Innenriks

Inntrykkene kommer i brokker. Folk oppfatter at det utspiller seg et drama på grensen mellom Hellas og Makedonia som har betydning ikke bare for dem, men for deres barns fremtid.

Det store overordnede spørsmålet er: Hvem spiller med hvem? Hvem er på parti? Hvem har deklarert sine motiver, og hvem skjuler dem? Hva slags interesser har de? Hvilke interesser har europeerne?

Det siste spørsmålet blir av en eller annen grunn ikke stilt, eller det underslås, bagatelliseres og marginaliseres.

Smell a rat

Det har fått mange europeere til å gjenkjenne at noe lukter. Vi har til overmål fått inn på netthinnen at mennesker lider og at det er vår plikt å ta imot dem. Men nå har Makedonia sagt stopp, og Visegrad-landene – Tsjekkia, Polen, Slovakia og Ungarn – har fått med seg Østerrike, Tysklands lillebror. Merkel sitter alene tilbake. Også blant sitt eget folk.

Men hun har Jonas. Den tidligere utenriksministeren møtte den sittende i Politisk kvarter. Astrid Randen spurte:
– Hva ville du gjort hvis du var utenriksminister?

Det likte ikke Gahr Støre. Han måtte trekke fram bakgrunnen for strømmen, «bare så det er klart». Men så: Hva ville han foreslå, han som tross alt er leder for det største opposisjonspartiet.

Svaret: Gahr Støre trår vannet. Han svarer så svevende og uforpliktende at man skulle tro det er noe galt med mannen. Hva har skjedd med wonderboy-en? Han kommer med setninger som er det rene sprøyt, som at det var viktig å ta vare på norsk grensehistorie og hegne om den! Han forsøkte kanskje å antyde at grensene kan komme tilbake, men fikk seg ikke til å si det. I stedet ble det floskler.

Men konkret: Hva må gjøres? Han kunne ikke vri seg unna det. Jo, Gahr Støre gikk inn for byrdefordeling og styrking av Hellas’ grenser. Ja, takk begge deler. Pose og sekk, eller snarere: forskreve seg.

Den som tar ordet «byrdefordeling» i sin munn, er Merkels gutt. For «byrdefordeling» er ordrett etter Mutti.

angela-merkel

                                                                                                                    Foto: Enhver politikers drøm – å bli elsket av velgerne. Merkel Mutti er som en blanding av Mor Theresa og statskvinne. Kan det bli bedre?

merkel_selfi-440x246

Foto: Tenk å kunne gjenta dette med asylanter. Tenk å kunne bli like elsket av mennesker langt bortefra som av tyskere? Tenk å være verdensmoder! Frau Merkel er ikke helt bekvem. Hun liker ikke nærhet med fremmede. Det er lettere i prinsippet.

 

En ny adel av edle?

Men mens de fleste internasjonale medier er enige om at vinden har snudd og at Merkel står stadig mer alene, fortsetter både Gahr Støre og Brende å snakke som om Merkel fremdeles er the only game in town, og at alternativene er umoralske og utenkelige.

Den eneste forskjellen på eks-umin og den sittende er at Brende mener Norge har tatt sin del allerede. Og vel så det. Gahr Støre tør ikke motsi ham på dette punkt. Han tør ikke gjenta 10.000-løftet.

Hvilket fører til handlingslammelse. Begge politikere vet at det ikke er stemning for en ny runde med den åpne dørs politikk, derfor satser de på at andre gjør grovarbeidet nede på Balkan og i Sentral-Europa.

Men asyllobbyen har ikke tenkt å la dem få fred.

Her oppstår en interessant sprekk i establishment: Statskringkasteren, historisk Aps viktigste maktbastion, er ikke med på dette spillet, men har tatt fatt på et annet: De har sendt Dag Bredvei og Tore Tollefesen til Hellas for å rapportere om de menneskelige lidelsene på en måte som bare kan ha én utgang: Makedonia tvinges til å åpne grensen, og det legges press på de andre landene for at de skal ta imot.

Det er krisemaksimering i god gammel leninistisk ånd.

macedoniamigrantsgreece

Foto: En serie bilder av mannen som forsøkte å ta seg gjennom grensesperringen med et barn på armen gikk verden rundt. Det rommet elementene som mediene vil fremheve: en maktesløs flyktning med et barn på armen som avvises av hjerteløst grensepoliti. Hva som er skuespill, hva som er ekte og hva motivet er for å bruke empati instrumentelt, overlates til mottakeren.

Humant utad, men innad kynisk og hensynsløst. Man spiller hasard med menneskeliv.

Med seg har journalistene Leger Uten Grenser og en drøss andre NGO-er som alle har samme budskap: Det vil bli en humanitær katastrofe hvis ikke portene til Europa åpnes.

Da er det bare å øke presset. Det bygger seg opp av seg selv.

Humanitær hjelp blir et våpen: I stedet for å si at problemene må finne politiske løsninger, sier asyllobbyen at det bare finnes én løsning: Alle som vil, må få slippe inn i Europa.

De bryr seg ikke om konsekvensene. De er det andre som får merke.

Asyllobbyen er en vesentlig grunn til at holdningen til migranter er i ferd med å endre seg. Folk merker at det ligger en hardhet og hensynsløshet bak alle de fine ordene.

Man kan ikke la være å se en parallell til islamistgruppers bruk av mennesker som skjold eller våpen: Man gir blaffen i menneskenes utsikter og bruker deres skjebne som en slegge mot andre.

Man ser den politiserte humaniteten tydeligst i at FN er blitt et instrument for en politikk som ikke bare neglisjerer, men aktivt ignorerer og overkjører hensynet til europeerne.

Det gir seg komiske utslag.

Adrian Edwards fra UNHCR viste til hvor mange Tyrkia, Libanon og Jordan hadde tatt imot, før han spant videre til Etiopia. BBC-journalisten gjør ikke noe forsøk på motforestillinger. Det logiske spørsmål er: Men ønsker vi at Europa skal se ut som Tyrkia eller Libanon og Jordan?

I Tyrkia sprenger selvmordsbombere seg i lufta, og myndighetene fører krig mot egen befolkning. Både Libanon og Jordan er på randen av destabilisering.

Dette vet mediene, men «glemmer» å dra slutningen av sine egne resonnement.

Konklusjonen kan bare bli: De synes det er greit at Norge, Sverige og Danmark blir som Libanon eller Tyrkia.

Dét er konsekvensen av den politikken som er ført, og det både Gahr Støre og Brende går inn for, er mer av denne. Uenigheten dem imellom gjelder gradsforskjeller.

Det finnes tegn til motforestillinger. UDs interne notat forteller at noen ser hva som skjer.

Gahr Støre nevnte også at det kunne bli «dramatisk for Europa» hvis EU ikke blir enig. Likevel slutter han opp om politikken som har ført oss ut i elendigheten og vil ende med havari.

Nede på Balkan forsøkte Tore Tollersrud seg med noen forsiktige bemerkninger som tyder på at han ser mer han får lov til å fortelle.

Tollersrud er ikke aktivist-journalist. Det ligger ikke for ham.

Han sa at migrantene ikke forstår hvorfor de blir avvist og heller ikke kan godta det. Raseriet stiger.

En BBC-reportasje viste at migrantene blir henvist til en teltleir som ligger et godt stykke unna grensen, men den står nesten tom. Migrantene godtar ikke å bo der, de vil ligge rett utenfor grenseporten i håp om at noe skjer. Reportasjen viste at de legger ut på veien, til fots. Men straks dukker det opp en drosje. De klyver inn og sparer seg for ni timer til fots. En syrisk dame sier at de ikke kom for å bo i en leir i Hellas, de vil til Europa, og dét har de rett på.

Menneskerettsindustrien ser ut til å ha skapt noen forestillinger om «rettigheter» som alle har krav på, og det er Vestens plikt å gi dem det. Det er en del av Vestens løfte.

Når alle ser at båten er full, forsøker likevel asylindustrien, anført av mediene, å presse politikerne til å kapitulere.

Det er et rått spill.

refugee-crisis-intensifies-along-macedonia-border

Foto: Det kunne vært israelske soldater som er hard mot en palestinsk gutt, men disse soldatene er makedonske. Man blir bevisst valg av motiv og hensikten til fotografen: Ordensmakten er the bad guys, de får en gutt til å gråte fortvilet. At de gjør den jobben de er satt til, «glemmes», og enda mer: Hva ville skjedd om det ikke var noe politi? Det siste spørsmålet er det stadig flere europeere som stiller seg. Bildet er fra 22. august 2015, uten at det gjør noen forskjell.

Før var det Aylan Kurdi på stranden, nå er det barna på den makedonske grensen. Mønsteret er det samme.

Hvis alle toer sine hender og sier: «Vår plikt er bare å hjelpe, andre får ta seg av politikken» – samtidig med at mediene og hjelpeorganisasjonene hamrer løs på politikerne og legger ansvaret for all lidelsen på deres skuldre, driver man politikk, men ansvarsfritt og ansvarsløst.

Man kan ha god samvittighet.

Det er et usedvanlig skittent spill.

 

 

støre merkel

Hun har Jonas.