Det sistnevnte var rett nok langt det største, rikeste og mektigste, men det første var vårt.

Du blir ikke japaner bare ved å bosette seg der og lære språket. Slik læringsvilje og interesse settes pris på, men det skulle aldri falle dem inn å tro at du derigjennom er blitt japansk; bare tanken ville vært respektløs ikke bare overfor dem, men også overfor den fremmede. Forestillingen om at et folk er det samme som en befolkning, at en nordmann eller svenske ikke er noe annet enn en person som har valgt å bosette seg i disse respektive landene, uansett vedkommendes bakgrunn eller grad av integrasjon i samfunnet, er ikke gangbar i Japan. Jeg tror ikke en gang tanken er fullt ut forståelig for japanerne, gitt de nære forbindelser de opprettholder med egne forfedre (shintoismen) og egen historie, og da snakker vi både etnisitet og kultur. Vi nordmenn har vel aldri riktig vært der japanerne er i så måte, med det er ingen tvil om at vi var nærmere dem hva nasjonalfølelse angår for 50 år siden enn i dag. Hvordan det så blir om nye 50 år, gjenstår å se, både for dem og for oss, men jeg tror ikke japanerne blir blant de første folkene som forsvinner fra verdens bevissthet som egen kulturell, etnisk og samfunnsmessig enhet, altså som selvstendig nasjon.

Japanernes forsiktighet overfor utlendinger, ikke minst andre asiater, manifesterer seg på mange måter. De er ikke begeistret for hverken kinesere eller koreanere – følelser som avgjort er gjensidige, forresten – mens hvite omfattes med interesse. Du ser stort sett ikke sistnevnte i Tokyo annet enn ved typiske turistmål. Holdningen til de fremmede, ikke-japanerne, manifesterer seg på mange felt, også i statens offisielle politikk som stundom ikke akkurat lever opp til de moderne amerikansk-europeiske godhetsidealene. Som nevnt også her på nettstedet, økte mottaket av flyktninger med 83% fra 2013 til 2014, nærmere bestemt fra 6 til 11. Og så får fremtiden vise om det er den japanske eller den svenske flyktningpolitikken som er klokest i det lange løp for den egne nasjonen.

Vi kan ikke bli japanere – ønsker det ikke heller – men hvorfor finnes så liten oppmerksomhet i Norge omkring hvordan denne øystaten på fysisk størrelse med vårt land, men med neste 30 ganger større befolkning, har slik suksess hva en hel del ting angår, som ovenfor nevnte kriminalitetsbekjempelse og det allmenne med å holde det rent og pent rundt seg? Noe gjør de åpenbart veldig rett, japanerne, noe som vi er blitt mye dårligere på under de siste tiårene. I stedet velger den norske politiske eliten seg ut andre eksempler, India og Indonesia, når de skal holde frem asiatiske land der ting er på stell både sosialt og økonomisk. Heller ikke hva dette angår forstår jeg hva statsminister Solberg og hennes Ap-konkurrent Støre driver med, hvordan de kan vurdere godt og dårlig som de gjør.

Mye tyder på at vi i Skandinavia og Norge fører en uklok både skolepolitikk og politikk for samfunnsutvikling i sin alminnelighet, i alle fall hva deler av den angår. Dette er store spørsmål som det ikke er min hensikt å ta opp her og nå, men inntrykket er at vi, altså det norske samfunnet, sklir langsomt bakover sammenlignet med andre. Vi blir dårligere på en del områder der dette ikke skulle vært nødvendig. Vi kunne hatt mye å lære av Japan, men viljen mangler.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629