Kommentar

Analysene og prognosene som viser at innvandringen gir netto tap hvis ikke andelen yrkesaktive øker, vil garantert slå ned som en bombe i det politiske miljø. Alle de verste forutanelser bekreftes. En stor gruppe unge innvandrere kommer seg ikke inn i arbeidslivet og går rett over på trygd. Der blir de værende, og antallet vil vokse eksplosivt de neste årtier.

Det har vært signaler om dette: Dagbladet skrev at bare 56 prosent av innvandrerguttene fullfører videregående. 44 prosent dropper ut. Tallet i NHOs blad Horisont er 40 prosent. Det er høyt.

Hva gjør man?

NHO bevilger 3,4 millioner kroner for å stimulere næringslivet til å ta imot uteksaminerte nye landsmenn. Problemstillingen som skisseres er at næringslivet må motiveres til å ta inn de unge som har kompetanse. Ekstra innsats må mobiliseres for ungdommen som dropper ut.

Rekker det?

Neppe. Forskerne NHO har spurt tar ikke fatt i de to mest alvorlige faktorene, som er nært forbundet: Mangelen på kulturell tilpasning og skytteltrafikken med henteekteskap.

Pakistanere var blant de første som kom til Norge som fremmedarbeidere såkalt, på 70-tallet. Deres yrkesdeltakelse lå på den tiden over den norske. I dag ligger pakistanernes yrkesdeltakelse under gjennomsnittet for innvandrere, som er 56 prosent, som igjen er ca. 13 prosent under den norske på 69 prosent.

Hvorfor er den pakistanske yrkesdeltakelsen lavere idag enn på 70-tallet? Svaret er trolig henteekteskapene, og motstanden mot å la kvinner arbeide. Så lenge pakistanerne var her for å arbeide gikk det greit. Idet de hentet hit familiene og begynte å reprodusere sitt familiemønster og verdier fra hjemlandet, slo andre tendenser inn: Man ønsket å bevare tradisjonen, og familien og klanen er sentrum. Norske velferdsordninger var som skapt for å holde liv i storfamilier og en patriarkalsk struktur. Kvinner og barn kunne gå hjemme. De trengte ikke gjøre noe.

Lov om familiegjenforening gjør at bl.a. pakistanere kan fortsette å hente ektefeller i hjemlandet. Integrasjonsprosessen nullstilles for hver generasjon.

Man må gjerne si de er blitt norske, men mange er fortsatt mer pakistanske enn norske. Har de ikke rett til det? Ideologien i det offisielle Norge betyr at ingen tør si noe annet. Men faktum er at mange er dysfunksjonelle i det norske samfunn, hvilket vil si arbeidsmarked.

Den mye omtalte diskrimineringen har mange sider. En av dem er pakistanernes selvdiskriminering, ved at de følger tradisjoner som gjør dem ute av stand til å fungere i samfunnet.

Dagrevyen hadde igår et innslag om åpningen av den nye moskeen på Grønland til nær 100 millioner kroner, en av de største i Skandinavia. Det sier noe om prioritering. Her skal barn pugge koranen istedet for å være ute og leke med norske barn. Kvinner og menn holdes segregert. Den sunni-islamske identiteten styrkes på bekostning av en ekumenisk islam. Det er ikke hva pakistanerne trenger.

Fra Danmark kjenner vi til at et hinder for selv velutdannede innvandrere er at de ikke kjenner dansk kultur. De forstår ikke kodene som brukes. Det gjør at de ikke kan delta i og bidra til miljøet på samme måte som innfødte. I mange jobber er dette vesentlige egenskaper.

I NHOs blad skriver forskere om hvordan Norge med sin flate lønnsstruktur og velferdsgoder virker som en honningkrukke på innvandrere:

Bosettingstillatelse i Norge betyr at man også får ta del i de velferdsgoder vi som nasjon bevilger oss. Det er ikke tvil om at dette, sammen med at Norge utpekes til verdens beste land å bo i og er kjent for gode sosiale ordninger, får Norge til å fremstå som attraktivt spesielt for ukvalifisert arbeidskraft. Dette forsterkes ved at Norge har relativt sett høyere lønninger for arbeidsoppgaver som krever få kvalifikasjoner. Det norske lønnsnivået med høy skatt gjør ikke Norge tilsvarende attraktivt for arbeidskraft med høyest utdanning, som for eksempel forskere. Utfordringen for mange bedrifter er nettopp mangel på kvalifisert arbeidskraft, samtidig er kvalifikasjonsnivået i det norske arbeidsmarkedet høyere enn i de fleste andre land.

Norge trenger innvandrere med høy kompetanse, men får de med lav eller ingen. LO er med på å sementere den flate strukturen, og sørger for at gulvet ligger høyt. For tiden ca. 130 kroner timen for bygningsarbeidere.

Det er en milepæl at norske forskere tør beskrive virkeligheten som den er: at andelen trygdede og arbeidsledige er for høyt, og at unge innvandrere i særdeleshet går rett fra skolen og over på trygd. Det er en tikkende sosial bombe.

Men ingen av dem kommer såvidt jeg kan se inn på mottiltak som vil monne. I Norge hersker fortsatt omerta om de alvorlige dysfunksjonelle sidene ved tradisjonskultur fra muslimske land. Det er der hovedproblemet ligger. Polske arbeidere greier seg utmerket, også når de tar hit familiene. Men de sosiale problemene i Somalia, Maghreb-landene og Pakistan er omplantet til norsk jord og trives utmerket.

Forskerne og politikerne som har bidratt til Horisont har tatt et første skritt, men må våge mer hvis vi skal ha håp om en løsning. Fremdeles blir de skremt over det de finner.

Horisont
(pdf)