Tavle

Tegning: Thomas Knarvik.
 

Nettavisens Gunnar Stavrum identifiserer en helt essensiell svakhet i tankegangen, hvis man kan bruke et slikt ord, hos noen av dem som tar til orde for at Human Rights Service (HRS) bør miste statsstøtten:

Kritikerne av Human Rights Service peker på at organisasjon ikke gir noe bidrag for å gjøre integreringen av innvandrere lettere, men tvert imot skaper en negativ holdning i befolkningen.

Det er et farlig resonnement, fordi det forutsetter at kritikkløshet er mer konstruktivt enn kritikk. Den svenske innvandringsdebatten har lidd av denne tankegangen om at det er bedre å feie ting under teppet enn å få det frem i lyset.

Stort mer enn dette burde det egentlig ikke være å si om saken. HRS har vært en av ytterst få aktører som har bidratt med noe annet enn en vegg av rosenrøde illusjoner hva integrering angår.

Organisasjonen har konsekvent og over lang tid fremhevet hvor vanskelig integrering er, og ikke gått av veien for å si ubehagelige ting som må sies – herunder også helt banale innsikter som de fleste dåsemiklene av noen politikere vi har, ikke forstår, eksempelvis at for store antall av personer som har helt andre verdier enn den opprinnelige befolkningen, gjør integreringen umulig.

Blant HRS’ uvenner finner vi politiske strømninger som helst ikke vil erkjenne at integreringen i Norge er en katastrofe. Alle som er ærlige med seg selv, forstår at problemene ikke lenger lar seg løse, men at det beste vi kan håpe på heretter, er å begrense skadevirkningene.

HRS’ eksistens tjener også til å minne samfunnet om at de bitre fruktene skyldes feigheten og unnfallenheten som har gjort seg gjeldende i tiår, inntil man plutselig lar seg sjokkere av at politiet slår alarm om omfanget av æresvold i klankulturer.

Den usle kampanjen mot stiftelsen føres ganske enkelt av sannhetens fiender, og det er slett ikke egnet til å overraske at den hykleren som bekler ledervervet i KrF, har sluttet seg til flokken.

Stavrum skriver også med rette at kritikerne ikke danner seg et balansert bilde av organisasjonen de vil til livs:

Kritikerne peker også på at Human Rights Service har hatt faktafeil, og at de for ofte skyter fra hofta uten dokumentasjon. Den kritikken er det noe i […]

Men jeg er ikke i tvil om at det norske demokratiet har godt av at de innvandringskritiske har et talerør, og at vi tåler en hard debatt og åpenhet om islam.

Det kobbelet av hyener som gjør vareopptellinger over HRS’ feil, nevner ikke at HRS har langt større meritter, som mer enn oppveier for dem. Hva slags resultat ville omgivelsene komme til hvis kritikerne selv ble gjenstand for en granskning med den pseudo-akademiske rødblyanten som eneste verktøy?

Hvem er det egentlig som forteller de største løgnene i fravær av dokumentasjon? Er det HRS eller er det de som forteller eventyr om integrering?

Hvis samfunnet er ute av stand til å verdsette pioner-innsatsen som blant andre Hege Storhaug har gjort på integreringsfeltet ved å fortelle ubehagelige sannheter om det i et kvart århundre, viser det en infantil holdning som kan sammenlignes med et barn som synes moren er dum som insisterer på at det skal spise grønnsaker.

For det flerkulturelle samfunnets troende er Hege Storhaug i praksis en djevelkvinne. Men regjeringen har et valg som ikke burde være vanskelig: Består den av barn eller av voksne mennesker? Av og til må det en «djevelkvinne» til.