Kommentar

Det kommer dobbelt så mange asylsøkere til Norge som anslått, og mottaksapparatet er sprengt. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen griper til et nødtiltak. Han vil opprette teltleire for å avhjelpe trengselen. Det fremstilles av journalister som et fy-tiltak og tillegges alle mulig dystre motiver. Hjelpeorganisasjoner med Norsk Folkehjelps Petter Eide i spissen finner tiltaket usmakelig.

Mønsteret er velkjent: Så fort myndighetene iverksetter tiltak som på noen som helst måte kan oppfattes som kontrollerende eller restriktivt, kommer kritikken. Den fremføres med en undertone av at Hanssen og myndighetene ikke er bra mennesker, at de har dårlige motiver og må holdes i ørene.

Journalistene spiller på lag med menneskerettslobbyen, og resultatet er et massivt moralsk press på politikerne og byråkrater. Man må stille det enkle og betimelige spørsmål: Hvem sin side er de på egentlig? De fattige, undertrykte og forfulgtes selvfølgelig, men heller ikke dette begrepet er enkelt. Det vet journalister og lobbyister, men de kommer sjelden med opplysninger som kan ødelegge for «klientene». 90 % kommer uten ID-papirer. Hvorfor ødelegger nesten alle papirene som ville gitt raskere behandling? Hvor mye vet man om de som kommer? Er det rart at myndighetene må sjekke, og avvise, eller mener medier og menneskerettsindustrien at klienten alltid har rett?

På 90-tallet drev Grete Faremo en temmelig beinhard asylpolitikk. Avisene kunne fortelle den ene historien etter den andre. I dag er det et annet bilde: Det er vanskelig å skille kategoriene fra hverandre. Hundretusener er på vandring. Mener man virkelig at Norge skal ta imot alle?

Industri

Venstresiden, journalister og menneskerettsapparatet står øyeblikkelig klar til å gi en negativ presentasjon av myndighetene. Man må konstatere: Dette er partsinnlegg fra mennesker som av egeninteresse ønsker en størst mulig innvandring. Fordi det enten gir ideologisk eller økonomisk uttelling. Innvandrerbransjen er big business, men det kommer aldri frem. Den er hevet over mistanke.

Dagsrevyen kjørte rene kampanjen mot asylmottaket for enslige unge i Bærum, fordi ungdommene ikke fikk det norske enslige har krav på. Det ble ikke sagt noe om hva de har rømt fra, og at det tross alt er rene himmelen å ha kommet til Norge og blitt tatt imot her.

Som statssekretær Libe Rieber Mohn sa: det viktigste er nok at de har kommet i trygge omgivelser, ikke at de må bo i telt noen dager.

Eide

Man skulle tro at folk som arbeider med menneskerettigheter profesjonelt hadde en viss peiling. Tidligere generalsekretær i Amnesty, nå leder for Norsk Folkehjelp, Petter Eide, hadde en kronikk i Dagbladet om Israel 60 år, som sier en hel del. En ting er at Eides historiske gjennomgang er en eneste lang ensidighet, blottet for motforestillinger. Verre er det at hovedpoenget er at de palestinske flyktningene må støttes i retten til å vende hjem.

Mange av flyktningene bærer fremdeles nøklene til sine tidligere hjem med seg. Nøkkelen er for palestinerne selve symbolet på retten til å vende tilbake. Samtidig er de palestinske flyktningenes rettigheter nøkkelen til fred i Midtøsten. Disse rettighetene er umistelige menneskerettigheter, og de kan ikke hestehandles bort eller feies under teppet.

Norge og resten av det internasjonale samfunn kan ikke fortsette å overse de palestinske flyktningene – det vil være en sikker oppskrift for fortsatt konflikt og ustabilitet i Midtøsten. Israel må ta ansvar for uretten som ble begått ved statens opprettelse i 1948 og palestinerne selv må få bestemme om de vil vende tilbake eller motta kompensasjon.

Jonas Gahr Støre må derfor kreve at USA går tilbake på sine forsikringer til Israel om at ingen palestinere skal få vende tilbake til sine hjemsteder, og kreve rettferdighet for de palestinske flyktningene.

Eide insisterer på en ideell rettighet, helt uten hensyn til den virkelige verden. En idealisme som minner til forveksling om ekstremisme.

En humanisme som ender i total identifisering med ofrene, er en farlig humanisme. Man drar kjensel på noen av de samme holdningene overfor norske myndigheter som til Israel: Hvis myndighetene blokkerer eller forsøker å innføre restriksjoner på tilstrømmingen, er de onde og må nedkjempes. Da truer hjelpeapparatet med å trekke sin moralske vandelsattest tilbake.

Den prestelige, autoritative måten Eide snakket om og til regjeringen på, vitner om at man ser på seg selv som en humanitær kirke med rett til å lyse i bann. Og det andre presteskapet, representert ved NRK-journalistene Alf Hartgen, Nina Owing og Knut Olsen, nikket anerkjennende.