Sakset/Fra hofta

Det er blitt slik at man kan ta for seg mediene og sanke inn dagens dose antisemittisme. Idag kommer den fra et leserinnlegg i Aftenposten av Jacob Stolt-Nielsen og fra førstesekretæren ved den norske ambassaden i Saudi-Arabia, Trine Lilleng.

Lillengs oppførsel er meget pinlig for Utenriksdepartementet. Hun har deltatt i en kjedebrevaksjon som går ut på å vise at dagens israelere oppfører seg som nazistene. Dette er gjort ved å ta bilder av ofre for Holocaust og montere dem sammen med bilder av israelere og palestinere. Budskapet er selvsagt dobbelt: ikke først og fremst å fremkalle sympati for palestinerne, men å fremkalle aggresjon mot israelerne og trampe på minnet om Holocaust.

Historien er en gate der trafikken går i begge retninger. Man henter frem historiske eksempler og bruker dem til å illustrere aktuelle hendelser. Men fortolkningen går også andre veien: å fremstille israelske soldater som nazister gjør også noe med vårt forhold til Holocaust. Hvorfor? Fordi sterke krefter presser på for å revurdere Holocaust – alt fra å revidere tallene, å si at det hele er en bløff til å si at «hvorfor er det bare Holocaust som er fredet» i ytringsfrihetssammenheng.

Historien settes inn i en bestemt kontekst, og den konteksten er det umulig å se bort fra.

Bildet av den tyske soldaten er et kjent bilde fra massakrene på jøder på østfronten. En tysk soldat skyter tyske sivilister. På bildet til høyre står israelske soldater vakt.

For en stund siden var det en annen brevaksjon som gikk under navnet «Advarsel fra fortiden», «Dette må vi ikke glemme» eller tilsvarende. Det ble påstått at man hadde strøket undervisningen i Holocaust i britiske skoler. En helt usannsynlig påstand. Hvis så hadde skjedd, hadde det vakt stor oppmerksomhet. Med en slik begrunnelse hentet man frem de grusomste bilder fra leirene og spurte om man virkelig ville at dette skulle gå i glemmeboken. E-posten fikk stor utbredelse, men det var noe propagandistisk, usmakelig ved den. Man fikk følelsen av at man misbrukte skrekkbildene.

Det samme gjør e-posten som førstesekretæren har bidratt til å spre, fra ambassadens e-postkonto, men den er selvsagt langt verre fordi man her devaluerer hele Holocaust. Det er et dobbelt budskap i fotomontasjen: man stempler dagens israelere som nazister og devaluerer samtidig nazistenes forbrytelser.

Milorg = Hamas?

Jacob Stolt-Nielsen demonstrerer i et leserinnlegg at historien ikke er noe passivt, gravlagt, men i høy grad levende. Han har sett Max Manus-filmen og er selv av krigsgenerasjonen. Det var således et gjensyn. Høydepunktet var for ham Max Manus’ ord til Martin Linge: «De tok landet mitt fra meg, og jeg vil være med på å ta det tilbake».

Det slår meg at så enkel er problemstillingen i Midtøsten også. Palestinerne vil ikke annet enn å ta tilbake landet sitt. For det er de også villige til å ofre livet. Okkupasjonsmakten Israels represalier i dag ovegår langt tyskernes represalier i Norge under krigen, i råhet og tapte menneskeliv.

Så enkelt kan det sies: Historien vekkes til live og kan brukes på nytt. Er det tilfeldig at det er akkurat tyskerne man vil sammenligne med? Det er mange andre okkupasjoner, men man kommer hele tiden tilbake til nazistene. Man ønsker ikke bare å frata israelerne deres legitimitet, man ønsker også å devaluere jødenes lidelser. Slik er kampen om Israel og jødene igjen en kamp som er eksistensiell.

Det hjelper ikke at Aftenposten lar Mona Levin slippe til med sin halstarrige tross: «Jeg er norsk og jødisk og har rett til å få leve i fred», når redaksjonen slipper til folk som Jacob Stolt-Nielsen. De kjenner hvilken vei vinden blåser.

UD-ansatt sammenligner Israel med nazistene