Kommentar

Ord som toleranse, forsoning og dialog er falske. De er tildekkende, mente panelet som skulle snakke om mulighetene for en løsning mellom palestinere og israelere på UDs internasjonale konferanse i Litteraturens hus i Oslo. Dette var farlige tanker, for man trengte bare dreie hodet én grad for å registrere at dette var konferansens honnørord, og de ordene som hyppigst brukes av regjeringen.

Torpederingen av disse ordene burde utløst et ras i den mentale overbygning. Men da slår den dårlige samvittigheten inn: gjestene fra Midtøsten har moralsk rett til å skamfere honnørordene. De står på riktig side: her var palestineren Samir el-Youssef, oppvokst i en flyktningeleir, nå bosatt og med statsborgerskap i Storbritannia, den libanesiske forfatteren Elias Khoury, og den israelske journalisten Amira Hass, den eneste israelske journalist som bor på Vestbredden, blant palestinerne. Når disse slakter de fine ordene er det OK. Da svitsjer vi fra politikk til moral. Men dermed abdiserer vi som tenkende. Moral blir lett føleri og sympati. Gjør vi palestinerne en tjeneste med det?

Store deler av venstresiden og nå offentligheten generelt har vært styrt av moralisme og sympati/antipati. Men dermed har man fratatt seg selv evnen til å bli en meningsfull samtalepartner. Visse problemstillinger tabubelegges, og tanken møter stoppskilt, eller vikepliktskilt.

Hvis man gir avkall på sin kritiske fornuft betaler man som regel en pris.

Trist

Er noe folk fra andre verdensdeler trenger og forventer fra Vesten – selv om det uttrykkes på en ambivalent måte – så er det ærlighet.

Elias Khoury klaget, over Naqba i 1948, over 1967-krigen, over alt som er tapt, over den ujevne maktfordelingen, over Israel som ikke vil innrømme, ikke be om unnskyldning. Han snakket om en novelle av dikteren Kanafani, om nøkkelen til huset i landsbyen, om sønnen som han ikke vil skal bli fedayeen, men likevel ønsker skal bli det, om hvordan israelere og palestinere speiler seg i hverandre.

Det er mye smerte, på begge sider. Men palestinerne har vært den tapende part. Khoury har rett til å klage, men vi har også rett til ikke å ta alt inn over oss 100 %. Mennesker fra Midtøsten spiller mange roller: retorikken er en arena, og det må tolkes, kvalifiseres. Ikke tas bokstavelig, for det er alltid noe mer, ordene tar aldri slutt.

Klagesangen over Vesten er en slags bakvendt kjærlighetserklæring. Avvisning eller maksimalkrav kan maskere resignasjon og avmakt.

Palestinske Samir el-Youssef hadde denne dobbelthet i rikt monn: når motsetningene blir for store må man slå over i galgenhumor og dyrke sansen for det absurde.

Midtøstens folk bebreider Vesten, for ikke å leve opp til sine idealer, for å svikte dem. Men dypt nede vet de at deres egne regimer er ti ganger verre, og at det er noe som heter Makt, og den er ikke Røde Kors. Heller ikke i Vesten.

Pene ord = mord

Midtøsten trues nå av helt andre krefter. Amin Maloof snakket om det i sitt åpningsforedag, hvordan Libanon i løpet av 100 år er gått fra sameksistens til å bli et lemlestet samfunn. Khoury var inne på det i sin tale i forbindelse med dissekering av honnørordene «dialog» og «toleranse». Når krigsherrene i Libanon bruker disse ordene, forbereder de forbrytelser, sa Khoury.

Men denne Skyggen var i liten grad til stede på konferansen, såvidt jeg kunne se. Den er vanskelig å snakke om for gjestene fra Midtøsten. De har bygget seg sine nisjer, der de holder identiteten og et verdensbilde sammen. At den største trusselen kommer innenfra er vanskelig å forholde seg til.

Men folkene fra Midtøsten vet, hvis man utfordrer dem. Det er verre med vertskapet: det vil ikke vite av Skyggen.

Skyggen er regimet i Teheran, som i sin messianske form ønsker seg atomvåpen for å kunne oppfylle den tolvte imamens gjenkomst. Det er den religiøse vekkelsen, representert ved Brorskapet, nihilismen til Al Qaida, og det er voldsromantikken, og troen på at religion, militser og politikk er en god cocktail, når samfunnene selv dør av blandingen. Det er strukturelle svakheter i landene, reformer som ikke virker, eller er kontraproduktive, demografiske skjevheter og sosiale krefter som utvikler seg uten koordinering, uten styring, hvor mennesker overlates til seg selv, slik som flyktningene fra Irak i Jordan og Syria. Hvor man kalkulerer med menneskenes ulykke, og bruker dem.

På netthinnen til Khoury var sikkert kampene i den palestinske flyktningeleiren i høst, og Hizbollahs siste kupp. Noe er verre enn Israel og USA.

Men dette vil ikke hverken arrangørene av konferansen Poet and activist, International conferance on tolerance and compassion, eller størsteparten av publikum, innse. Da hadde gjestelisten sett annerledes ut. Hvis de skulle skapt liv og dynamikk hadde de invitert noen som hadde snakket om Skyggen, som også er krigen mellom shiaer og sunnier, ikke minst! Noe er verre enn neocons!

Men i hodene til Anders Heger, Kari Vogt, Asbjørn Øverås, Elisabeth Eide – fire som var aktive – og som alle sitter i styret til Norske P.E.N., er dettte vanskelig å fatte. Slik deres hoder er koblet er det neocons som har utløst elendigheten eller Israel.

Det kan være nyttig å høre Amira Hass fortelle at «Oslo» er blitt et dirty ord. Man må lytte til en med hennes erfaring. Men hennes imaginære publikum er israelere. Derfor kan hun kritisere Amnesty for å ha sagt at selvmordsbombere er forbrytelser mot menneskeheten, men ikke sagt noe tilsvarende om noe Israel har gjort. Men publikum i Norge er ikke israelere. De har helt andre forutsetninger, som Hass ikke vet noe om. Dette er egentlig et meget interessant fenomen i dagens globaliserte verden: Forståelse og misforståelse: hva vet egentlig taleren om hvordan budskapet blir forstått?

Amira Hass sa at det som plaget henne var at hun var priviligert, som israelsk jøde, som representant for folket som var okkupant. Hun ville gjerne ut av den priviligerte posisjonen, men visste at hun ikke kunne.

Dette er manna i ørene på de politisk korrekte. Men er det «sant»? Er det politisk nyttig, konstruktivt? Jeg vil si nei. Det er ubrukelig, fordi det er urealistisk. Folk kan ikke hoppe over sin egen skygge.

Hass viste at hun kjente grensene for det mulige da hun sa at «the right to return» for palestinerne nok var urealistisk. Man kan ikke gjøre om historien som hun sa. You cannot undo history. Her slo hennes realistiske sans inn, hennes kjennskap til sitt folk. Den ultimate rettferdighet er ikke alltid mulig.

Konferansen hadde trengt en David Grossman eller en Amos Oz til å belyse dilemmaene. Hass har erklært overgang, bokstavelig talt. Det var ikke hva «Oslo» trengte å høre.

Faren er at det politisk korrekte vertskap og publikum avvæpner sin egen fornuft, i den grad at de heller ikke greier å anvende den på virkeligheten som utspiller seg utfor Litteraturens hus.

Les også

-
-
-
-
-