Kommentar

Det er et særkjenne ved norsk innvandringsdebatt at man ikke forholder seg til erfaringer ute i Europa. Man diskuterer moralpolitiet på Grønland uten å nevne tilsvarende problemer i andre land. Hadde man det gjort, ville man sett et mønster. Når man ikke gjør det, kan svaret bare være: Man ønsker ikke å se et slikt mønster.

Men virkeligheten trenger seg på. Den nederlandske forskeren Ruud Koopmanns kommer til Norge og har gitt et intervju til NRK der han påpeker sammenhengen mellom høy velferd og tilstrømming av ufaglærte og asylsøkere. Det er en direkte sammenheng mellom de gode ordningene og den lave arbeidsdeltagelsen.

Dette er innlysende sammenhenger. Likevel vil ikke Aps nye partisekretær Raymond Johansen gå med på i det minste å redusere velferdstilbudet for innvandrere og asylsøkere. Det ville være å gjøre forskjell på folk, og det fører til ideologisk fortapelse. Det er viktigere med ideologisk renhet enn å avverge at velferdssamfunnet bryter sammen.

Signalene fra det politiske sentrum er det samme: Vi kan ikke gjøre forskjell på folk. Konklusjonen kan bare bli at da er det bedre at skuta går ned.

Man kan ikke leve av gode gjerninger, men fremdeles later politikere og aviser som om det er det livet handler om. Det er noe religiøst over Aftenpostens oppslag om en somalisk kvinne på 25 som er returnert til Genova i Italia, hvor en annen somalier – med erfaring fra Norge – sier at Italia er som et afrikansk land. Det finnes ikke ett kritisk spørsmål i Kristoffer Rønnebergs artikkel. Han driver gjenfortelling av bibelhistorien. Det er hele tiden «oss» eller myndighetene det er noe galt med, som er de grusomme. Frelsen er hele tiden å hjelpe «de andre».

Humanisme som sabotasje

Samme avis skrev igår om bråk på Trandum asylmottak der hovedverneombudet stengte mottaket pga for lav bemanning. På Trandum sitter mennesker som har fått avslag og skal tvangsreturneres.

Asyllobbyen er mot tvangsretur. Amnestys John Peder Egenæs lar ikke en sjanse gå fra seg til å kritisere myndighetenes nye linje.

Det er en stilltiende forståelse mellom asyllobbyen og journalisten som aldri spør: Hva blir resultatet av all godheten? Kan det bli det motsatte?

Det er som om asyllobbyen ikke bor i Norge, ikke har noe ansvar eller forpliktelse overfor samfunnet de lever i og får penger av. De opptrer som agenter for andres interesser. Men da forvandles humaniteten til sabotasje av samfunnet.

Det er det sporet innvandrings- og asyldebatten er penset inn på. Det er kriminelt å stille spørsmål og mene noe annet enn den oppleste og vedtatte sannhet, selv om skuta etter alle solemerker er på vei inn i farlig farvann. De mest opplagte sammenhenger blir enten fortiet eller bagatellisert.

Koopmanns kommer med selvfølgeligheter: Velferdsgodene gjør Norge til en honningkrukke. Selvfølgelig blir mennesker tiltrukket.

I Tyskland og Danmark vil man innføre poeng, der man må yte, hvis ikke taper man retten til opphold. Norske myndigheter og medier har lukket øynene for denne virkeligheten i lang tid.

Koopmanns sier: differensier godene. Deretter: steng grensene for ufaglærte. Det vil også si strømmen av asylsøkere. Det tredje rådet: Stans familieigjenforening som nullstiller integreringen.

– Et annet virkemiddel er å hindre mennesker uten arbeidskompetanse å komme inn i landet, hevder Koopmans.


– Hvis jeg skal gi bare ett råd, er det at man på et tidlig stadium prøver å begrense familieinnvandring fra lavinntektsland mest mulig. Gjør man ikke noe med familieinnvandring på et tidlig stadium får man de samme problemene igjen.

Frp-politikere som har sagt det samme, er blitt marginalisert. Mediene og politikerne sørget for at disse problemstillingene ikke kom på bordet under siste valgkamp. De er selv blitt en del av omerta. Nå kommer en internasjonalt kjent forsker og sier det samme med den største selvfølgelighet.

Hvem arbeider de for?

Ett tall gjorde voldsomt inntrykk: OECD opplyser at 85 % av verdens innvandring av ufaglærte kom til Europa ifjor. Det er et skremmende tall. Det betyr at innvandringen er blitt et samlebånd. Fattige fra hele verden tar seg til Europa og utnytter Schengen og dårlig kontroll. Fremdeles er 95 % av ayslsøkerne uten ID-papirer. De settes av ved grensen, for å sinke prosessen, for å kunne gi en story som myndighetene må godta.

Når justisminister Knut Storberget endelig får fingeren ut og greier å tvangsreturnere noen irakere, går asyllobbyen av skaftet, og NRK sender reporter Ida Nilssen til Irak for å rapportere hvor grusomme norske myndigheter er. Hvem arbeider NRK for? Hvem lønner dem? Hva er deres oppdrag?

Mediene må bære et stort ansvar for at vi er der vi er. De har sviktet publikum og samfunnet. Selv lenge etter at det ble klart at den førte politikken fører til katastrofe, kjører de på mistenkeliggjøring av all kontroll, sanksjoner og tvangstiltak. Da ønsker man å kjøre skuta på grunn.

Hvem hadde ansvaret?

Det ligger an til et generaloppgjør: hvem hadde kommandoen?

Tallene som viser at norske barn vil være i mindretall i Oslo-skolen i 2021, er resultat av en villet utvikling. Det er politikerne og mediene som hånd i hånd har ønsket det slik. Den er til og med solgt som et nytt utopia: Det nye Vi. Norge skal få en sjanse til å bli anstendig. De innfødte burde være takknemlige.

Asyllobbyen mener at alle borgere av et risikoutsatt land har rett på å komme til Norge og søke asyl. Det vil si at alle som kan utgi seg for irakere, afghanere, somaliere, jemenitter, sudanesere, palestinere, tamiler, kan komme til Norge og påberope seg asylrett. De kan legge på noe om personlig utsatthet, som er umulig å kontrollere fordi alle papirer er ødelagt.

Det vil i praksis si at dørene står vid åpne for folk fra noen av de mest voldspregede land i verden og inn til et land med verdens høyeste velferdsnivå.

Man har forsiktig prøvd å si at dette kan undergrave hele asylinstituttet, men i praksis har lite skjedd. Systemet er paralysert og perforert. Asylsøkerne vet bedre enn nordmenn hvordan det fungerer, og de har en for sterk lobby til at endring skjer.

Ordet samfunnssabotasje er ikke for sterkt om denne liksom-humanismen. Den er en vedvarende provokasjon.

Les også

-
-
-
-
-

Les også