Sakset/Fra hofta

Bildet: Kvinnelandslaget i fotball i aksjon mot Tyskland. Foto:  Creative Commons Attribution 3.0  kilde: Norges Fotballforbund.

Aftenposten 16.06.15: Mens herrelandslagets trener, Per-Mathias Høgmo, hadde med seg seks spillere med minoritetsbakgrunn i sin siste 26-mannstropp, har Even Pellerud ingen. Det lille snevet av internasjonale gener har Maria Thorisdottir fra sin islandske far (Thorir Hergeirsson, landslagssjef i håndball, red.anm.). – Vi har et kritthvitt kvinnelandslag, og et mye mer fargerikt herrelandslag. Vi må erkjenne at vi ikke har lykkes på samme måte som hos guttene, sier Henrik Lunde i Norges Fotballforbund.

For å si det litt enkelt: Document.no driter i hudfarge, Øyvind Thuestad driter i hudfarge, og denne skribent driter i hudfarge. Det er meninger og kultur som betyr noe.

Øyvind Thuestads kommentar om Lindex-reklame og Lindex-konsernets bruk av barn med ulik hudfarge har falt en del tungt for brystet. Når man leser Øyvinds artikkel uten videre refleksjon, så kan man saktens forstå lesernes harme. Kanskje hadde den stått seg bedre med mer utbrodering og noen tydeligere poenger. For poengene hagler – også når det gjelder hvite.

Uttrykket «Blenda-hvitt» er helt gangbart, og ingen leer på så mye som et øyenbryn når noen snakker om «Blenda-hvite» nordmenn o.l. Sportskommentatorene i de store mediehusene er «gode» i så måte. Hvor var alle dere som ble sinte over Øyvinds artikkel da f.eks. Dagbladet for et par år siden besværet seg over at «Alle disse blendahvite jentelagene svekker Norge»?

Det er garantert en sportslig svakhet, og den vil hefte ved dette ellers gode landslaget i mange år framover. For foreløpig finnes det ikke en eneste jente med minoritetsbakgrunn på noe yngre landslag.

Her er både hvite og jenter med, og da blir jo alt helt feil.

VG stiller heller ikke sitt hvite lys under en skjeppe, og beklaget seg foran håndball-EM for kvinner i 2014 over «et litt for hvitt landslag». Tenk om en sportsjournalist beklaget seg over «et litt for svart landslag»? Vedkommende ville fått sparken på stedet, og i praksis yrkesforbud.

Uttrykket «Blenda-hvitt» er ikke bare forbeholdt sporten. Aftenposten kunne i 2010 melde om stort sett bare «blendahvite barselgrupper» på Mortensrud i Oslo. En av de «Blenda-hvite», nybakte mødrene spekulerte i hvorfor det er slik:

– Det er synd fordi det er nærområdet vårt og de er naboene våre. Jeg har hørt at det skal bygges en ny moské her. Kanskje kan det bli et samlingssted som favner flere, undrer Olaug Tjøtta Steinness (35).

Ja, det er lov å undres. Heller ikke hjelpeorganisasjonene går klar. Alt er «Blenda-hvitt», og det er organisasjonenes skyld, skrev VG i 2008 :

Til tross for fagre ord om integrering har norske humanitære og frivillige organisasjoner få innvandrere ansatt.

I fem av de største humanitære og frivillige organisasjonene med internasjonal virksomhet er resultatet følgende:

Svært få av de ansatte har ikke-nordisk bakgrunn, og enda færre av de ansatte og tillitsvalgte i Norge kommer fra ikke-vestlige land.

– Jeg mener dette til en viss grad er ansvarsforsømmelse, sier Nadeem Butt, leder av bydelsutvalget i Søndre Nordstrand i Oslo (Ap) og tidligere leder av Antirasistisk Senter.

Stortingets tidligere visepresident Akhtar Chaudhry (SV) ble i 2015 ansatt på Politihøgskolen for å få flere ungdommer med innvandrerbakgrunn til å bli politi. I den anledning ble han intervjuet av bydelsavisen Groruddalen.no og kom med følgende ganske oppsiktsvekkende utsagn:

Politiet er den eneste etaten i Norge med rett til å bruke makt overfor befolkningen.

– Dersom kun hvite nordmenn har denne retten, så lever vi i et udemokratisk samfunn. Det må aldri bli slik at én gruppe sitter med makta, mens en annen gruppe opplever maktmisbruk, sier Chaudhry.

Han mener det er en utfordring at mange ungdommer har foreldre som kommer fra land der folket ikke har tillit til politiet.

– I mange land er politiet korrupte og utøver maktmisbruk. Slik er det ikke i Norge. Ni av ti har tillit til politiet, og den tilliten vil bare øke om vi klarer å sette sammen en bred og mangfoldig etat, avslutter han.

Her er det i alle fall ikke mangel på å bruke hudfarge som argument for å fremme egne interesser. Men ingen av disse eksemplene er det noen som reagerer på, fordi avsenders bruk av farge går «riktig» vei.

Og Norges herrelandslag i cricket for 2017 ser slik ut:

Staute karer alle mann – men kan noen forklare hvorfor ikke pressen for lengst har avkrevet Norges Idrettsforbund (som cricketforbundet sorterer under) svar på hvorfor det er så få «Blenda-hvite» med på laget?

Øyvinds Lindex-artikkel kommuniserer på flere plan, og ett av dem – som kanskje blir mindre subtilt etter denne gjennomgangen – er at det åpenbart er helt ufarlig å poengtere hvite, kaukasoide menneskers hudfarge i media, mens det å kommentere farget/svart straks er forbundet med noe «kontroversielt» (eller et enda verre R-ord …).

Man blir ikke rasist av å holde opp speilet eller diskutere en mulig intensjon bak Lindex’ valg av modeller, selv om de er aldri så små og søte. Om det for enkelte er ubehagelig å lese en artikkel om hudfarge, må det allikevel være legitimt å påpeke at det fins misforhold også i hvit disfavør.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!