Tavle

Flere har snakket pent om Therese Sollien, som gikk fra Minervanett til Aftenposten. Red. leser ikke Aftenposten systematisk som før og jeg har bare nøyd meg med notere anbefalingene og hatt dem bak øret.

Den problematiske sympatien for oktobermennene

Nå har Teherese Sollien skrevet om et sensitivt tema: Oktoberbarna. Det er selvsagt et slikt tema som avslører om du bøyer deg for emokratiet eller ratio, fornuften.

Therese Sollien består testen. Hun tør å bruke hodet. Da er en samtale mulig. Det er ikke mulig med folk som utelukkende bruker følelser/emosjoner og driver seg selv og andre opp i affekt. Dessverre gjelder det mesteparten av norske redaksjoner. Trump får frem det verste. Lovprisingen av Thorvald i går var den andre siden. Ingen av delene er sunt.

Sollien våger å si noen opplagte ting: Penger brukt ett sted kan ikke brukes et annet. Er det virkelig riktig å hjelpe en brøkdel av en promielle som har ressurssterke foreldre/klaner som kan finansiere en reise til Europa, når millioner andre ikke får hjelp? Sollien sneier innom at i 1997 hadde en gjennomsnittlig afghansk kvinne åtte barn. Det kunne i seg selv utløst en bemerkning: For folkevandringen til Europa har med demografi å gjøre: Afrika eksploderer og Europa får ikke barn. Hva vil folkestrømmen gjøre med vårt kontinent? Dette spørsmålet har begynt å oppta mennesker som i lengden ikke klarer å leve av og på følelser. De er bekymret. Mange av dem kommer for å høre Douglas Murray i Oslo Militære Samfund torsdag 30 august. Alle burde lese hans bok Europas merkelige død, for å forstå rekkevidden av krisen vi befinner oss i.

Den kan kun overvinnes ved at det finnes journalister som Sollien som tør å bruke fornuften, uansett hvor den fører hen. Det å tenke er en prosess. Det tar tid å lære det.

Hun tør å se på helheten, hun har en realistisk forestilling om verden, hvor Norge er en bitte liten stamme oppe i nord, men med ufattelig mye penger og stor velferd.

De som ikke vil tenke langs disse linjene er en krympende sirkel av mennesker. Mediene forteller deg ikke dette. De ønsker å opprettholde forestillingen om at godheten står sterkt. I virkeligheten er denne spesielle form for godhet, som er avhengig av en stor busemann, på retur. Selv om det gikk 250.000 i London igår mot Trump er de svakere enn før. Ganske enkelt fordi de ikke har noe å fare med.

Therese Sollien bryter et tabu når hun sier at det er feil å kalle dem «oktoberbarna», de er oktobermenn. Bjørn Tore Godal og Kai Eide får pusteproblemer.

Sollien sentimentaliserer ikke, hun ser på harde fakta: Familiien klanen har gjort en vurdering, om innsatsen – sønnens liv – er verdt investeringen: Svaret er ja, når oppsiden er så stor som den er i Norge tilfelle.

De som sitter i Norge og benekter at det ligger en kalkyle bak, snakker enten mot bedre vitende, eller er hinsides pedagogisk rekkevidde.

Men kalkylen må også gjelde Norge: Hvilket regnestykke gjør vi oss? For det finnes vel et regnestykke som skal ivareta nordmenns interesser også? Eller?

Når konsekvensene av et strengt regelverk dukker opp, kan det være fristende å endre reglene. Det er en dårlig idé. Dagens ordning med midlertidig opphold er uheldig, det samme er konsekvensene av den. Løsningen er ikke å lage et system som gjør at opphold til slutt innvilges likevel, etter årelang uttværing i rettsapparatet.

Det er når folk opplever at et løfte ikke betyr noe, når «situasjonen» krever det, endrer man reglene. Kravet om å være god på andres vegne opphever alle andre hensyn.

Nå er det Merkel som igjen forsøker å late som om hennes godhet fra 2015 gjelder, lenge etter at hennes politikk er erklært en katastrofe for Europa.

At vår egen statsminister slutter seg til Merkel og Juncker vitner om at hun lever i en boble. Trump angrep henne fordi hun er blitt svak og hun har ikke lenger politisk kapital å stå imot med.

Det han sa var reelt nok: Politikken henger ikke sammen.

Slik er det på punkt etter punkt.

En dyktig journalist kan få andre til å innse at de er på feil kurs.