Kommentar

Det opereres med rasismebegrep både i en klassisk og en ny betydning: Den klassiske går ut på at Obiora og Ali Farah-saken begge handler om hudfarge. Den nye sier at også kultur og religion hører inne under rasisme-begrepet. Her er det duket for begrepsforvirring og det som verre er.

Rasismeparagrafen 135a omtaler krenkelse ut fra hudfarge, religion, seksuell legning, osv. Men det gjør ikke disse kategoriene til rasisme i klassisk forstand. Diskriminering er samlebegrepet, og den nye loven har det som paraplybegrep.

Noen mener at feks skepsis, forbehold, reservasjoner, motvilje, fordommer mot religion og kultur kan kalles rasisme. Dette er tvilsomt av flere grunner: den klassiske rasisme-debatten rundt utlendinger gikk på hudfarge og fordommer. Rasisme ble bannlyst. Det ble kollektivt avvist.

I mellomtiden har mye skjedd. Man har høstet erfaringer, noen gode, andre dårlige. Jeg vil tro de fleste har begge deler.

Hvis vi holder oss på individplan: hvis noen høster erfaringer som gjør dem skeptisk til en bestemt gruppe mennesker, slik at de har disse i bakhodet, hva skal man kalle det? Fordommer er det man har forut for møtet med mennesker. Men hvis det bygger på erfaringer? Hvor legitim oppleves en kritikk som går inn og moralsk fordømmer den ene part, uten å se hele situasjonen? Det er fullstendig å overse at folk preges av sine erfaringer.

Spør en utleier hvordan han vurderer søkere til en utleiebolig. Vedkommende blir klok av skade etter å ha opplevd forskjellige trøblete leietakere: alt fra manglende betalinger, til zoologisk have, en haug med gjester, manglende oppfylling av plikter osv. Han vil bli skeptisk ved neste korsvei og gradere folk.

Hvis man bruker Diskrimineringsloven kan man risikere å bli anklaget og måtte bevise at man ikke «diskriminerte». Problemet er at lovgiver forsøker å lovregulere sosiale relasjoner, i en situasjon hvor kultur og skikker står mot hverandre.

Konfliktene har vært der hele tiden, men blir nå mer kompliserte, og med helt andre elementer enn før: skikker og praksis fra ukjente områder. Jenter må ikke, gutter må ikke osv. Det går på hele det sosiale feltet.

Regjeringen later som om den ikke ser problemstillingen når den vil granske offentlig sektor for å finne ut om det finnes rasisme.

Man risikerer da at rasismedebatten blir umulig å skille fra det som kalles innvandringsdebatten, som i stor grad handler om muslimer. Det er den store forskjellen i forhold til den tidligere debatten.

Forfatteren Anne Holt og leder av Antirasistisk senter, Henrik Lunde, har svar også på dette problemet. Dvs. de sier at det ikke er noe problem: Islam/muslim-debatten leder til rasisme.

De griper på en måte tilbake til den gamle venstresidens yndlingssport, som var å slå folk i hodet med «rasist»-stemplet. Den øksa ble etterhvert noe sløv. Men nå tar Anne Holt og Henrik Lunde den frem igjen.

Det er grunn til å se nærmere på hva de sier: Holt stiller opp en syllogisme:

Rasismen i Norge skjøt fart og hentet legitimitet den 11. september 2001. Den har spist seg fetere på ressurspersoners stadig mer utilslørte og høylytte forakt for islam. Hatet mot islamister er langt på vei blitt en generell mistro mot muslimer, som igjen har gitt næring til den eldgamle, allestedsnærværende frykten for alle som er annerledes.

Holt viser til ressurspersoners virksomhet. Det samme gjør Lunde. Ord betyr noe. Holt nevner også et annet moment:

Rasismen har stukket røttene i folkedypet ved utilslørt agitasjon fra den politiske ytre høyrefløy, som slår seg for brystet i en «hva-sa-jeg»-triumf hver gang en ikke-hvit person forgår seg mot «en av oss».
..
Der man tidligere ville bli møtt med kontant og massiv kritikk for helt ensidig å fokusere på problemer med immigrasjon og integrasjon, møter man nå anerkjennende nikk og samtykkende mumling.

Her stilles det opp en flertrinnsrakett: Først 911, så ressurspersoner som kjører ut sin forakt for islam, og dette hatet mot ekstremister erstattes av hat mot muslimer generelt, og dette utløser den eldgamle, inngrodde rasismen hos brede lag. Opinionsdannere har vært med på ferden slik at det nærmest er blitt politisk korrekt å være skeptisk til innvandrere. Stemmer dette?

Noe stemmer: Holt er inne på noe når hun sier at det dukker opp troll i debatten. Slik vi også har reagert på på document.no: man begynner å revurdere synet på serbere og bosniaker, man forsvarer Putin, og ordet «rase» dukker opp i debatten om heterogene vs. homogene samfunn. Her er det opplagt farlige tendenser, som det er viktig å slå ned på. Men Anne Holt unnlater helt å sette det inn i en sammenheng. Hennes analyse mangler både hode og hale og blir en moralsk henretting av «brede lag».

Det er faktisk noe langt mer alvorlig som ligger bak de reaksjoner Holt beskriver: en desillusjonering med det flerkulturelle samfunn og toneangivende lag som nekter å innse det, men klynger seg til idealene.

Den senere tid har det blitt mange sprekker i fasaden. Både enkelthendelser, som trikkedesperadoen, Kalbakken-trippeldrapene og generelle problemer – som manglende norskkunnskaper i barneskolen, henteekteskap og kjønnslemlestelse – har demonstert at samfunnet har problemer med nye landsmenn. Problemene er særlig knyttet til befolkningen fra muslimske land, kan det virke som.

Man kan få inntrykk av at Ali Farah-saken brukes til å slå tilbake denne debatten og kritikken. Henrik Lunde sier det rett ut: istedet for rasisme har man dreid oppmerksomheten rundt problemer innad i innvandrermiljøene.

Det er en meget spesiell måte å omtale debatten om kjønnslemlestelse på. Den gjør debatten til noe instrumentelt, noe andre kan «bruke». Det samme går igjen i Anne Holts kritikk: «noen» dukker og bruker kritikk og negative oppslag for alt det er verdt. Hvem er disse «noen»? Det hadde vært interessant om de to hadde konkretisert: blogger er helt opplagt i søkelyset. I det hele tatt løse kanoner. Men hva med nettdebattene på de store nettavisene. Der trives grums fra mange kanter, skjønt Holt/Lunde kun er opptatt av grums den ene veien.

Hva vil de gjøre med det? Anne Holt sier at den passive aksepten av rasismen går helt til topps i samfunnet, og nevner Ullevål sykehus spesielt. Det er alvorlige anklager.

Brannfakler i Zola-stil får bred plass når den kommer fra en kjent forfatter. Men det blir ikke mer sant av den grunn. Holt og Lundes diagnoser er feilaktige. De er fanget i sine egne begreper. Første forutsetning for å gjøre noe med problemene er å analysere dem riktig. Da kan selv moralske kampanjer ha sin virkning på litt lengre sikt. Men Holt og Lunde går inn i en tradisjon der de svinger den moralske svøpen fra en uangripelig tilskuerrolle. Den posisjonen er død, bortsett fra et segment sofistikerte kulturmennesker som fortsatt tror at de representerer folket.

Det er tragisk at når noen skal si fra og mane til besinnelse så skjer det ut fra rustne standpunkter. Vi hadde virkelig trengt noe bedre.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også