Sakset/Fra hofta


Anders Magnus, foto: Harry Wad/Wikimedia Commons (utsnitt).

 

Anders Magnus’ usminkede bilde av en forverret ungdoms­kriminalitet i Oslo Øst på Dagsrevyen sist helg, ble altfor sterk kost for sarte flerkulturelle sjeler. Etter heftig kritikk fra journalistene Adel Khan Farooq, Hege Ulstein og Andreas Slettholm, er reportasjen nå innklaget til Kringkastings­rådet, opplyser Kampanje, et tidsskrift for kommunikasjons­bransjen som har fått klagen bekreftet av rådets sekretær.

Problemet for samtlige kritikere ser ut til å være at Magnus har funnet frem til kilder som forteller noe annet om virkeligheten enn de selv og deres foretrukne kilder gjør.

I utgangspunktet skulle man kanskje tro at det å innhente flest mulig vitnesbyrd fra forskjellige personer var en god ting, sånn at publikum selv kan ta stilling til sakene. For kritikerne ser det imidlertid ut til at deres versjon ikke bør utfordres, for de har bedre eller autoritative kilder.

Kritikernes forståelse av sin egen rolle i erkjennelsens prosjekt ser ikke ut til å være særlig høyt utviklet. Eller for å si det på en litt annen måte: Hvem tror de at de er? For Khan Farooqs vedkommende ser den beste kilden ut til å være ham selv. For Hege Ulstein er det offisielle meddelelser. Kampanje siterer henne på følgende:

«Det er flere problemer med den type journalistikk NRK driver med her. Det mest opplagte er at en holdning der man foretrekker egne, alternative fakta framfor sikrere opplysninger fra rapporter og gjennom­arbeidet statistikk, ikke er en egnet måte å speile virkeligheten på. I verste fall kan det svekke hele pressens troverdighet når statskanalen begynner å operere på denne måten.»

Det er ikke lett å tenke seg noen klarere tegn på journalistisk abdikasjon enn det Hege Ulstein gjør her.

Rapporter utarbeides av personer som er ansatt i organisasjoner hvor det gjerne foreligger visse forventninger til resultatet. I den ikke altfor gjennomsiktige prosessen fra informasjons­innhenting til bearbeidelse kan det skje litt av hvert. Ved å kalle resultatet for «sikrere» opplysninger viser Ulstein en nesten rørende tillit til at det ikke foregår noe underveis som kan påvirke utfallet. Journalistikkens rolle er, eller burde være, å representere folks skepsis overfor makten. Her er den snudd opp ned: Jobben er å avvise den skepsisen.

Troen på statistikk er også bemerkelses­verdig. Den kriminelle verden er et nokså brutalt sted hvor det langt fra er alt som våges innrapportert. Om tausheten i mafia-dominerte områder brukes det italienske uttrykket omertà. Er det plutselig ingen som kjenner til dette lenger, enda omgivelsene fra tid til annen selv gjør en til gjenstand for samme fenomen? Er mørketall noe man bare trekker frem når det passer en?

Det som foregår, er i realiteten en kamp om troverdigheten. Det kritikerne sier, er egentlig: Mine kilder er pålitelige, dine er det ikke.

Men hva om det skulle forholde seg motsatt?

Hva er det Magnus har av kilder som angivelig ikke når Ulsteins rapporter til anklene? Det opplyser han selv om: «politifolk, sosialarbeidere, frivillige innen ungdomsarbeid, og ikke minst ungdom i Oslo øst». Han har med andre ord gjort journalistisk feltarbeid, og dette arbeidet forteller en annen historie enn statistikk som kan være egnet til å kaste glans over politikere og embedspersoner.

Anders Magnus har tilsynelatende brutt et uuttalt første bud for journalister, som har å sitte rolig i den flerkulturelle menighetens båt: Du skal ikke ha andre kilder enn meg. Det begynner å ane oss hvem de tror de er. I avkristnede tider spørs det nok om de selv forstår det.