Innenriks

Aftenpostens forside oppsummerer hva som er galt med norsk presse. Det er galt å være hvit.

Jentelandslaget gjør stor suksess, men det hjelper ikke. Hvis man er et jentelandslag og det ikke rommer «minoritetsjenter» har man mislykket.

At man med minoritetsjenter mener muslimske sådanne kommer tydelig frem i artikkelen, men det har ikke noe med islam å gjøre, tror Henrik Lunde i Norges Fotballforbund. Hva menes da? Det har noe med de kritthvite å gjøre, er nærmeste antagelse, og det er hva Aftenposten slår opp.

 

 

IMG_2533
Det er den mest usympatiske, unfair forsiden en norsk avis har presentert på lang tid. Det er galt å være hvit og blond jente i Norge. Hvor langt ut, hvor forskrudd er det mulig å bli?

Henrik_Lunde_320x300

Aftenpostens Odd Inge Aas gjør ikke noe forsøk på å fortelle hvem Henrik Lunde er. Han har jobbet i Antirasistisk senter, som er en statsstøttet NGO som offisielt skal motarbeide diskriminering, men gjør det på en måte som stigmatiserer den innfødte befolkning. Slik skapes motsetninger under dekke av inkludering og likeverd. En del av samme miljø har vært den mer militante Foreningen Vepsen, som har nettsiden vepsen.no med Tor Bach som redaktør. Deres metoder er å brennmerke alle som opponerer mot eller kritiserer det flerkulturelle prosjekt som rasister eller ekstremister. Følger man ARS og Vepsens definisjoner blir det trange kår for ytringsfriheten.

At en organisasjon som ARS har blitt inkludert i fotballen sier noe om hvordan ideologien kryper inn i norsk organisasjonsliv. Fotballen kan ikke helt være klar over hva den innlater seg på: Dette vil ikke fremme inkludering, men polarisering. Å dytte den ene ned er sjelden lurt, særlig ikke hvis det gjelder den innfødte befolkningen.

Budskapet synes å være at norske nordmenn enten fortjener det eller tåler det.

At det er galt å være hvit og blond i Norge?

Dette oppslaget berører tusenvis av mennesker: I første rekke spillere, foreldre, pårørende, venner som er stolte av jentene. Vålerengas Kjetil Rekdahl var på radio og fortalte at han var imponert over nivået.

Men så er det et skår i gleden: Det var ingen jenter der med hijab eller en annen hudfarge og det er om ikke direkte, så indirekte, jentenes skyld.

Lundes utlegging benytter seg av en velkjent taktikk. Han stiller seg spørrende og undrende til hvorfor det er ubalanse i bakgrunn på et breddefenomen som idrett. Han utelater de ubehagelige faktaene, for å kunne kaste et mistankens skjær over det velkjente: det norske.

Lunde sammenligner jente og guttefotball. Det er direkte uredelig. Det er ingen penger i jentefotballen. Derimot er det mye penger i herrefotball. Men Lunde later som om det er integreringsviljen det skorter på.

– Vi har et kritthvitt kvinnelandslag, og et mye mer fargerikt herrelandslag. Vi må erkjenne at vi ikke har lykkes på samme måte som hos guttene, sier Henrik Lunde i Norges Fotballforbund.

Måten antirasister som Lunde argumenterer på er å anvende rasistiske termer. Som om det er jentenes skyld at de er hvite, eller at det ikke er med jenter med en annen kulturbakgrunn!

Dette er klassisk venstreradikal taktikk, og den bygger på å skape dårlig samvittighet hos folk for å presse dem over i en defensiv posisjon, hvor de skal finne seg i det meste.

I spørsmål om hudfarge er dette renspikket rasisme, nettopp det Lunde på vegne av fotballen vil være imot.

Folk flest tror ikke at noen tør å være så frekke. De blir tause. Men aktivismen fra 70-tallet er ikke død. Den lever i beste velgående og gir inntrykk av å være levende. Men det er en falsk posisjon, kun opprettholdt av aktivister som Lunde og mediene.

Det betenkelige er at det gir næring til en type selvhevdende «minoritets»deltakere som tror at det skal være sånn, at det å være hvit og norsk er et handikap de bør be om unnskyldning for.

Selvfølgelig er det kritthvite nordmenn som Odd Inge Aas og Henrik Lunde som driver denne kampanjen. Hvis det var muslimske ville det vakt reaksjoner, og det er der vi havner hvis denne kampanjen får holde på.

Det Lunde og hans likemenn aldri gjør er å snakke rett ut av posen. Ganske mange tusen mennesker har erfaring fra fotballen i dette landet. I stedet for å mystifisere og savne forskning går det an å bruke øynene.

Ett bemerkelsesverdig trekk er at «minoritetsforeldre» ikke følger barna sine på fotballkamper, hvis de deltar i lokale lag. Men ordet foreldre er ikke nevnt med ett ord i Odd Inge Aas’ reportasje.

Alt er de kritthvites skyld.

En utfordring til Aftenposten: Kunne avisen presentert et bilde av redaksjonen?

 

Et kritthvitt landslag