Sakset/Fra hofta

Den profilerte journalisten og programlederen i NRK, Noman Mubashir, kritiserer NRKs Dagsrevyens blendahvite profil, og viser til at TV2 hadde en langt bedre nyhetsdekning av drapet på Benazir Bhutto. Det kan i følge Mubashir og Dagbladets Trude Ringheim skyldes at TV2s reportere Kadafi Zaman og Mah-Rukh Ali har pakistansk bakgrunn, og derfor spesielle kunnskaper om Pakistan.

Mubashir har utvilsomt et poeng når det kommer til enkelte kvalifikasjoner flerkulturelle journalister kunne tilføre sine respektive redaksjoner, og at de med fordel kan anvendes når de ønskverdige kvalifikasjonene foreligger.

Men derfra blir terrenget relativt uoversiktelig, da det av åpenbare årsaker ikke er uproblematisk å utrope etnisitet som en egen kvalifikasjon.

Ringheim skriver for eksempel at NRK i stedet for reporter Philip Lote kunne spurt andre ansatte de har, blant andre Migrapolis` Raheela K. Chaudry som i tillegg til å være statsviter kunne bidratt med personlige historier knyttet til konflikten i Pakistan. Siden når det ble vanlig å karakterisere en journalists personlige anekdoter som «nyhetsdekning», går forøvrig ikke frem av Ringheims artikkel:

ERFARING I FELT, forklarer nyhetsdirektør Gro Holm i NRK. Reportere i felt må ha erfaring fra felt. Hvorfor har ikke Holm sørget for at Chaudhry har mer felterfaring? Er det fordi erfarne og til dels svært selvbevisste utenriksreportere sloss om de prestisjefulle feltoppdragene?

Og hvorfor brukes Chaudhry heller ikke som reporter fra Oslo eller som kommentator? NRK tok heller ikke denne gangen sjansen på å framstå som mer mangfoldig og inkluderende.

Nei, det håpløst umoderne NRK har vitterlig ikke innført farge-tv enda, mener Ringheim – og tar i forbifarten selvkritikk på redaksjonens vegne ved å nevne at det har ikke Dagbladet gjort heller. Imidlertid er det mye ved Ringheims artikkel som tyder på at det er nettopp det Dagbladet har gjort.

Vil nå egentlig minoritetspersoner se Blenda-tv? spør Ringheim, som interessant nok underbygger påstanden om NRKs ekskluderende attityde ved å påpeke at førstegenerasjonspakistanere helst ser på pakistansk tv, formodentlig for å se nyheter referert av pakistanske reportere. Hvilket NRK altså bør gjøre noe med ved å benytte Chaudry som reporter – i Oslo.

Hvor sjarmerende og gangbar holdningen som her kommer til uttrykk er, vil man umiddelbart bli klar over hvis man putter inn ordene «nordmenn» og «Hansen» i stedet for «pakistanere» og «Chaudry», og så krever at for eksempel TV2 gjør noe med det.

Men Ringheims hovedpoeng er at hva gjelder Pakistan, så er en pakistansk bakgrunn ganske enkelt et kvalifisert konkurransefortrinn, da slike formodes å ha andre kilder, vinklinger, språk og koder inne som en følge av sin etnisitet. Ikke nok med det, men nyhetskrigen vinnes av og til ved at redaksjoner har en reporter med visum. Det kan antagelig Aftenposten underskrive på, etter visum-problemene de brått ble offer for da de ville til Pakistan for å følge opp bakmennene i drosjesvindel-saken. Men hva med den norske statsborgeren Philip Lothe og andre blendahvite utenrikskorrespondenter? Er det noe som tilsier at disse norske statsborgerne har større problemer med å skaffe seg visum enn andre norske statsborgere?

Hvilke kvalifikasjoner Philip Lothe har for å formidle nyheter fra Pakistan vet jeg ellers ikke, men bare hans norske etnisitet ser i Ringheims øyne ut til å gjøre ham betraktelig mindre kvalifisert enn andre. Kanskje bortsett fra journalisten Noman Mubashir da, som selv skriver:

– Han har sikkert mye mer kunnskap om pakistansk politikk enn jeg har. Men en person med pakistansk bakgrunn som kjenner språket og de kulturelle kodene, kunne helt sikkert ha bidratt med verdifulle innspill til nyhetssaker og reportasjer, sier Mubashir – som ikke legger skjul på at han selv kunne tenkt seg å bidra.

Ned fra en mørkeblå himmel daler FrP-politiker Peter N. Myhre og informerer om at det faktisk finnes noen kjente tilfeller av at utenlandskorrespondenter har rapportert riktig så flott, til tross for at de ikke har hatt etniske og kulturelle røtter i landet de rapporterte fra.

Frp-politiker Peter N. Myhre argumenterer mot tilgjengelig og moderne TV og trekker fram den legendariske NRK-korrespondenten Richard Herrmann i London fra 50–60-tallet.

For noen står tida stille.

Skriver Dagbladets Trude Ringheim, og har sikkert rett. Bak hennes resonnement ligger det jo en utpreget progressiv tankegang hva gjelder tilgjengelig og moderne TV, og den fremstår omtrent som følger:

Pakistan for pakistanere, Iran for iranere, Storbritannia for briter, India for indere og Norge for nordmenn.

Hvis noen spurte meg, så ville jeg si at det i grunn lyder langt mer velkjent enn godt er, men tiden står som opplyst ikke stille. På samme vis som gamle klesplagg kan bli moderne igjen, så kan gamle slagord tydeligvis komme til nytte – om ikke akkurat heder og verdighet.

Dagbladet: Blendahvitt NRK