Kommentar

Kritikken av japanske myndigheter for å holde tilbake informasjon er udeltagende og nedlatende. Hvordan oppførte norske myndigheter seg under Tsjernobyl? Statens strålevern ga intern beskjed om at barna til ansatte ikke burde leke ute i barnehavene. Den anbefalingen fikk ikke vanlige folk.

Trolig fikk man ikke lov å gå ut med en slik advarsel, for ikke å skape unødig frykt. Men moralsk hadde de ansatte ingen kvaler med å ta vare på sine egne unger og ikke andres. Det er moralsk betenkelig og politisk tankevekkende. Hva skjedde med tilliten? Hvor lå lojaliteten?

Det som skjer i Japan, er så alvorlig at det bare kan påkalle all vår sympati. Japanerne stirrer inn i øynene til skjebnen, som kan være nådeløs. Den som har sett japanske tegnefilmer/Kurosawas filmer eller japanske trykk, vet at demoner er høyst levende til stede i deres fantasi og kunstneriske univers, ikke ulikt norske folkeeventyr eller norrøn mytologi.

Anders Magnus og Anders Tvegård har snakket om «hvis det bryter ut panikk», som om de bare venter på det. Men japanerne får ikke panikk. Det er et folk som er disiplinert på en måte nordmenn ikke en gang har begreper om. Hvorfor ikke heller prøve å forklare noe av kulturen? Det som på oss virker tilbaketrukket og unnvikende, inngår i en helt annen kontekst. Ville det ikke være naturlig å fortelle publikum det?

Make believe-journalistikk

Hvor mye får journalistene ut av å være i Japan? Vi vet at det er vanskelig å komme innpå japanere. Språket er bare ett problem. Hvorfor gir ikke redaksjonene forskjellene større plass? Norske seere/lesere ville finne det interessant. I stedet later man som Japan er et samfunn som vårt. Bare på andre siden av jorden. Japan er annerledes. Helt annerledes.

Når programleder Marit Kolberg spør Anders Tvegård om hva japanske medier melder om katastrofen, nærmer det seg det latterlige. Da er det NRK som holder sine lyttere for narr.

By på seg selv

Journalistene burde få lov og våge å beskrive sine egne følelser i møte med japanerne. Mye av katastrofejournalistikken går «tørr» fordi journalistene ikke får bruke seg selv. Det vil selvsagt være mer krevende, og noen er mer til stede enn andre. Anders Magnus gir et lite snev av personlig opplevelse. Men stort sett går det en tykk mur eller strek mellom det journalistene opplever som mennesker og det de rapporterer. I så dramatiske situasjoner som i Japan gir det kjedelig journalistikk, for man kan ikke bygge på det man vanligvis har som verktøy: språket og de kulturelle kodene. Når man heller ikke har tilgang til områdene, er det fint lite man sitter igjen med.

Trekke paralleller

Hvis journalistene fikk by på seg selv, ville de kanskje også tørre å utvide horisonten og se paralleller mellom Norge og Japan. Vi sitter her i vår makelighet og oljerikdom og er uberørt. Økonomiekspertene var nærmest samstemte om at Japan vil få lite å si for oss og for verdensøkonomien. De brukte Kobe i 1995 som eksempel: en krusning, kun av lokal betydning.

Men dette er noe annet. Det burde ikke være vanskelig å se det. Spesielt fordi katastrofen ikke er over, den ruller videre, og ingen vet hvordan den slutter. Japanerne har ingen steder å dra.

Katastrofen berører vårt felles overlevelsesinstinkt. Det er som dyrene på savannen som løfter hodet og værer røyklukt. De vet. Alle vet. På samme måte er det med atomkraft.

Oljen

Kan noe tilsvarende skje i Norge?

Det viser seg nå at oljeforliket til regjeringen var en Pyrrhos-seier for SV. I realiteten inneholder forliket en åpning for storstilt oljesatsing i nord, også i Barentshavet, trolig i samarbeid med russerne. Nordområdene er store og uutforskede. Et av de siste i verden.

Holdningen i Norge er: It can’t happen here.

Under utblåsningen i den mexicanske golfen fikk Stoltenberg spørsmål om ikke ulykken satte utvinning utenfor Lofoten i et annet lys. Jo, selvsagt hadde ulykken gjort inntrykk, men – og så kom alle forsikringene.

Hvor mye er de verdt? Er de verdt mer enn når de kommer fra en japaner eller amerikaner? Eller en russer? I nord skal Norge trolig samarbeide med et regime som er beryktet for slendrian og katastrofer.

Teflon

Det er som om oljen har fått oljelobbyen til å tro at vi er utstyrt med en teflondrakt som beskytter mot katastrofer. Vi tar Kenneth Galbraiths ord bokstavelig: Gud må elske nordmenn.

Askeladden kan være heldig, men i det øyeblikk han tar hellet for gitt og tror det er skjebne, har han et stort problem.

Ikke bare med oljen.