Sakset/Fra hofta

Når man trodde at det ikke lenger kunne anføres dummere begrunnelser for å diskreditere HRS, dukker det opp to stortingsrepresentanter for Høyre som gjør forventningene til skamme, i Aftenposten – hvor ellers.

Kristian Tonning Riise og Peter Christian Frølich skriver at de og andre ønsker en strengere innvandringspolitikk, men at Hege Storhaug og HRS ødelegger for dem. De gjør nemlig ting som får folk til å heve øyenbrynene, og de «gjør debatten vanskeligere». Dermed blir de en umulig alliert, for ingen vil assosieres med dem. «Nei til HRS» lyder et slagord i overskriften.

Det er ikke lett å telle opp alle selvmålene de to ugeniale lovgiverne gjør. De klager altså sin nød over vanskelig debatt. Men de er folkevalgte representater i et land hvor vi har bestemt oss for å løse problemer med ord. Det er av og til vanskelig, men de får altså betalt for jobben. Eier de to latsabbene ikke skam?

De eier i alle fall ikke medfølelse, all den tid de avfeier personforfølgelsen vi har vært vitne til i disse dager, med å anklage Storhaug for å innta «offerrollen». De eier heller ikke intellektuell standard, idet de også avfeier Storhaugs påstand om at det skytes på budbringeren, med at de har «hørt det før». Det har dere nok, men kanskje dere er en smule tungnemme?

En ting de derimot eier, er stråmenn:

Å snakke om muslimer som om det var en eneste stor uensartet masse med én felles agenda bidrar kun til å polarisere debatten unødvendig mye og skyve vanlige moderate muslimer unna.

Hvem har snakket om muslimer som en stor masse? Hun som bodde i Pakistan mens de to artikkelforfatterne gikk i knebukser?

Ikke alt de skriver er usant, eksempelvis denne passusen om ikke-vestlig innvandring (muslimsk kan de jo ikke skrive):

Og altfor mange har dessverre også med seg et syn på kvinners plass og ansvar – i både familien og i samfunnet – som ikke er velkommen i Norge.

Men saken er at en viss person som tilhører organisasjonen de bekjemper med slagordet i overskriften, satte disse tingene på den offentlige dagsorden omtrent på den tiden da artikkelforfatterne ble født.

De to stråmanneierne uten skam, medfølelse eller intellektuell standard mener tilsynelatende at HRS burde ha en annen stil:

Den monomane svartmalingen av alt som har med islam å gjøre, og den fraværende evnen til å ta innover seg nyansert kritikk, har ført Storhaug & co. ned i en sump som det tilsynelatende er vanskelig for dem å komme ut av.

Frølichs og Tonning Riises største problem er muligens at de ikke eier selvinnsikt heller: De er sumpen. Det er deres snobbete innstilling til politisk arbeid og deres nedlatende holdning til personer som har brøytet den veien de selv går komfortabelt på, som gjør HRS til en umulig alliert.

Om vanlige mennesker i Norge skriver de to:

Felles for de aller, aller fleste av disse er at de heller holder kjeft enn å risikere å bli assosiert med Storhaug og HRS.

Og ansvaret for det ligger hos den politiske klassen de selv er en del av, som i mange år har vært altfor feige til å gripe fatt i de ubehagelige problemstillingene, og som har rakket ned på dem som har gjort det.

Artikkelforfatterne vil helst ikke «bruke energien på» HRS’ «uspiselige utspill og tåpelige aksjoner». Og hvem tvinger dere til å gjøre det?

De to Høyre-representantenes teorem er altså at hvis Hege Storhaug og kompani bare hadde vært litt mere pyntelige, så ville vi ha fått utrettet så mye mer, selv om mye av det som faktisk er utrettet, har skjedd delvis takket være deres pionerarbeid.

Det er forsåvidt en viss komikk over de to unge menn, men det som er alvorlig, er at de (heller) ikke forstår at erkjennelsens vei er tung og vanskelig, og den går videre fordi det finnes kompromissløse personer som står hardt på det de mener er rett.

Frølich og Tonning Riise er derimot to blautfisker som ikke kommer til å stå hardt på noe. De burde be om permisjon fra sine verv og gjøre noe annet.