Kommentar

Det er lenge siden Jonas Gahr Støre høstet trampeklapp for forslaget om at Norge skulle ta imot 10.000 syrere. I sommer eksploderte tallene. Nå snakker vi 1.400 på en uke. I Sverige 10.000.

Systemet er ved å kollapse. Men det vil ikke den norske asyllobbyen akseptere. Den er mektigere enn pro-israelske AIPAC. Fortsatt hører medier og politikere mer på den enn på tallenes tale.

Fremdeles gjelder det hvordan vi kan få plass til flest mulig. At dette kan minne om krisemaksimering, som om man ønsker systemsammenbrudd, er et spørsmål vi ikke blir kvitt. De studentrevolusjonære maoistene på 60-tallet ønsket systemkollaps. Nå byr migrantbølgen på muligheten for å oppleve det i vår tid.

Den endelige seier over kolonialismen er at Europa selv blir koloni. En slags historiens nemesis.

Svimeslått

De tallene som surrer gjennom luften er så høye at man blir svimmel. Men fortsatt kverner mediene på «dugnad». Det må kunne kalles et lurendreieri.

Debatt på gamle premisser blir latterlige, men også provoserende. For hvor er den kontrollen politikerne tidligere ga inntrykk av at man hadde? I løpet av noen uker har det gått opp for de fleste hva det innebærer å være bundet av internasjonale forpliktelser, ha et gunstig velferdssystem og ingen grensekontroll: Man trenger ingen hær for å invadere et land, bare mennesker som vil flytte på seg og søke om asyl.

Hva vil skje dersom flyktningestrømmen ikke avtar? Da nytter det ikke og si som Erna Solberg at vi ikke kan ta imot alle. Flyktningene spør ikke om det, de kommer uansett, med dagens regime er det en egendynamikk i denne prosessen.

Kollaps

Når små land med begrensede ressurser skal behandle søknader fra store mengder asylsøkere, vil saksbehandlingen kollapse, og ventetiden for den enkelte asylsøker bli uforholdsmessig lang. Asylsøkerne vil antakelig stifte familie og til slutt vil mulighetene for retur bli umulige. Den stadig sterkere tilknytningen de har opparbeidet til landet de har bosatt seg i, samtidig som et lite land ikke vil ha kapasitet til å tvangsreturnere de som får avslag, gjør mengden til en maktfaktor i seg selv.

Migrantene har en mektig alliert i mediene og NGO’ene og det statlige forvaltningsapparatet som i samspill sørger for hele tiden å anklage Norge for å være for streng, for inhuman, ha for lave standarder, stille for høye krav osv. i en endeløs prosess som maler enhver motstandskraft til støv.

Panikk

Panikken er derfor i ferd med å bre seg i Europa, og man leter etter alternative løsninger. Ett av disse er EUs direktiv for midlertidig beskyttelse. Lars U Larsen Vegstein og Line Madsen Simenstad har plukket frem et godt gjemt EU-direktiv og skrev om det i Klassekampen lørdag:

Direktivet ble vedtatt i år 2000 i etterkant av Balkankrigene og gjelder i «tilfeller der det skjer en massiv tilstrømming til EU av utenlandske borgere som ikke kan vende tilbake til sitt land, blant annet på grunn av krig, vold eller overtredelse av menneskerettigheter».

I stedet for å behandle deres asylsøknader, gis det en kollektiv midlertidig beskyttelse i ett år, med mulighet for to års forlengelse. Det er en slags tredje vei, mellom å stenge grensene og full integrering av flyktninger. Norge har en tilsvarende lov, som har blitt benyttet to ganger, for flyktninger fra Bosnia-Herzegovina og fra Kosovo.»

Midlertidig beskyttelse innebærer at flyktningene får mulighet til å arbeide og gå på skole og rett på helsetjenester og andre sosiale ytelser. De får imidlertid begrenset mulighet til å søke familiegjenforening, og de årene man bor i vertslandet gir ikke grunnlag for å søke om permanent oppholdstillatelse.

En av dem som har sans for ideen er tidligere leder av UDI, Trygve G. Nordby.

Man kommer til et punkt hvor trykket blir så stort at man er nødt til å gå over til å gi midlertidig beskyttelse. Norge er ennå ikke der, men Europa samlet er nødt til å vurdere det snart.

Nordby er klar på at de på midlertidige ikke må få illusjonen av at de kan bli permanente.

Fly i stedet for båt

Men andre er mer opptatt av å øke tilstrømmingen.

John Peder Egenæs i Amnesty vil at migrantene skal få nødvisum til Europa slik at de kan fly til Europa og slipper den farefulle seilasen.

– Alternativene er at de fortsetter å dø langs Europas kyst, sier han.

For Egenæs teller ikke europeernes interesser eller hensyn. Han representerer en type «humanitær intervensjon» som ikke regner collateral damage i mottakslandene. De har plikt til å følge konvensjonene kategorisk.

Håpløst utilpasset

Men som Sylo Taraku slår fast i en kronikk i samme avis: Flyktningkonvensjonen fra 1951 er individuell, mens dagens praksis er generell. Det må føre til systemkollaps.

Konvensjonen omfatter ikke tilfeldige ofre for krig og konflikt og heller ikke de som allerede får hjelp fra UNHCR i nærområdene.

Dette er en presisering som de norske godhetsmenneskene ugjerne dveler ved. Det ville tvinge dem til å revurdere sine krav til det norske samfunnet. Det synliggjør en konflikt som de helst ser forblir skjult og ukommentert.

For hva er konsekvensen av at konvensjonen brukes på dagens konflikter, kriger, oppløste, ikke-fungerende stater?

Vestlige land kan med dagens asylsystem kontinuerlig bli berørt av en hvilken som helst konfliktsituasjon, hvor som helst i verden.

Som vi vet er det dette som skjer: Strømmen går fra Senegal i Vest-Afrika til Afghanistan i øst.

Handlingslammet

EU er like handlingslammet som under opptakten til Balkankrigene.

I denne situasjonen er Angela Merkel favoritt til å motta Nobels fredspris.

At noen kan bruke migrantstrømmen som et politisk kort, er ikke fremmed.

Tyrkia gir visum over lav sko til afrikanere og andre, og har åpnet flere nye flyruter som gjør reisen til Tyrkia enklere og billigere.

Likevel – eller kanskje nettopp derfor? – ønsker John Peder Egenæs at det skal bli mulig å søke nødvisum utenfor Europa, slik at flyselskapene blir nødt for å ta dem med.

Bekymret

Taraku har bena på jorden. Hvis strømmen vedvarer, og intet tyder på noe annet, vil Sverige motta 520.000 i året. Intet land kan motta så mange.

Taraku er klar på at det må innføres «kontroll». Men det er et ord den norske godhetsindustrien avskyr. De er blitt godhetsjunkier.

Fremdeles leker de med tanken på hvordan Norge og Europa kan motta flest mulig.

Taraku er bekymret. Han vet at dagens system vil føre til kollaps. Mye tyder på at EU og de mest populære mottakslandene allerede har mistet kontrollen.

Hvor og hvordan vil reaksjonen komme?

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar