Kommentar

To personer/to artikler forteller mye om hvorfor venstresiden går tilbake og høyresiden frem. Stikkord er holdningen til forskjeller, friksjon og ytringsfrihet.

En ny friskhet kommer fra ungdommer som Kristian Tonning Riise i Civita. De har oppdaget at et multikulturelt samfunn må ha høyt under taket, også for meninger «man» ikke liker. Inspirasjonen kommer fra USA.

Olav Elgvin i FAFO representerer predikant-retningen innen venstresiden. Tenkeevnen er det smått med. Kun moralismen er igjen.

Foranledningen er en kommentar Olav Elgvin har i Klassekampen der han går i rette med Andreas Halse i Sosialistisk Ungdom for hans kritikk av intolerante muslimske miljøer.

Halse begår den feil at han ikke er konkret nok, derfor kan hans kritikk enten få miljøene til å lukke seg, eller det blir tunga ut av vinduet, ingen tar den til seg.  Ifølge Elgvin.

Hvordan en generell kritikk kan gi stikk motsatt resultat er vanskelig å forstå.

Det interessante ved Elgvins irettesettelse av Halse er hans beskrivelse av hvordan miljøer reagerer på forfeilet eller misforstått kritikk:

De lukker seg.

Elgvin mener at den islamistiske bølgen faktisk skyldes «den islamkritiske atmosfæren Norge og andre vestlige land opplevde på 2000-tallet.»

En generell kritikk mistenkeliggjør store grupper.

Ingen miljøer vil forandre seg av at man anklager dem for «hat» sånn generelt. Derimot kan en konkret moské godt komme til å forandre seg dersom man kritiserer den for at en konkret praksis er kvinnediskriminerende.

Det er pussig å lese Elgvins forsvar for muslimer. Advarselen om at en generell anklage om «hat» ikke har noen effekt, minner påfallende om beskyldningene om «hat» som i flere år har vært rettet mot høyresiden, helt generelt. Man har brukt svært generelle og utbyttbare termer, høyreorientert, høyrepopulistisk, høyreradikale og snakket om «miljøer». Man har altså benyttet akkurat den generalisering Elgvin advarer mot og anklaget bredt for «hat», som ifølge Elgvin ikke virker, eller kanskje provoserer.

Hvorfor skulle høyremiljøer reagere annerledes enn muslimer? *

Konkret

Når det gjelder kravet om å være «konkret» er dette en gammel kommunistisk sjargong for å sette ut motparten. ML’erne snakket hele tiden om at kritikken måtte være «konkret». Konkret ville si at den skulle foregå på deres premisser.

Denne sjargongen går langt tilbake. Arthur Koestler forteller at en kvinnelig kommunist ble tatt av Gestapo, som ikke visste hvem hun var. Men hun brukte uttrykket «konkret» så ofte at Gestapo forsto hvor hun hørte hjemme!

Enda mer «morsom» blir Elgvins kritikk av kritikken når han anbefaler at man balanserer kritikken.

Dette gjelder spesielt når den eller de man kritiserer fra en minoritet i samfunnet. For at den eller de som blir kritisert ikke skal reagere med å lukke seg, må kritikken balanseres. Man må velge sine kamper og ikke komme med kritikk hele tiden.

Dette er «hensyn» som lett fremstår som paternalistiske. Er det noe ved verdensreligionen på 1,6 milliarder som tilsier at man må være forsiktig? Uttrykket «minoritet» synes å være en eufemisme . Det er ikke dekkende for en betydelig og voksende gruppe. Men kanskje Elgvin med et slikt uttrykk ønsker å signalisere behov for beskyttelse og avlede oppmerksomheten fra dype verdikonflikter og stemple de som tar dem opp som umoralske?

Når heller ikke majoriteten er hva den var – den er faktisk blitt minoritet flere steder i Oslo  – virker betegnelsen som et grep for å kunne forsvare særrettigheter og taktiske hensyn. Hvis da ikke Elgvin i realiteten går inn for en forebyggende konfliktavverging som betyr at majoriteten må gi avkall på sine verdier.

Han har i egen forskning vist at annen generasjon er mer religiøs enn første generasjon. Det er altså kritikernes skyld?

For å skape goodwill skal man dessuten kritisere «rasisme, diskriminering og antimuslimske holdninger», skriver Elgvin.

Elgvins råd kan oppfattes på to måter: Enten som en generell forståelse av hvordan malplassert eller for hard kritikk virker – slett ikke, eller stikk motsatt. Eller de er ren apologi, som er forenlig med at hans egen praksis overfor motstandere er stikk motsatt av det han sier om behandlingen av muslimer.

Da er ikke hans «råd» et bidrag til dialog.

Jeg er redd svaret for Elgvins del er alternativ to.

Rasjonalitet vs moralisme

Holdningene og synspunktene er helt selvmotsigende selvsagt. Kjennetegnet på et liberalt menneske er at man opptrer rasjonelt og konsekvent. Elgvins syn er antagonistisk og moralistisk, og må man si: det tjener ikke muslimenes stilling i Norge.

Muslimer har altfor mange «venner» av Elgvins type. De bør skaffe seg noen nye.

Et alternativ er prosjektmedarbeider i Civita, Kristian Tonning Riise, som i en kronikk i Aftenposten kritiserer nettopp den moralisme Elgvin er talsmann for. Man vil beskytte minoriteter ved å forby visse ytringer man ikke liker.

Men det er den offentlige debatt som skal ta et oppgjør med usunne holdninger, ikke domstolene, skriver Tonning Riise.

Innstilingen og tilnærmingen er korrekt, men argumentasjonen trenger presisering.

Hvis man vil løse problemene i det flerkulturelle samfunn med paragrafer og meningsforbud vil man høyst sannsynlig skjerpe motsetningene og skape en falsk konformitet.

Tonning Riise har helt rett i at en slik konformitet ikke er et vern mot noe som helst. Slik sett kan rasismeparagrafen ha en negativ konsekvens. Ytrinsgfrihet kan ende opp som noe tannløst, et skalkeskjul for meningstrykk og sensur.

Ytringsfriheten er verdiløs i møte med ytringer vi har få problemer med.

Ytringer som ingen vil sensurere trenger ikke et vern. Ytringsfriheten får først verdi når den forsvarer ytringer de fleste av oss ville vært foruten. Derfor må ytringsfriheten også forsvare rasisters rettigheter.

Dette prinsippet har imidlertid en annen dimensjon, som er minst like viktig.

Ytingsfrihetens forsvar av selv de mest forkastelige ytringer forsvarer også vår alles rett til å høre, og reagere, på dem.

For å sitere Christopher Hitchens: «Hver gang du sensurerer noen gjør du deg til fange av din egen handling, fordi du nekter deg selv retten til å høre noe.» Når en ytring forbys, betyr det i realiteten at vi overlater til myndighetene å fjerne ytringen for oss.

Er ikke dette, for det første, en fallitterklæring? Vi sier indirekte at vi er så lite i stand til å håndtere rasistiske ytringer at vi ber politiet om å fjerne dem for oss. Og er det ikke, dernest, å lure oss selv? Vi kan innbille oss at rasismen forsvinner, mens vi kun har brukt lovverket for å fjerne den fra vårt synsfelt.

Men her er det forskjell på politisk legitime meninger som flertallet eller de med makt ikke ønsker å høre, og ren søppel av type «negerjeger». Tonning Riise vil sikkert si at for å kunne bevare de første må vi også ta de andre med på kjøpet.

Er det så sikkert? Problemet er ikke paragrafer mot hatefulle ytringer eller rasisme, men måten de er blitt forvaltet på. Som gammel venstreradikaler kjenner jeg refleksene som ønsker å arrestere en bestemt type vulgærpropaganda om andre mennesker, enten det er jøder eller svarte.

Men måten rasisme og hatefulle ytringer er brukt på har fått pendelen til å svinge andre veien: at man går inn for å avskaffe rasismeparagrafen. Høyre har det i sitt program.

Konfrontasjon

Da legger man opp til en stor konfrontasjon med FN, Europarådet, Den europesike menneskrettskonvensjon, og en flora av NGO’er som lever av å forsvare den politiske korrekthet.

Hvis den unge garde i Civita har lagt seg på en slik kurs har de enten undervurdert eller underkommuniserte hva de holder på med.

Tonning Riise ga et pust av befriende åpenhet, nettopp hva venstresiden synes å mangle. Den kommer trekkende med nazismen i tide og utide, og vil også raskt greie å devaluere den, hvis ikke retorikken modereres.

Det ville være tragisk, for det trengs noen demarkasjonslinjer.

Revisjonisme

Tonning Riise vil også gi full adgang til å forfekte revisjonistiske synspunkter på Holocaust. Ellers vil ikke publikum lære seg å forstå og forsvare den historiske sannhet.

Mennesker som Irving trenger mer, ikke mindre, beskyttelse av ytringsfriheten.

Men så enkelt er det ikke. Nazismen har fått sin sjanse. Det er ikke noe tap om deres argumenter står parkert.

Antisemittisme er derimot høyst levende, og det finnes krefter både på venstresiden og blant islamister som ønsker å anvende den som et middel, til å mobilisere og undergrave Vesten og Israel.

Det er argumentasjon som appellerer til magen, og hva gjør man med den Tonning Riise? På den type instinktpolitikk hjelper ikke fakta og fornuft.

I dagens flerkulturelle Europa og sekteriske Midtøsten er antisemittismen er en høyst reell trussel, og derfor bør det også være lovlig adgang til å reagere på den.

Men den viktigste kampen foregår selvsagt i menneskenes sinn, ikke i rettssalen.

Friksjon

Hvis man skal snakke om holdninger i det nye Norge gir Tonning Riise en god anbefaling:

Et liberalt flerkulturelt samfunn kan bare fungere hvis vi lærer oss å leve med friksjon.

Venstresiden gir stikk motsatt anbefaling. Den ønsker å minske eller aller helst fjerne friksjonen. Her slår det utopiske element inn og i en verden med Snowden-avsløringer gir det skremmende perspektiver. Det er kanskje noe av grunnen til at Cathrine Holst i en artikkel i Klassekampen skriver at:

«det kan se ut til at «sosialisme» er i ferd med å forsvinne fra det virksomme politiske-ideologiske vokabularet i norsk offentlighet.

En knusende dom. Venstresiden tåler ikke friksjon. Derfor betyr hver eneste ny fremmedkulturell innvandrer at venstresiden taper terreng. Den var tilpasset en homogen kultur og greier kun å forsvare mangfoldet med sensur og brunbeising. Innvandrerne bør betakke seg for slike venner.

 

 

 

*

(Hvis man da ikke har som premiss at forskjellige grupper fortjener forskjellig «behandling».  Man skal ikke skrape mye i overflaten for å gjenkjenne det gamle klassehatet, nå omplantet til en flerkulturell virkelighet.

Venstresiden har nøyet seg med stigmatisering, men tegn tyder på at man går over i en mer offensiv modus, med identifisering av anonyme og uthengning i medier. Tilfellet Expressen er skjelsettende; her fradømmer man mennesker sosial anseelse og i flere tilfeller arbeid og personlig sikkerhet.