Kommentar

Afghaneren Hamid Naderi hevdet at han var 17 år i en reportasje i TV 2-Nyhetene 21. september i fjor. TV 2 og reporter Ingvild Jensen gikk god for påstanden. Jensen omtalte ham eksplisitt som «barn». Slike flagrante løgner kommer man unna med i norsk offentlighet. (Skjermdump, TV2)

Aftenpostens kommentator Therese Sollien er en sjelden blomst. Det er i det hele tatt uforståelig at hun tillates å operere i Aftenposten med sitt kyniske, sannhetssøkende blikk på norsk politikk generelt og innvandringspolitikk spesielt.

For slik er det: I de blindes rike er den enøyde konge. Ikke slik å forstå at at Sollien er enøyd, men som at Aftenposten lider av selvpåført blindhet.

Når man tillater Therese Sollien å si: Se, keiseren er jo naken! er det oppsiktsvekkende, ikke fordi innsikten er enestående genial, men fordi mediet, Aftenposten, er så forblindet av egen virkelighetsfornektelse.

Så når Sollien skriver om Den problematiske sympatien for oktobermennene, representerer det et sjeldent øyeblikk av ekte kynisme, forstått som sannhetssøken uten sentimentale sidehensyn.

Gud skal vite at vi har hatt nok av sentimentalitet i norsk asyl- og innvandringspolitikk. Sentimentalitet og godhetstyranni. Det er på høy tid med en realitetsorientering, mer enn noensinne behøver vi en solid porsjon illusjonsløs, kynisk sannhetssøken.

Kynismen har alfor lenge hatt et dårlig rykte, mens tanketomt føleri og «godhet» har hatt forkjørsrett.

Kun den som vil ha mest mulig innvandring til vårt land har kunnet kalle seg «human» og «god». Konsekvensene av denne «godheten» har vært fullstendig uinteressante for godhetsmisjonærene. Som samtidig har brennmerket sine meningsmotstandere som moralsk mindreverdige.

Ja, det er oss: Documents redaksjon og våre lesere. Vi er uempatiske svin som vil at folk drukner i Middelhavet, som vil sende «barn» tilbake til en sikker død i Afghanistan. Vi står for en anti-humanistisk holdning, vi utmales som ondskapen selv.

Dette sludderet er selvsagt enkelt å avkle, det er ikke vanskelig å skjære igjennom dette antiintellektuelle våset. Problemet for den norske offentligheten er at det er svært sjeldent at det skjer i hovedstømsmediene. Den jevne mediebruker er overforet på godhetstyranniets argumenter, og møter alternative synspunkter helt tilfeldig, om i det hele tatt.

Derfor er Theres Solliens artikkel betydningsfull.

Hun påpeker det åpenlyse: «Oktoberbarna» er ikke barn, de er menn i vernepliktig alder: «Den infantiliserende språkbruken burde være signal nok om at følelsene har løpt avgårde med fornuften, men det er lite å gjøre ved når begrepet først har festet seg.»

Oktobermennene er afghanske asylsøkere uten beskyttelsesbehov, følgelig skulle de returneres.

Men slik gikk det jo ikke. Arbeiderpartiet slo seg selv på kjeften ved å å forlange at alle sammen skulle få saken vurdert på nytt, til tross for at Aps egen rødgrønne regjering var den som opprinnelig innførte midlertidig opphold for en gruppe av de enslige, mindreårige asylsøkerne i 2009. De hestehandlende opportunistene i Senterpartiet hang seg på.

Fredag kom de seks første oktobermennene tilbake til Norge. De seks afghanske mennene er de første av 52 som har fått opphold i Norge etter at sakene deres ble vurdert på nytt av Utlendingsdirektoratet.

52 afghanere trekker gull-loddet – mens 50 millioner mennesker er på flukt i verden. Aftenposten, som har fulgt dem på reisen, kaller dem forøvrig oktoberbarn – uten anførselstegn i tittelen.

Sollien:

«Det er for lengst mer enn godt belagt at den beste måten å hjelpe folk i nød på, ikke er å hente en promille av dem til høykostland i Europa. Samtidig øker finansieringsgapet stadig hos FNs Høykommissær for flyktninger(UNHCR). Behovene for hjelp øker, men pengene strekker ikke til. UNHCR mangler nærmere 4 milliarder dollar – tilsvarende et helt norsk bistandsbudsjett – for å dekke behovene til dem som er rammet av fem av de største flyktningkrisene i verden ut året – og da er ikke kriser som Jemen, Somalia eller Den sentralafrikanske republikk med i regnestykket. Penger kan ikke brukes to ganger. Penger vi bruker her, kan ikke brukes der.»

Er det virkelig menn i våpenfør alder som representerer gruppen med størst beskyttelsesbehov? Unge jenter og kvinner har det verre i de fleste kriserammede land.

I de fleste samfunn som sender migranter til Norge er det familien og klanen bestemmer.

Familien har skrapet sammen penger til å betale menneskesmuglere for å frakte en ung mann til Europa, nærmere bestemt Norge. For å komme hit, må han blant annet sette ut på en farlig ferd i en gummibåt over havet, hvor det er stor fare for at han drukner. Resten av reisen representerer også fare for vold og trusler.

Du skal skilles fra mor, far, søsken og familie, fra språket og kulturen din, fra vennene dine og alt du har kjent og kjært. Høyst trolig skal du i beste fall leve et liv i utenforskap for familiens skyld – du kan håpe at barna du eventuelt får, kan bli integrert i det norske samfunnet. For deg blir livet trolig ikke lett.

Hvis du i det hele tatt kommer deg frem til Norge, er det stor fare for at du blir sendt tilbake. Det må ikke skje. Familien din har satt seg i stor gjeld for å få deg hit, hvor du er ensom og redd. Derfor må du rive i stykker identitetspapirene dine, trolig lyve om hvordan du kom deg hit, hvilke trygge land du eventuelt har reist fra, hvem du er og hva slags nettverk du har i Afghanistan, og deretter stikke av til Frankrike til du får ankesaken opp for retten i Norge. I Frankrike skal du bo rotløst og utenfor systemet med andre i samme situasjon. Redd kommer du til å være hele tiden.

At flere av oktobermennene nå får opphold, er en direkte oppmuntring til at dødslotteriet på Middelhavet skal fortsette. Familier kommer til å fortsette å bruke hele sin lille formue på å finansiere menneskesmuglere. At de i det hele tatt har en slump penger å bruke gir oss en annen viktig innsikt: Dette er ikke Afghanistans fattigste. Det er ikke de elendigste vi i vår misfortåtte «godhet» hjelper, det er Afghanistans middelklasse.

For de afghanske familiene er den potensielle gevinsten enorm. For det norske samfunnet har, som vi vet, regnestykket motsatt fortegn.

Dette er den norske «humanismen», dette er den norske «godheten», avkledd alt sentimentalt utenomsnakk.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Les også