Kommentar

Oslo er blitt en annen by. Mange europeiske byer er det. Den rommer ikke bare nye muligheter og «mangfold» – utenriksminister Jonas Gahr Støres foretrukne ord – den rommer også nye store, mørke hull man kan forsvinne i.

Man kan snakke om parallelle verdener. Bak uttrykket parallellsamfunn ligger en utgave av det astronomiske fenomenet: Man kan forsvinne plutselig i et mørkt hull. Det kan være en tilfeldighet, en bagatell, som får helt uante konsekvenser. En krangel om et hjulskift i en garasje på Tøyen endte nylig med drap. Det gjaldt noen få hundre kroner. Vegard Bjerck var kommet hjem og hadde parkert i garasjeanlegget på Skøyen, da noen stakk ham til døde med kniv en desemberdag i 2008.

Men det er noen spørsmål vedrørende svenske Kjell Åke Palmquists død som er spesielle. Det er den blanding av likegyldighet, bagatellisering og trekke-på-skuldrene-holdning hos gjerningsmannen. Man får ikke helt tak i hvordan det kan skje, hva det bunner i, hvordan noen kan kjøre over en mann og bare kjøre videre.

Referatet tyder på at den 58 år gamle pakistanskfødte sjåføren visste hva som hadde skjedd. Han innrømmet langt på vei de faktiske forhold da han ble arrestert to måneder senere.

Men så kommer alle forbeholdene, alle omstendighetene som gjør «oss» forvirret: som dårlige språkkunnskaper – som kan være en nyttig unnskyldning i en presset situasjon, motparten blir aldri helt klar over hvor mye tiltalte forstår. Han sier han hverken leser aviser eller hører på norsk radio eller TV. Javel. Mange fremmedkulturelle lever slik. Er det en forbrytelse? Selvsagt ikke. Men hva med ansvaret – borgeransvaret og det konkrete ansvaret for medmenneskene: Kan man leve i et samfunn uten å bry seg katten om «de andre»?

Det er ikke kriminelt å leve i Norge som om man levde i Pakistan. Men det vitner om total mangel på samfunnsansvar og -interesse.

Kanskje interesse er stikkordet. For å leve sammen i mangfold må man ha en viss interesse for sine medmennesker. Mitt inntrykk er at det i visse innvandrermiljøer er null slik interesse. Det norske interesserer dem ikke, hverken menneskene eller samfunnet. De lever i sitt eget. Utelukkende.

Men mennesker omgås, situasjoner oppstår. Hvis man ikke har interesse, vil man heller ikke ha empati. De to forutsetter hverandre. Empati oppstår ikke spontant av ingenting. Det forutsetter engasjement og kunnskap.

Dette er kvaliteter som synes å mangle i en del pakistanske miljøer. Einar Haakaas og Kjetil Sæter har skrevet boken Svindel uten grenser. En reise i svart drosjeøkonomi.

Rundt 2.500 drosjeeiere – og sjåfører er siden 2003 avslørt som drosjesvindlere i Oslo. Tre av fire har bakgrunn fra Pakistan. Det betyr at vel én av ti norskpakistanere i Oslo-området har vært direkte involvert i svindelen.

..
Nesten alle i det norskpakistanske miljøet har en far, bror, onkel eller fetter som er involvert. LIkevel har miljøet ennå til gode å ta et skikkelig oppgjør med svindelkulturen.

Haakaas og Sæter skriver stort sett «pent» om pakistanerne, de er flinke til å finne omstendigheter som «forklarer» svindelkulturen. Men mot slutten kommer de likevel tilbake til mangel på samfunnsansvar, mangel på lojalitet til andre enn sin egen gruppe, likegyldighet til det norske samfunn, ingen skrupler med å utnytte norske trygdeordninger. Først skattesvindles det for 500 millioner, så mottar man urettmessig trygd for 125 millioner. Haakaas og Sæter skriver at det virker som om det ikke helt har gått inn hva de har gjort. De har skadet sin egen gruppes omdømme, det har de fått med seg. Men samvittighetsmessig?

Et liberalt samfunn er sårbart. NRKs Morten Ruud fortalte i korrespondentbrevet i dag hvordan han alltid kommer sist i Russland fordi han følger vestlig kø-kultur. Hvis man skal opp og fram i Russland, skal man ikke bare bruke albuer. Lover og regler er til for å omgås.

Det sier seg selv at hvis slike vaner sprer seg til våre samfunn, vil det få store konsekvenser.

Einar Førde sa en gang at velferdssamfunnet er som en tribune. Hvis noen begynner å reise seg for å se bedre, vil de bak gjøre det samme.

Det er grunn til å tro at pakistanerne har tatt med seg noe av stammekulturen til Norge: Deres lojalitet går bare én vei. Mange var analfabeter og bønder da de kom. De opplevde svimlende muligheter og forsynte seg. Ingen sa noe.

Hvis én forbryter seg, kan han tas. Hvis en hel gruppe blir kriminell, er det vanskeligere. Drosjenæringen i Oslo var organisert kriminalitet.

Haakaas og Sæter har forsøkt å få norske politikere i tale. De vil ikke snakke om den etniske og kulturelle siden. De betrakter det kun som en kriminalsak. Det signaliserer svakhet, og omgivelsene har oppfattet signalet.

Hvis myndigheter og politikere ikke våger nærme seg kultur og etnisitet, vil uvesenet fortsette. De kontrollerende instansene vil være forsiktige eller trekke seg unna. De merker at de ikke har noen oppbacking.

Myndighetene har på toppen av det hele opprettet egne organer som tilgodeser de fremmedkulturelle med egne rettigheter. Diskriminering og rasisme snus på hodet og blir våpen mot det norske samfunnet, som gir immunitet og privilegier.

Sine egne

Det er ikke slik at alle pakistanere behandler hverandre godt og andre dårlig. Tvangskulturene favoriserer dem som er villig til å bruke makt og vold. Noen kommer ut som top dogs og utnytter andre. Flere av de største drosjesvindlerne bedro systematisk sjåførene som kjørte svart for dem. De puttet skattetrekket rett i egen lomme, slik at sjåførene fikk kjempebaksmeller. Selv overførte de titalls millioner til Pakistan.

Når et individbasert samfunn får et stort innslag av kollektivkulturer, er det ikke sikkert at det er den individbaserte som vinner. Dette har Christopher Caldwell skrevet innsiktsfullt om, og jeg begynner å forstå hva han mener.

Den liberale, invididuelle kulturen er sårbar. Den krever en ekstrem grad av årvåkenhet fra myndigheter og det organiserte samfunnet: skoler, barnehaver, medier, stat og forvaltning. I stedet har vi sett det motsatte: unnfallenhet, et ønske om ikke å vite.

De senere år har så de politiske partiene utviklet en ideologi om det flerkulturelle som innhyller alt i en rosa sky. Det gjør de som puster den inn «høye».

Hverdagen til oss andre, som lever «der ute» i et uforutsigbart landskap, er annerledes. Her er skepsis blitt en forutsetning for å overleve, stikk motsatt Jonas Gahr Støre som konstruerer et nytt ord for å beskrive dem som er skeptisk til fremmede. Han kaller dem anti-de, dvs. de som er mot «de».

For Kjell Åke Palmquist kostet denne tilliten ham livet, og det norske rettsvesenet har problemer med å erkjenne det. Derfor kan det heller ikke gi ham rettferdighet. Et halvt år for et menneskeliv. Hva slags samfunn er det?