Kommentar

Husholdningene til innvandrere fra Somalia og Afghanistan har relativt lav gjennom­snittlig netto­inntekt, men tall fra valuta­registeret viser at de sender de høyeste andelene av inntekten til opphavs­landet, skriver Aftenposten.

Den aktuelle saken er sjeldent fakta­spekket til å omhandle det nye Norge:

Av en gjennom­snittlig hushold­nings­inntekt etter skatt på 292.400 kroner sendte somalierne hjem nesten 7 prosent i fjor. I gjennom­snitt var det 20.200 kroner pr. familie.

Familier med bakgrunn fra Afghanistan sendte i gjennom­snitt hjem 6,6 prosent av familienes inntekt etter skatt. Inntekten i hushold­ningene var 345.200 kroner og i gjennom­snitt sendte de hjem 22.800 kroner.

Pakistanske familier sender hjem samme andel som afghanere, men på grunnlag av en mye høyere gjennom­snittlig hushold­nings­inntekt.

Tallene er ikke fullstendige, all den tid skygge­økonomi og fysisk uttransport av penger ikke er medregnet. Ikke desto mindre utgjør de registrerte over­før­ingene til f.eks. Somalia mer enn 300 – tre hundre – millioner kroner.

Sigurd Bjørnestads tekst streifer også dilemmaet dette represen­terer for den norske velferds­staten: Trygder utgjør en relativt stor andel av inntekten til personer fra de samme landene. I lys av denne informa­sjonen kommenterer FrPs innvandrings­politiske talsmann Mazyar Keshvari at det er «absurd» å diskutere en økning i den offentlige støtten til dem det gjelder: De kan jo forbedre sin egen situasjon ved ikke å gi bort pengene sine, hvilket dessuten er inte­grerings­hemmende, sier han.

Den lette berøringen ender imidlertid ikke opp i noe ordentlig grep, og saken ses hele tiden fra innvandrernes synsvinkel: De føler seg knyttet til personer i opphavs­landet, fremfor alt familiemedlemmer, som er i en verre situasjon enn de selv er.

Vi blir opplært til å ha empati med de afrikanske og asiatiske diasporaenes familier mange tusen kilometer borte, men får ikke høre så mye om dem som får regningen: Skatte­betalerne som finansierer det hele, og velferds­tiltakene i Norge som kunne ha vært finansiert med pengene som ender opp i Afrika og Asia. Ingen ser på ting fra det norske samfunnets synsvinkel. Finnes Norge fortsatt?

Hvem er egentlig det norske trygde­systemet til for? For personer som har det vanskelig i Norge – eller under fjerne himmel­strøk? Velferds­systemene er opprinnelig en terri­toriell affære, en overens­komst mellom samfunns­medlemmer som er blitt enige om å garantere for hverandre. Like­vekten i denne ordningen krever en viss intern lojalitet hos hver enkelt: Man yter så mye som mulig, og nyter så lite som mulig. For at dette skal fungere, må de andre menneskene på samme terri­torium ha en viss plass i ens hjerte.

Denne moralske teksturen er ikke bare svekket av nord­mennene selv. Mange nykommere er aldri blitt en del av den. Noe slik kan ikke sies rett ut i Aftenposten, som neppe ønsker å gi mer enn et lite glimt av kjernen i saken avisen selv skriver om, men innsikten går frem av ett lite ord i artikkelen: Somalierne, afghanerne og pakistanerne sender nemlig penger hjem.

Saken er den at innvandrere fra Asia og Afrika i all hovedsak kommer fra tribale samfunn, altså fra samfunn hvor det er familien og klanen som har krav på ens lojalitet, og hvor det anses som legitimt å skaffe egen familie og klan fordeler på det vi ville kalle urett­messig bekostning av andre. De kommer helt enkelt ikke fra land som fortjener betegnelsen sivil­samfunn.

Det er nettopp denne klanmentaliteten som gjør landene de kommer fra, så mislykkede. Og det er klan­tanke­gangen som gjør utvandringen mulig: Vi hjelper deg med å dra, og du betaler oss etterpå. Uansett er det hos personene i hjemlandet at mange innvandrere har sitt hjerte. Norge er en aldeles utmerket penge­maskin, men ikke noe man gjør personlige ofre for.

Klansamfunnet har bygget rede i sivilsamfunnet, et fenomen populær­kulturen ikke har hatt problemer med å skildre i en vestlig kontekst, noe den er pissredd for å gjøre i en ikke-vestlig.


«Never tell anyone outside the family what you’re thinking again», sier Don Corleone (Marlon Brando) til sønnen Sonny (James Caan) i filmen «Gudfaren» (1972) av Francis Ford Coppola, basert på romanen med samme navn av Mario Puzo.

For nordmennene er dette ensbetydende med et kjempe­messig, kostbart paradoks: I en tid hvor deres egne familiære og nasjonale bånd er blitt svekket, må de betale en høyere regning for å bidra til å opprett­holde de familiære og tribale båndene hos personer som i utgangs­punktet ikke hadde noe i Norge å gjøre .

Satt på spissen trenger ikke din egen onkel være ditt problem, men onkelen til en somalisk innvandrer kan godt være ditt problem. Det er det norske galehuset i et nøtteskall, men det er ikke lov å si at pasienten er gal. Det står verre til med oss enn det gjorde med Peer Gynt, for vi skjønner ikke engang at vi er endt opp i en dårekiste.