Sakset/Fra hofta

Aftenpostens Andreas Sletholm er ikke alene om å kritisere Anders Magnus’ reportasje, og det er da man må spørre seg: Hvor befinner disse journalistene seg mentalt? Er de blitt en komplementær del av «svenske tilstander» og driver forebyggende journalistikk?

De «svenske tilstandene» kommer til Norge også – først i form av ytringsklimaet.

«Joda, vi må tørre å snakke om problemene. Men det betyr ikke at vi kan si hva som helst». Slik innleder journalist og såkalt Oslo-kommentator Andreas Slettholm sin kommentar i Aftenposten tirsdag 14. mars. Deretter raljerer han nærmest over Lørdagsrevyens reportasje 11. mars om kriminelle gjenger og unge i drift i Oslos sørlige og østlige bydeler. «I bakgrunnen lurer det ulne begrepet svenske tilstander som en mystisk, smittsom sykdom på samfunnskroppen», skriver han videre – og «det kan stort sett alle enes om – at svenske tilstander vil vi ikke ha. Ellers er det ikke mye enighet å spore».

NRK har i følge Slettholm laget «en fordomsfull og stigmatiserende» reportasje. Har Slettholm og jeg sett samme reportasje?

Vi skal altså snakke om problemene, men vi kan ikke si hva som helst. Det vil vel helst si at vi ikke bør påstå noe som kan føre til at flere blir ørlite grann skeptisk til utviklingen i de sør-østlige bydelene i Oslo. Et temmelig enstemmig kommentator-korps i VG, Dagbladet og Dagsavisen – i tillegg til Aftenposten, har kritisert NRK-reportasjen; og det er jo ikke helt tilfeldig at det er de samme som stadig peker på hvor «mangfoldig, berikende og framtidsrettet» Oslo har blitt med den enorme befolkningveksten de senere årene. Det har vært liten vilje til å se nærmere på alle «voksesmertene», som selvsagt rammer noen mer enn andre.

Og de rammer i første omgang ikke Slettholm og hans kolleger i de nevnte medier som straks barna nærmer seg skolealder ofte sørger for å flytte til et akseptabelt område; ikke nødvendigvis Oslo vest eller nord, men heller sjelden til Haugenstua, Furuset eller Mortensrud. Dette flyttemønstret deler de med både politikere, byråkrater og forskere. Det er derfor få av dem som noen gang får mulighet til virkelig å delta i det «fargerike fellesskapet».

Men de vet hva som er lov å si, hva som er lov å fokusere på – og de vet å hente de rette kilder, i motsetning til Anders Magnus som har snakket med «feil personer». De er nemlig ikke representative. Før i tiden var det viktig å få fram de modige stemmene, de som faktisk torde å stå fram med de mer upopulære budskapene. Ikke nå lengre. Selv ikke når de har minoritetsbakgrunn, bor i de aktuelle områdene og ofte kjenner problemstillingene langt bedre enn mange innfødte nordmenn.

De «svenske medietilstandene» har nemlig kommet til Norge også; og da er det klare grenser for hva som kan sies og skrives – og hva det skal holdes tyst om. De fleste er jo livredde for å miste «flokken sin» og bli utstøtt av det gode selskap.

Mest lest