Sakset/Fra hofta

NRK forteller at valget neste høst kan resultere i et rekordhøyt antall flerkulturelle stortingsrepresentanter:

Abid Raja er toppkandidat for Akershus Venstre og er nærmest sikret stortingsplass.

Maziar Keshvari er foreslått til tredjeplassen for Oslo Frp. Det er en sikker plass, men Keshvari blir utfordret.

Dersom Oslo Høyre gjør et godt valg og Afshan Rafiq fortsatt står høyt på listen, kan hun bli fast møtende representant. Hun er i dag vararepresentant.

Himanshu Gulati er nominert på femteplass for Akershus Frp. Det kan holde til stortingsplass.

Hadia Tadjik er renominert på en sikker andreplass for Oslo Ap.

Det er den naturligste ting i verden at rekrutteringen av politikere gjenspeiler sammensetningen av befolkningen, men er det ikke en påfallende mangel på representanter av eksempelvis svensk, baltisk, polsk, vietnamesisk eller filippinsk opphav?

FAFO-forsker Jon Rogstad mener det behøves minoritetsrepresentanter i rikspolitikken for å få minoritetene til å stemme ved valg:

– Det vet vi, at det å ha minoritetspolitikere å stemme på, det er viktig for å mobilisere minoriteter til valg, sier Rogstad.

Men har vi ikke her å gjøre med en nokså talende dobbeltstandard?

Hverken Rogstad eller andre ser ut til å problematisere at «minoritetene» tilsynelatende ikke kan forventes å vise spontan interesse for politiske spørsmål. Burde ikke egentlig alle være det i kraft av individer og samfunnsmedlemmer, uansett hvem som er partienes kandidater?

Ei heller er det noen som finner grunn til å dvele ved den observasjon at «minoritetene» er mer tilbøyelige til å stemme dersom noen av deres egne er blant kandidatene. Innrømmer man ikke da med det samme at stemmegivningen helt eller delvis er basert på lojalitet til ens egen klan, ens egen etnisitet eller ens egen fremmede kultur? Hva slags fremtidsutsikter bærer det bud om?

Ved å la være å poengtere det betenkelige ved dette, gjør Rogstad og andre seg skyldige i det man kan kalle de lavere forventingers rasisme. Det er greit å påstå at folk fra Pakistan trenger forbilder, men det er ikke greit å kritisere den kollektivistiske holdningen til politikken. Ville man ha gjort det samme med folk fra Polen eller Litauen? Lite trolig.

Kanskje det er sånn at folk mener polakker og litauere, i motsetning til pakistanere, faktisk kan integreres eller assimileres i den norske kulturen, og dermed fint kan la seg representere av nordmenn. Og at de har gitt opp å få pakistanerne med på laget, slik at disse må holde seg med egne talsmenn, som dermed kan forventes å forsvare sekteriske interesser snarere enn hele samfunnets, slik det er ment at valgte tillitspersoner skal gjøre.

Kan vi i så fall lukke igjen den eventyrboken kalt integrering med det samme?

 

Borgerlig seier kan gi rekordmange flerkulturelle